hits

august 2012

Jens biter seg fast - men dramatikken er ikke over

STOLTENBERG II: Statsminister Jens Stoltenberg beklaget overfor Stortinget, og blir sittende. Men ikke uten diskusjon internt. Foto: HKON MOSVOLD LARSEN/NTB SCANPIX

Statsminister Jens Stoltenberg og justisminister Grete Faremo beklaget og beklaget i Stortinget i dag. Men dramatikken er ikke over. N venter kontrollsak og trolig ogs hring.

Den offisielle seigpiningen er begynt, og KAN fortsatt ende i mistillitserklring mot enkeltvise statsrder eller hele regjeringen. Krf-leder Knut Arild Hareide mener regjeringen de-facto har feilinformert Stortinget, selv om det neppe var bevisst. Rent parlamentarisk og konstitusjonelt er det dramatisk beskylde en regjering for bedrive feilinformasjon. Konsekvensen av slikt, kan ofte vre mistillit.

Statsminister Jens Stoltenberg hadde i dag problemer med svare konkret p hva det egentlig var som sviktet 22. juli og i tiden fr dette. Dette er et ganske viktig punkt. Dersom Stoltenberg og hans regjering mter kritikken og behovet for endringer med tomme ord og ingen reell forstelse og innsikt, vil de neppe vre i stand til lede Norge i ndvendig retning.

Flere medier meldte i dag at sentrale aktrer innad i Arbeiderpartiet har rdet Jens Stoltenberg til kaste kortene, og g av i kjlvannet av 22. juli-kommisjonens knusende rapport. Det er vanskelig leve med konklusjonen om at mange av partitoppenes egne barn kunne ha vrt reddet 22. juli. Debatten internt i Ap har nok vrt mer fremtredende enn det som offisielt sett har kommet fram. Lojaliteten gjr at ingen nsker uttale seg pent om dette temaet, naturlig nok. Det er ogs en vanskelig debatt, for det partiet som var hovedmlet for angrepet 22. juli, og som fortsatt srger over tapet av sine.

Debatten er ogs vanskelig fordi partieliten i Arbeiderpartiet enn ikke vet hvor store skadevirkninger 22. juli-rapporten har ftt for Jens Stoltenbergs politiske omdmme. Er det snakk om et banesr, eller en krise han kan overleve? Svaret foreligger enn ikke.

Siden de rd-grnne har rent flertall p Stortinget, har opposisjonens synspunkter formelt sett bare akademisk interesse, har Ap-topp Martin Kolberg gjentatte ganger sagt at 22. juli-saken ikke er en sak der regjeringen ndvendigvis vil bruke sitt flertall. Dette er i og for seg ganske interessant dobbeltkommunikasjon, en vr varsom-melding til opposisjonen, om ikke bli for ivrige.

Men tilbake til de Ap-interne avveiningene. I sprsmlet om Ap br kaste kortene eller ikke, er det grunnleggende sett to hovedretninger, slik jeg ser det:

1. Arbeiderpartiets kanskje eneste mulighet for vinne valget til neste stortingsvalg, er velge den brente jords taktikk: kaste kortene.

Dersom Hyre-leder Erna Solberg m forklare for Frp-leder Siv Jensen hvorfor Siv ikke br bli statsminister akkurat n, som leder for landets strste opposisjonsparti, men heller vente til etter valget, kan det bli en krevende velse. Spesielt gjelder dette nr Erna selv nsker bli statsminister, etter stortingsvalget. En slik situasjon KAN delegge mye av samarbeidsklimaet p borgerlig side.

Men et slikt scenario lar seg bare realisere dersom opposisjonen er betydelig hardere og mer uforsonlige enn de er i dag. For kaste kortene, m Ap ha et handlingsrom. At opposjonen ikke nsker gi Ap dette handlingsrommet, og i stedet nsker seigpine regjeringen framover, handler grunnleggende sett om spillet om regjeringsmakt etter stortingsvalget 2013. Dette forklarer ogs deler av den politiske feigheten som vi akkurat n er vitne til.

Jens Stoltenberg har selv lrt at det ta ansvar og regjeringsmakt ett r fr et stortingsvalg, ikke ndvendigvis er oppskriften p suksess. Hans frste regjering ble dannet i 2000, etter at Kjell Magne Bondevik stilte kabinettsprsml om gasskraftverk og tapte.

Men allerede i 2001, var Bondevik tilbake i regjeringskontorene, og Ap nok en gang i opposisjon.

Dersom Ap velger speilvende erfaringen fra den gang, kan det bli fristende utnytte handlingsrommet som et eventuelt mistillitsforslag fra opposisjonen eventuelt skaper.

Det er ingen automatikk i at Stoltenberg tviholder p makten, selv om de rd-grnne har rent flertall p Stortinget. Akkurat slik som Kolberg har hintet til flere ganger.

Den andre hovedretningen er denne:

2. Dersom Ap og Jens Stoltenberg kaster kortene n, kan det innebre at Stoltenbergs dager ogs som partileder er talte. kaste kortene n, viser at Ap og Jens ikke leverte nr det gjaldt som mest. Dette, mener enkelte i Ap, er ikke den beste opptakten inn mot stortingsvalget neste hst. Da vil Stoltenberg og Ap i realiteten ha s drlig troverdighet at et partilederskifte neppe er til unng. Den beste mten gjenreise Ap og Stoltenbergs omdmme p, er dermed bite tenna sammen. Ap m fortsette vise at partiet er best p styre landet, ogs nr det butter mot.

Et tilleggsmoment, som trolig bidrar til at Aps maktelite mener det er fornuftig fortsette i regjering, er at bare muligheten for en partilederdebatt er avskrekkende. Dette vil kunne pne dren for motsetninger innad i Ap som kan bli helt deleggende. Det er ingen hemmelighet at Trond Giske har statsministerambisjoner. Mer moderate krefter nsker Jonas Gahr Stre, ikke den mer radikale Giske. Dersom Ap n skal hndtere ikke bare kritikken for ha sviktet fr 22. juli, etter selv ha blitt rammet av terroren, og deretter intern uro og pen maktkamp, er skadevirkningene uoverskuelige. Det er ogs rimelig kort tid for en ny partileder vise seg fram p, fra n og fram til september neste r, tatt i betraktning at det vil ta tid kalle inn til ekstraordinrt landsmte eller gjennomfre skiftet p ordinrt vis.

