Smakspoliti: Tingrettsdommer Wenche Arntzen (t.h.), rettens administrator under 22. juli-rettssaken, og tingrettsdommer Arne Lyng, har effektivt stanset enhver kringkasting av tiltaltes ytringer. Foto: KJETIL STORMARK

Oslo tingretts praktisering av totalt kringkastingsforbud for tiltaltes ytringer i 22. juli-rettssaken, er uklok og prinsipielt problematisk.

Rettssikkerhetsprinsippene i norsk strafferettspleie krever en tykkhudet og prinsipiell tilnærming. Det betyr at en konsekvent praktisering av ordinære rettssikkerhetsprinsipper, både juridiske og folkelige, ikke skal vike selv om de - praktisk sett - kan oppfattes som støtende.

Gjennom snart ti ukers hovedforhandling i sal 250 i Oslo tingrett, har retten til stadighet stanset kringkastingen hver eneste gang tiltalte har forsøkt å ta ordet. Retten besluttet tidlig at tiltaltes forklaring ikke skulle kringkastes.

Rettssakens siste dag startet med at tingrettsdommer Wenche Arntzen avsa ny kjennelse, med samme konklusjon, i forhold til at Anders Behring Breivik har bedt om å få ordet etter forsvarer Geir Lippestads prosedyre.

Heller ikke denne gang åpner retten for å kunne kringkaste lyd og levende bilder fra retten når Breivik snakker.

Vurderingen er uklok, og holder ikke mål - rent prinsipielt. Uansett hva man måtte mene om Breiviks handlinger, er det viktig at den norske rettsstaten behandler denne straffesaken mest mulig som en ordinær straffesak. Bare det at man tillater mange deler av hovedforhandlingen kringkastet og sendt direkte, fraviker sterkt fra det ordinære medieregimet i norske rettssaler. Men når man tillater at en type opplysninger og vitneforklaringer blir kringkastet, er det prinsipielt sterkt problematisk at retten da ikke tillater tiltalte å kommentere de samme saksopplysningene under like vilkår.

Selve testen er å forestille seg det samme scenariet i nesten enhver annen straffesak. Dersom retten hadde avskåret tiltaltes anledning til å forsvare seg