Alle disse faktorene gjr at det fremstr som srdeles lite fristende med noe skifte akkurat n. Jens Stoltenberg selv nsker trolig fortsette. Han nsker ikke at hans ettermle skal bli at historikere setter likhetstegn mellom ham selv og Johan Nygaardsvold, slik Tor Bomann Larsen gjorde nylig. To statsministre som sviktet da landets sikkerhet og framtid stod p spill. Stoltenberg nsker et image som statsmannen som stod bak viktige samfunnsreformer og staket ut kursen og sikret viktige verdier i Norge, i et Europa preget av finanskrise og sosial uro. Det oppnr han ikke med kaste kortene n.

Grunnleggende sett er det dermed Ap-interne avveininger, og ikke opposisjonen, som avgjr regjeringens skjebne. Med et lite forbehold: Dersom opposisjonen lager s mye sty at det sannsynliggjr at Ap kan g av OG komme tilbake allerede ved neste valg. Da kunne fristelsen ha blitt stor. Men der er opposisjonen forelpig ikke. Og dess mindre tid det er igjen til neste stortingsvalg, dess mindre er sannsynligheten for at Ap kaster kortene. Det er nemlig viktig med tid for kunne gjennomfre politiske snuoperasjoner.

Hvem er s Ap-toppene som holder Norges politiske veivalg i sine hule hender framover? Den indre kjerne i Arbeiderpartiet bestr i dag av, i tillegg til statsminister og partileder Jens Stoltenberg:

  • Statsrd og stabssjef p Statsministerens kontor (SMK), Karl Eirik Schjtt-Pedersen.
  • Parlamentarisk leder Helga Pedersen.
  • Parlamentarisk nestleder Martin Kolberg.
  • Partisekretr Raymond Johansen.
  • Assisterende partisekretr Odd Erik Stende.
  • Statssekretr (og tidligere Nordlys-redaktr) Hans Kristian Amundsen ved SMK.

Stoltenberg lytter ogs i betydelig grad til statssekretr Rita Skjrvik og sin politiske rdgiver Sindre Fossum Beyer.

Disse partistrategene lever ikke i noe vakuum. Stortingsgruppen og fylkeslederne har ogs stemmer i denne debatten. Graden av ubehageligheter og politisk press i samfunnsdebatten avgjr ogs, som nevnt, hvilket scenario Ap-strategene opplever som mest belastende eller fristende.

Politikken handler ofte om velge det minste av flere onder, fordi da stter du frrest. Du kan ikke ha for mange fiender dersom du skal vinne et valg.

Denne tyngdeloven er forvrig en viktig rsak til at spass lite ble gjort i tiden forut for 22. juli, at beredskapen var s drlig. Fr terroren rammet Norge, var det ikke satsing p forebyggende sikkerhet som gjorde at du vant valg. Men det kan fre til at Ap taper ett.

Men det kommer jeg tilbake til i et senere blogginnlegg.

To sentrale polititopper viker plass


GJENREISE TILLIT: Konstituert politidirektr Odd Reidar Humlegrd har begynt arbeidet med gjenreise tilliten til politietaten. Foto: Hentet fra politiets internevaluering av 22. juli-innsatsen


Det er ingen overraskelse at assisterende politidirektr Vidar Refvik og sjefinspektr Oddbjrn Mjlhus i Politidirektoratet n fr nye oppgaver.

Allerede da justis- og beredskapsminister Grete Faremo beordret Kripos-sjef Odd Reidar Humlegrd til stillingen som ny politidirektr, med umiddelbar virkning, var det et forvarsel i seg selv. Dersom Refvik hadde hatt tillit, ville han ftt lov til fortsette litt lenger enn bare en halv dag og en helg som fungerende politidirektr etter at ystein Mland gikk av sent torsdag kveld. Refvik har fungert som politidirektr i et par mneder fr Mland tiltrdte, og mens Mland hadde pappapermisjon etter 22. juli.

Det er derfor Refvik som svarer for en god del av de faktiske feilvurderingene knyttet til hndteringen i ettertid av 22.7. og for manglende fokus p terrorberedskap i forkant. Det er ogs Refvik som i vesentlig grad hefter for politiets internevaluering av innsatsen 22. juli og som godkjente at Politidirektoratet skulle holde den fatale pressekonferansen i desember. Det var her utvalgsleder Olav Snderland bortimot frikjente politiets innsats, fr evalueringsarbeidet var ferdig. Etter dette har politiet hatt et alvorlig forklaringsproblem. Selv ikke ystein Mland, med sin sterke beklagelse, var noen gang i nrheten av kunne forklare avviket mellom Snderlands budskap og hans eget.

Det er heller ingen overraskelse, og forstelig, at sjefinspektr Oddbjrn Mjlhus trer til side. Det er klokt at Mjlhus etter sigende gjr dette p eget initiativ, fordi det er naturlig og ndvendig at det videre beredskapsarbeidet i etaten ledes av andre.

Det neste sprsmlet blir n hvem som tar sete i stedet, hva slags kulturbrere Humlegrd velger - i disse sentrale lederjobbene i norsk politi. Og hvilke tiltak prioriterer han og den nye ledelsen sette i verk? Det viktigste er hva slags handling som blir gjort, ikke hvem som m g. Men det er dessverre en uungelig konsekvens at dersom man skal lykkes med f etablert en ny kultur og et sterkere beredskapsfokus, m nye koster inn. Personer som ikke har personlig prestisje i forhold til feilene som er begtt og som kanskje har en annen kompetanse og personlig, faglig fokus.

Ingenting tyder p at dramatikken er over for denne gang. Fortsatt er situasjonen uavklart for sentrale politiledere i Oslo politidistrikt, og framtiden usikker for politimesteren i Nordre Buskerud politidistrikt. Og skal jeg gjette, er det p ingen mte sikkert at tidligere politidirektr Ingelin Killengreen er fredet. Selv om Killengreen n er departementsrd i Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet og statsrd Rigmor Aasrud nylig uttalte at hun hadde full tillit til Killengreen, er det direkte usannsynlig at denne saken ikke fr konsekvenser ogs p regjeringsniv. Og da er det Aasrud som trolig blir flyttet p frst, fordi hun selv hefter for manglende fokus p terrorsikkerhet i regjeringskvartalet i tiden som statsrd fra 2009. Og blir Aasrud flyttet p, br ogs den nye statsrden benytte anledningen til rokkere om p ledelsen i eget departement.

Ingelin Killengreen satt som toppsjef for norsk politi i mer enn ti r. Hun har sttt for mange ukloke og drlige beslutninger. Killengreen er ogs ansvarlig for ha etablert styringssystemer som ga helt feil fokus for norsk politi, og for ha skapt en fryktkultur rundt seg, som ikke bidro til rlige tilbakemeldinger om hvordan det faktisk stod til med den operative beredskapen.

Som jeg skrev p twitter i gr: Dersom ystein Mland blir sparket og Killengreen blir sittende, er det ikke rettferdighet i verden.


Ingen reell gransking av Forsvaret


RAPPORTEN: Mandag 13. august ble 22. juli-kommisjonens rapport lagt fram. Dokumentet ble godt bevoktet fram til pressekonferansen begynte klokken 13. Foto: KJETIL STORMARK

22. juli-kommisjonens rapport er rystende lesning. Men kommisjonens gransking av Forsvaret har vrt ytterst mangelfull.

Av kommisjonens totalt 166 informasjonsinnhentende mter, er det bare 2,4 prosent av mtene som tilsynelatende har hatt som fokus granske Forsvarets operative organisasjon og innsats 22. juli. Hvis man gjennomgr nye de 125 forskjellige formelle vitneforklaringene kommisjonen har hentet inn, er tallet noe hyere. Men heller ikke her spesielt hyt. Her har bare 4,8 prosent av kommisjonens faglige fokus vrt innrettet mot granske Forsvarsdepartementet og Forsvarets operative organisasjon og krisehndtering 22. juli.

Og det er rett og slett for drlig. Hvorfor? Jo, dersom den nasjonale krisen 22. juli hadde utviklet seg i en noe annen retning, kunne det blitt behov for langt mer av Forsvarets ressurser og kommandostruktur. Vi trenger ikke se lenger tilbake enn til 2001, der det ogs i Norge kunne blitt ndvendig skyte ned kaprede passasjerfly. Dette er en kapasitet som politiet ikke selv besitter.

La det vre sagt: 22. juli-kommisjonens rapport er bunnsolid p politiets innsats 22. juli, og meget god p det som handler om krisehndteringen i regjeringsapparatet, selv om kommisjonen p sistnevnte punkt ikke gr langt nok i sine faglige tilrdinger. Kommisjonen viker unna i forhold til plassere det konstitusjonelle ansvaret der dette hrer naturlig hjemme: Hos statsministeren og regjeringens medlemmer.

Ved en grundigere gjennomgang av rapporten, trer det fram vesentlige mangler knyttet til den grundige granskingen som jeg hadde forventet finne ogs av Forsvaret i kjlvannet av 22. juli.

I rapportens vedlegg 2, Liste over samtaler og mter, fremgr det at kommisjonen har hatt fire mter med forsvarssjefen og hans nrmeste, ETT mte med ansvarlig for Heimvernsdistrikt 02 Oslo/Akershus, som bistod med objektsikring i hovedstaden etter terrorangrepene, samt to mter med personell fra Heimevernets n nedlagte spesialavdeling HV016.

I vedlegg 5, med tittelen Forklaringer, fremgr det dessuten at 125 personer har avgitt formelle forklaringer for kommisjonen. Av disse er bare seks fra Forsvaret. Tre forklaringer er gitt fra Forsvarsdepartements (FD) toppledelse. I tillegg kommer forsvarssjef, sjef for Forsvarets operative hovedkvarter (FOH) og FDs liaisonoffiser i Politidirektoratets krisestab 22. juli.

Med motsatt fortegn forteller dette at 95,2 prosent av vitneforklaringene har hatt som fokus granske politiet og den sivile innsatsen 22. juli. Den manglende kildebredden i Forsvaret betyr at det ikke har vrt noen reell verifikasjon eller kontroll med den informasjon Forsvarets ledelse har gitt om egen innsats 22. juli.

La oss se p hva kommisjonen ikke har ftt tak i av opplysninger eller drftet i sin rapport:

- Forsvarets ledelse skapte uklarhet rundt vesentlige kommandoforhold 22. juli, ved at Forsvarets situasjonssenter (SITSEN) i Forsvarsdepartementet tidvis overtok den operative kommandoen over Forsvarets avdelinger, i stedet for Forsvarets operative hovedkvarter (FOH) p Reitan utenfor Bod. I en tilspisset situasjon der Forsvaret fikk et betydelig strre ansvar, eventuelt et hovedansvar, kunne denne uklarheten ha ftt store, negative konsekvenser.

- Forsvarssjefen har i sitt direktiv for operative krav stilt som formelt krav at spesialjegerne i Forsvarets spesialkommando (FSK) skal kunne rykke ut i lpet av 24 timer. Tilsvarende responstid ved tilsvarende avdelinger i andre, europeiske land er tre timer eller kortere. FSK har ansvaret for taktisk bekjempelse av terroranslag mot norske olje- og gassinstallasjoner.

- Marinejegerkommandoen (MJK) hadde 22. juli ikke noe krav om nasjonal beredskap.

- Norges samlede spesialstyrkekapasitet vil ikke makte hndtere tre eller flere parallelle hendelser av en viss strrelse.

- Hva med Forsvarets mulige rolle dersom det hadde blitt behov for en stortstilt evakuering av befolkning og beslutningsapparat i Oslo, i kjlvannet av en mulig bombe nummer to, kanskje en skitten bombe?

- Heimevernets ledelse i Oslo nlte lenge med mobilisere, den vrige forsvarsledelsen nlte tilsvarende, samtidig som det varte og rakk fr det kom noen bistandsanmodning fra politiet.

Plakaten p veggen var en av de viktige lrdommene etter 2. verdenskrig og ble i 1949 nedfelt i en kongelig resolusjon. Direktivet gjelder fortsatt. Hver enkelt soldat og offiser har et selvstendig ansvar for handle nr nasjonen er truet. At ordrene ikke kommer, er ingen unnskyldning.

De frste to-tre timene 22. juli 2011 visste vi ikke hva Norge stod ovenfor. Teledekning og strmtilfang kunne ha blitt sltt ut, og vanskeliggjort en varsling. At Forsvarets eget personell selv forstr alvoret i en situasjon, er dermed av ytterste viktighet.

Ytterpunktene i en nasjonal krise, nr en terrorbombe er gtt av, er at det kan handle om alt fra krigsutbrudd, et koordinert vpnet og militrt angrep p Norge, til N manns handlinger.

Det er ikke ndvendigvis s enkelt at det bare er politiets ansvar bekjempe terror, og at Forsvaret bare skal bist.

Terrorangrepene 11. september 2001 utlste artikkel 5-forpliktelsene i NATO. Selv om det var et angrep fra en sivil terrororganisasjon, ble det definert som et militrt angrep, et angrep p hele NATO-alliansen.

Grsonescenarier er et fagmilitrt begrep som ofte benyttes om terrorangrep. Det er en grunn til grsonereferansen, fordi det kan vre krevende vite hva som skjuler seg i grdisen. I den frste fasen kan det vre usikkert om det er et militrt eller sivilt scenario Norge str ovenfor.

La det vre krystallklart: I den frste fasen av det som kan vre et vpnet angrep mot Norge har Forsvaret et selvstendig ansvar for utvarsle og mobilisere alle viktige avdelinger - til landets ledelse sitter med et klarere situasjonsbilde.

En slik bred og umiddelbar mobilisering skjedde ikke 22. juli. Dette burde kommisjonens rapport ha gransket. Her har kommisjonen ikke vrt sitt ansvar bevisst.

Det er brutalt si det, men vi hadde flaks 22. juli. Norge ble angrepet av N mann. analysere bare dette ene scenariet med tanke p forebygge en ny katastrofal hndtering neste gang vi rammes av en nasjonal krise, er 22. juli-kommisjonens alvorligste forsmmelse.

(Denne kronikken str p trykk i Aftenposten i dag, mandag 20. august 2012)

Et politisk rvertokt?


BLIKK FOR TRBBEL: Justisminister Grete Faremo har et blikk for trbbel. Ender hun opp med pfre seg selv banesr ogs denne gangen, dog med motsatte fortegn i forhold til det som skjedde i 1996? Foto: TORGEIR HAUGAARD/FORSVARETS MEDIESENTER

Ogs justisminister Grete Faremos framtid er i spill, etter at politidirektr ystein Mland trakk seg fra stillingen med umiddelbar virkning torsdag kveld.

Det var Faremo som kunngjorde avgangen under Debatten p NRK 1 klokken 21.30 i gr kveld. Tidligere p dagen hadde Faremo erklrt seg inhabil i forhold til Mland, som er en omgangsvenn og en av hennes tidligere statssekretrer.

Den eneste grunnen til at Faremo var med i partilederdebatten, var at statsminister Jens Stoltenberg hadde insistert p det. Fordi Stoltenberg var enda mer inhabil enn Faremo. Da Stoltenberg giftet seg, var nemlig ystein Mland hans forlover.

Da Faremo erklrte seg inhabil som ystein Mlands sjef, var hans dager som politidirektr talte. Han kunne umulig fortsette i stillingen.

Jeg mener at det var ndvendig og riktig at Mland gikk av, ikke minst p grunn av politietatens skrekkelige hndtering av 22. juli-innsatsen i ettertid.

Men det er noe uskjnnsomt over hele mten Grete Faremo har hndtert denne saken p. Jeg mener det var riktig og ndvendig at Mland gikk av som politidirektr. Men det er rimelig sent av justisministeren tenke gjennom sin habilitet frst n. Inhabilitet utlses ikke bare nr du skal sparke noen. Det er den grunnleggende koplingen og nrheten mellom to mennesker som i sum har betydning for om du er inhabil eller ikke. I dette tilfellet fungerte inhablitetsgrepet som en iskald dobbelkommunikasjon, der det viktigste var skjerme seg selv og statsministeren. I s mte har jeg en viss forstelse for at Hyre-profil Kristin Clemet p twitter i gr refererte til Justis- og beredskapsdepartementet som #arbeidsgiverfrahelvete.

Derfor er ogs hennes egen stilling n i spill, med tanke p det politiske svartesperspillet som n foregr i kjlvannet av 22. julikommisjonens rapport. Det er ikke sikkert at Faremo er helt ren, i opposisjonens yne, heller hva angr den politiske substansen i saken og regjeringens hndtering i kjlvannet av 22. juli. I frste omgang bedriver Faremo det som er en egen kunstgren i Washington DC: Dansen "The Potomac two-step". Navnet har sin opprinnelse fra elven Potomac som renner gjennom den amerikanske hovedstaden, og two-step kanskje en indirekte referanse til hvordan man gjennom dansende og avanserte fotbevegelser kan unng bli den som m g.

Ogs da Faremo kastet toppene i Justisdepartementet, departementsrd Morten Ruud og assisterende departementsrd Hans Olav stgaard, gikk det ganske brutalt for seg. I tillegg er en annen sjef, som ogs hadde betydelig ansvar for beredskapsarbeidet i departementet, blitt flyttet p. I andre sammenhenger har jeg stusset over Grete Faremos unnlatelsessynder, ogs det knyttet til ta p alvor terrortrusselen mot Norge. Men det kommer jeg tilbake i et senere blogginnlegg.

Forrige gang Grete Faremo var statsrd, i Thorbjrn Jaglands regjering p 1990-tallet, ble hun selv kastet etter Furre-saken. Da var det davrende Politiets overvkingstjeneste (POT) som hadde iverksatt underskelser rundt kommisjonsmedlem Berge Furre i Lund-kommisjonen, mens kommisjonen gransket POT og de andre, hemmelige tjenestene.

Selv om Faremo allerede hadde rukket forflytte seg fra Justisdepartementet til Olje- og energidepartementet, mtte hun i 1996 likevel g av som statsrd.

Etterp bebreidet hun Jagland for ha utsatt henne for et politisk rvertokt.

Det kan bli interessant hre hva hennes gamle statssekretr fra denne tiden til si, ystein Mland, nr han fr bearbeidet inntrykkene fra de siste dagenes hendelser. Selv skrev Mland i gr kveld:

Tillit fra justisministeren er selvsagt avgjrende for at jeg kan bli vrende i min stilling. Nr statsrden og andre politikere ikke utvetydig har kunnet klargjre dette, gjr det det umulig for meg g videre (...). Jeg har derfor i kveld bedt om fratre min stilling.


Hvorfor politidirektrens avgang ikke br bli den eneste


GR AV: Politidirektr ystein Mland gr av. Han er ikke den eneste som br ta konsekvensen av beredskapskollapsen 22. juli. Her avbildet p politiets pressekonferanse mandag. Foto: KJETIL STORMARK

ta ansvar blir tom retorikk uten at beredskapskollapsen 22. juli fr konsekvenser. Hndfaste konsekvenser. Og det betyr at flere br vike plass.

Ved 21.30-tiden torsdag kveld kom nyheten om politidirektr ystein Mlands avgang. Mlands sorti var uungelig, p grunn av politietatens kritikkverdige hndtering i ettertid av 22. juli.

Mland var ansvarlig for at Snderland-utvalget fikk lov legge fram og kommunisere en internevalueringsrapport som ble opplevd som en frifinnelse av politietaten. I tillegg har Mland, sammen med sine kolleger, gjentatte ganger gitt til dels grov feilinformasjon utad. Dette gjelder blant annet knyttet til politiinnsatsen 22. juli, men ogs om hva slags informasjon Snderland-utvalget hadde tilgang til i sitt arbeid.

Mlands beslutning om fratre er en voksen avgjrelse. Mland er lege, og har neppe de riktige, faglige forutsetningene for gjre den ryddejobben som venter i etaten.

Noen ganger er det slik at en leder m ta ansvaret for feil som er begtt sin etat eller organisasjon, uavhengig av hvor kort eller lenge vedkommende har sittet i jobben. Det kan oppleves som urettferdig p det personlige plan, men er en del av den moralske kontrakt du inngr nr du takker ja til en fremtredende lederjobb. Det er ogs derfor det er krevende vre leder, fordi du er ansvarlig for alt som skjer, men bare er i stand til selv kontrollere en brkdel.

En ny politidirektr br komme p plass s fort som mulig. Vedkommende br ikke rekrutteres fra politietaten, men ha sterkere, faglige forutsetninger for jobben enn Mland har hatt. Den nye sjefen br begynne med flytte p flere sentrale sjefer i politietaten.

Dette er en liste over de som br g, og hvorfor.

Politimester i Oslo, Anstein Gjengedal: Gjengedal gr av for aldersgrensen denne mneden. P grunn av den fundamentale kollapsen knyttet til Oslo-politiets innsats 22. juli, og alt som sviktet i forhold til at planverk ikke ble benyttet, manglende systemer for utvarsling av mannskaper, manglende etterlysning av Breiviks fluktbil og andre forhold, burde Oslos politimester f marsjordre. I tillegg viste Gjengedal ikke reelt lederskap 22. juli. Gjengedal gjemte seg for mediene, og dyttet underordnede foran seg. Det er ikke lederskap det str respekt av. Men Gjengedal er trolig fratrdt fr konsekvensene eventuelt lykkes med innhente ham.

Stedfortredende politidirektr Vidar Refvik: Har fungert som politidirektr i ystein Mlands fravr, og er ansvarlig for den praktiske hndteringen i den perioden Mland har hatt pappaperm. Refvik er en byrkrat og ingen reformator. Br f tilbud om spesialrdgiverstilling.

Stabssjef i Oslo politidistrikt, Johan Fredriksen: Er ansvarlig for beredskap og planverk i Oslo-politiet. Bakgrunn fra Beredskapstroppen. Dyktig leder av en krisestab. Men samtidig faglig ansvarlig for mye av det som sviktet 22. juli. Heller ikke spesielt endringsdyktig eller villig til ta imot kritikk. Br f ny jobb.

Fungerende politimester i Oslo 22. juli, Sveinung Sponheim: Var den verste ansvarlige for Oslo-politiets hndtering av terrorangrepene, og str verst p listen over de som var praktisk ansvarlig for en del mindre kloke valg 22. juli, og som har ftt hard kritikk fra 22. juli-kommisjonen. Br f ny jobb.

Politimester i Nordre Buskerud politidistrikt, Sissel Hammer: Er verste ansvarlig for den polititaktiske innsatsen ved politiaksjonen p Utya 22. juli, og som er blitt gjenstand for knallhard kritikk fra kommisjonen. Har ikke evnet fremst som en verdig og respektert politimester og leder i et politidistrikt som har vrt sterkt preget i tiden etter 22. juli, hverken innad eller utad. Br f ny jobb.

Fornyings- og administrasjonsminister Rigmor Aasrud: Har siden 2009 ikke maktet f stengt Grubbegata og gjennomfre hensiktsmessige sikringstiltak i regjeringskvartalet. Br f avskjed.

Departementsrd Ingelin Killengreen i Fornyings- og administrasjonsdepartementet: Har gjennom ti r som politidirektr et strre ansvar enn de fleste andre for drlige og ukloke beslutninger p beredskapsomrdet i politietaten. Hun har ogs skapt en lederkultur i politietaten som er blitt gjenstand for hard kritikk, og i tillegg utformet et styringssystem som ikke har gitt rom for mle godt politifaglig arbeid, responstid og en god beredskap. I sin nvrende jobb skal hun ha ansvaret for sikkerheten i regjeringskvartalet og for reformere statsforvaltningen. Det er Killengreen uegnet til. Br f tilbud om spesialrdgiverstilling.

Til syvende og sist er det landets statsminister som er ansvarlig for statsforvaltningens manglende fokus p forebyggende sikkerhet og beredskap. Jens Stoltenberg har vrt statsminister siden 17. oktober 2005.

I de fleste land ville en granskingsrapport med et slikt innhold som 22. juli-kommisjonen leverte mandag, forlengst ha frt til regjeringskrise. Men p grunn av den parlamentariske situasjonen, der den rd-grnne regjeringen har rent flertall p Stortinget, er det bare Arbeiderpartiet selv som kan ende sine egne lidelser. Om Jens Stoltenberg og Ap biter tennene sammen og str ut lpet, fram til neste stortingsvalg, gjenstr se. Det er dermed Ap selv som avgjr skjebnen til Jens. Den gjeldende strategien her, er nok vente og se.

Det gjelder selv om Hyreleder Erna Solberg i dag tilsynelatende pnet - teoretisk sett - for fremme mistillitsforslag mot regjeringen. Gitt flertallet p Stortinget, er det opp til Ap selv ta stilling til om partiet vil benytte det handlingsrommet som et slikt mistillitsforslag vil gi, til kaste kortene.

Allerede fr kommisjonsrapporten ble kjent mandag, har regjeringen arbeidet aktivt med krisebegrensende tiltak. Flere av de som spilte sentrale roller 22. juli er allerede ute av jobbene sine.

Det gjelder blant annet PST-sjef Janne Kristiansen, departementsrd Morten Ruud og assisterende departementsrd Hans Olav stgaard i Justisdepartementet og justisminister Knut Storberget. Og n i kveld, politidirektr ystein Mland.

Men den strste skandalen i Norge siden Norge ble tatt p senga 9. april 1940 vil nok kreve flere offer.

Norge sviktet. Jens sviktet.


Statsminister Jens Stoltenberg, avbildet sammen med sin nvrende regjering 30. mars 2012. Foto: HKON MOSVOLD LARSEN/NTB SCANPIX

Ettermlet til Jens Stoltenberg vil, for evig og alltid, vre knyttet til 22. juli. Terrorangrepene som rammet hans egne. Terrorangrepene som Norge ikke greide avverge. Terrorangrepene som frte til langt strre konsekvenser, fordi beredskapsapparatet var helt uforberedt.

Allerede fr 22. juli-kommisjonens rapport ble lagt fram mandag, ble lille Norge brukt internasjonalt som lrebokeksempel p en nasjon som ikke maktet forsvare sine innbyggere da det virkelig gjaldt.

Etter at rapporten n har frembrakt en overveldende mengde dokumentasjon p hvordan myndighetene sviktet i praksis, er det politiske spillet n i gang.

Det kommer jeg tilbake til.

Jens Stoltenberg har vrt statsminister i Norge siden 17. oktober 2005. Fr Stoltenberg dannet sin andre regjering, var han regjering i et kort intermesso i norsk politikk, fra 2000 til 2001. Foranledningen var at statsminister Kjell Magne Bondevik stilte kabinettsprsml i Stortinget, en avstemning der Bondevik-regjeringen fikk flertallet mot seg.

Stoltenberg er en administrator, en dyktig en. Stoltenberg er utdannet sosialkonom, og interesserer seg for konomisk politikk. Han skaper nasjonal trygghet i en tid der Europa er preget av konomisk og finansiell uro, selv om hans evne til g p vannet ogs skyldes et politisk vannspeil av olje. Norges vanvittige oljeinntekter gjr at de politiske rammevilkrene i Norge er hakket bedre enn i Hellas og Spania, for si det litt enkelt.

Jens Stoltenbergs store omdmmemessige utfordring akkurar n er at han ikke har noe politisk prosjekt. Terrorangrepene 22. juli, og 22. juli-kommisjonens dom over beredskapsapparatets kollaps denne mrke dagen, er det Stoltenberg vil bli husket for. Det vil bli hans politiske ettermle. Ikke hva han utrettet politisk, men at Norge sviktet - da terroren rammet oss.

Da jeg ble fagleder for krisehndtering i et PR-byr, lrte jeg allerede frste uken at det alltid er to kriser: Informasjonskrisen og den operative krisen. Du m hndtere begge.

Statsminister Jens Stoltenberg hndterte den kommunikasjonsfaglige delen av krisen til laud, godt hjulpet av statssekretr Hans Kristian Amundsen og andre som utarbeidet krisebudskap som traff det norske folk i hjertet.

Men nr disse inntrykkene blekner, vil det vre det overveldende faktagrunnlaget fra 22. juli-kommisjonens rapport som er det som vil prege historiebkene og den kollektive bevisstheten de neste rene. Og her er konklusjonen at norsk politi sviktet, at Breivik kunne vrt stanset tidligere og flere liv reddet, og at veien inn til regjeringskvartalet - Grubbegata - kunne og burde vrt stengt forlengst.

Den fryktelige sannheten om myndighetenes hndtering 22. juli er at landet egentlig var uten overordnet og operativ, nasjonal krisehndteringsledelse de frste to-tre timene. Dersom det hadde gtt av en eller flere bomber til, eventuelt en skitten bombe (som skapte radioaktiv, biologisk eller kjemisk forurensning av Oslo), kunne det blitt behov for en storstilt evakuering av hovedstaden.

I sin rapport, siterer kommisjonen evalueringsrapporten til Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB), der etaten berrer dette temaet.

Situasjonen 22. juli 2011 kunne ha utfordret Beredskaps-Norge ogs p andre omrder. Hyblokka kunne ha kollapset, flere eksplosjoner kunne ha funnet sted, eller det kunne ha oppsttt behov for evakuere deler av befolkningen, med de store hndteringsutfordringene dette ville ha medfrt.

Dette var det ingen som diskuterte i hverken Regjeringens kriserd (RKR) eller i kretsen rundt statsministeren. Ingen hadde fokus p hvordan Norge skulle hndtere en mulig forverring av situasjonen. Og det er ganske skrekkelig tenke p. At vi egentlig hadde flaks. Det er en ganske fryktelig ting skrive, nr 77 mennesker mistet livet denne dagen. Men det er sant. Norge hadde, som nasjon, rett og slett flaks.

Statsminister Jens Stoltenberg hefter direkte og indirekte for myndighetenes manglende handlinger bde fr og under 22. juli. Han hefter ogs for sin manglende interesse for beredskapsomrdet. Det er statsministerens ansvar srge for at landets sikkerhet blir ivaretatt. Her har Jens Stoltenberg sviktet. Heri ligger ogs hans store dilemma, nr han n skal prve vise handlekraft.

Og da er vi tilbake til det politiske spillet.

Jens Stoltenberg hefter i s stor grad for mye av det som sviktet, at han raskt vil mte seg selv i dren hvis han vil vise handlekraft ved kaste eller flytte p ledere p ulike niver. Hvorfor skal andre regler gjelde for andre? Hvorfor tar han ansvar ved fortsette, mens andre m g av?

Samtidig er det ikke noe reelt politisk alternativ til Stoltenberg-regjeringen. Hyreleder Erna Solberg nsker etter alt dmme ikke noe regjeringsskifte n, fordi da vil oppdraget med danne regjering g til det strste opposisjonspartiet. Og det er Frp, ikke Hyre.

Men Arbeiderpartiet er i en kattepine. Partistrategene i Ap frykter at partiet og dets statsminister vil sitte i en knipetang og bli stadig mer svekket fram mot neste stortingsvalg. Dersom presset p Jens bare ker og ker, kan det berede grunnen for at Arbeiderpartiet betrakter det som bedre miste makten i ett r, med mulighet for vinne den tilbake i nye fire, enn tviholde p regjeringsmakten fram mot stortingsvalget og deretter tape hele valget. Da venter etter alt dmme fire r i opposisjon. Da er det ikke sikkert at Aps partileder heter Jens Stoltenberg neste gang Ap gr til stortingsvalg.

Bde regjering og den politiske opposisjonen har et felles ansvar for vise velgerne at grove feil fr konsekvenser. Dersom relange unnlatelsessynder og manglende fokus p nasjonens sikkerhet ikke fr hndfaste konsekvenser, vil det bidra til to ting: 1. At personer i maktposisjoner blir oppdratt til tro at de kan slippe unna med hva som helst, og 2. En stadig strre avgrunn mellom folk flest og makteliten som styrer landet.

Dette landet trenger en ordinr politisk dynamikk, at grove feil og synder fr konsekvenser. Det br vre grunnleggende pedagogikk, ogs for politifolk, byrkrater og politikere.

Vi kan ikke akseptere at flaks er en faktor i krisehndteringen neste gang Norge rammes av en nasjonal krise. For unng det, m folk skjnne at det n er alvor. Og uten konsekvenser, er alt snakket om ansvar bare tom retorikk.

Helt til slutt en kort kommentar om flere meningsmlinger som ulike medier har presentert om tillit eller ikke tillit til Jens Stoltenberg som statsminister. Disse mlingene har vist at det fortsatt er et flertall som svarer at de ikke har ftt mindre tillit til Stoltenberg etter kommisjonsrapporten. Men mlingene har en stor svakhet, og det er at de er foretatt for tidlig. Omdmmemlinger viser tradisjonelt at det er en forsinkelsesmekanisme hos folk flest. Denne forsinkelsen kan vre s lang som inntil tre mneder. Frst i november vil vi se det fulle omfanget av hva slags politisk skade 22. juli-kommisjonens rapport har ftt for Jens Stoltenberg og Ap.

I tillegg venter mneder med pisking i Stortinget, ekstraordinrt stortingsmte 28. august, gransking i regi av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite, mest sannsynlig en hring, ny pisking hvis opposisjonen mener at forslaget til statsbudsjett ikke har nok fokus p beredskapstiltak og en ny stortingsmelding om beredskap til neste vr, som kan f en behandling som glir tett opp mot neste valgkamp.

Vil Ap virkelig dette? Eller ser partistrategene i Ap en annen og mer fristende utvei? Kan det bli mer fristende gjre som Audun Lysbakken og si atJeg er tilhenger av at feil skal f konsekvenser?

Jeg vet ikke.

Det eneste vi forelpig kan konkludere med, er at avklaringen om Jens Stoltenbergs framtid som norsk statsminister enn ikke foreligger.

Oppgjrets time: Hva n, Norge?



Klokken 13 i dag legger kommisjonsleder Alexandra Bech Gjrv fram 22. juli-kommisjonens rapport. Det er grunn til tro at vi heller ikke da fr alle svarene.

Sprsmlene etter terrorangrepene str i k. Kritikken fra kommisjonen kommer til bli hard. Spesielt vil politiet bli hudflettet, for blant annet politiaksjonen p Utya, fordi det tok for lang tid f stanset Anders Behring Breivik. Men kommisjonen vil ogs kritisere mangelfull koordinering innad i politi-Norge, fravrende helikopterberedskap, at systemet med riksalarm ikke fungerte og manglende informasjon til publikum, samt trolig kritisere brudd p skyting pgr-instruksen.

Ddstallene p Utya ble strre som en flge av de betydelige svakhetene i politiets innsats. Derfor er det naturlig at dette blir viet stor oppmerksomhet i rapporten.

Men det er samtidig noen sprsml som er viktigere enn andre. Sprsmlene har som fellesnevner at de er kritisk viktige for forebygge skadeomfang dersom 22. juli noen gang skulle skje igjen.

- FORSVARET: Hvorfor inntok forsvaret ikke en mer aktiv rolle i den tidligste fasen 22. juli? De frste par-tre timene var det umulig vite hva Norge faktisk stod overfor - et sivilt eller militrt scenario. Sannheten er at viktige deler av forsvaret nlte. rsaken er trolig den ekstreme revirkampen mellom politiet og forsvaret, drevet fram av en sterk motvilje hos norske polititopper mot bruke forsvarets ressurser.

- WORST CASE: Hva hadde skjedd dersom vi hadde blitt utsatt for et noe mer omfattende angrep 22. juli, dersom det hadde vrt en hndfull terrorister som foretok parallelle angrep som det Anders Behring Breivik gjorde alene? Eller hva om omdreiningen etter terrorbomben i regjeringskvartalet kom en bombe nummer to, en skitten bombe, som frte til radioaktiv, kjemisk eller biologisk forurensning av Oslo sentrum? Da kunne det ha blitt ndvendig med en storstilt evakuering av bde innbyggere og beslutningsapparat (regjering, storting og de viktigste byrkratene). Ble dette noen gang diskutert i den nasjonale krisehndteringen? Svaret er nei. Et annet moment er at Norge hadde for f spesialstyrker tilgjengelig. Da meldingen kom om skyting p Utya, ble Oslo tmt for personell fra Beredskapstroppen. Bare to Delta-mannskaper var igjen. Dersom vi da hadde ftt en ny omdreining med skyting pgr ogs i Oslo, hva da? Den brutale sannheten er at Norge hadde flaks 22. juli. Det kunne ha gtt s uendelig mye verre.

- KOORDINERING: Hvorfor sviktet den nasjonale koordineringen av krisehndteringen fundamentalt de frste tre-fire timene? Etter tsunamikatastrofen i Srst-Asia romjulen 2004, ble Regjeringens kriserd (RKR) opprettet for vre et koordinerende hjul i statsapparatet. RKR bestr av toppbyrkratene fra nkkeldepartementene: Regjeringsrd, utenriksrd og departementsrdene fra Justisdepartementet, Forsvarsdepartementet og Sosial- og helsedepartementet. Byrkratene har to hovedoppgaver: koordinere krisen og sikre statsminister og andre regjeringsmedlemmer rask og god informasjon. De mislyktes med begge deler 22. juli. Men grunnleggende sett kan man stille sprsml ved om embedsverket er de riktige til ta hovedansvaret for nasjonens krisehndtering. Det er statsminister og regjering som sitter med ansvaret. Og byrkratene i regjeringsapparatet er vant til bruke tid p kvalitetssikre beslutninger, jobber i linje, sikrer seg forankring og ryggdekning, i tillegg til budsjettinndekning. Du kan si mye om en nasjonal krisesituasjon, men den type rammevilkr er det sjelden man finner i en krise. Mye tyder p at krisehndteringsapparatet til regjeringen er helt feil skrudd sammen og m organiseres p en ny mte. Her er det aller viktigste at man fr samlet alle de sentrale aktrene sammen, i ett rom, for sikre god informasjonsflyt og raske beslutningsprosesser. Tid er en kritisk faktor i en krise.

- PSTs RAMMER: Hvorfor lyktes ikke Politiets sikkerhetstjeneste (PST) avverge terrorangrepene? PST mottok i desember 2010 Anders Behring Breiviks navn p en liste over 41 nordmenn som hadde kjpt varer fra et polsk selskap som selger kjemikalier som kan brukes til bygge bomber med. PST har selv konkludert med at selv om PST hadde sjekket Breiviks navn opp mot egne registre, hadde det ikke frt noe sted. Andre stemmer, ansatte i PST, mener 22. juli kunne ha vrt avverget dersom PST hadde hatt mer ressurser og en annerledes organisering. Uavhengig av hva man mener om dette, er det likevel slik at PST de siste rene er blitt stadig mer underfinansiert i forhold til de oppgavene som tjenesten er satt til lse. Dette ressursgapet er en trussel mot rikets sikkerhet og m tettes. Og det m bli slutt p de hvite, politiske lgnene om at PST er styrket i rammevilkr de siste rene. Sannheten er at budsjettet til PST er styrket p grunn av kte rammer til flere livvakter og kte utgifter til eget bygg i Nydalen i Oslo. Men utover dette, har budsjettet til PST sttt p stedet hvil - mens trusselsituasjonen rundt oss blir stadig mer uoversiktelig og krevende flge med p.

Denne listen kunne ha vrt enda lenger. Men disse fire kjernesprsmlene er de aller viktigste.

Nr rapporten i dag foreligger, er det store spenningsmomentet om 22. juli-kommisjonen har gjort en grundig nok jobb. Jeg hper det. Men samtidig er jeg usikker. Det er helt avgjrende at kommisjonen har sett p andre scenarier enn bare det som skjedde 22. juli, for at vi skal f en god og strukturell analyse av det som faktisk sviktet. Den strukturelle kollapsen var langt mer omfattende enn det folk flest har ftt ye p, fordi det bare var en mann som angrep kongeriket Norge.

Det er viktig at vi fr et godt beslutningsgrunnlag for ta det nasjonale oppgjret etter det som gikk galt 22. juli. Noen m ta ansvar for den fundamentale svikten i beredskapsapparatet. Ellers vil alt snakket om ansvar og konsekvenser vre innholdsls og hul retorikk. Det vil dessuten vre uryddig og fint av de ansvarlige dytte dette ansvaret nedover i organisasjonen. Til syvende og sist er det statsminister og regjering som str ansvarlig for hvilken beredskap Norge velger holde seg med. Men ogs tidligere politidirektr Ingelin Killengreen kan f en ubehagelig uke. Kanskje br ogs tidligere forsvarsminister og nvrende justis- og beredskapsminister Grete Faremo i strre grad bli konfrontert med ubehagelige sprsml.

I dag forventer mange at Sannhetens yeblikk er kommet. La oss hpe at de ikke blir skuffet.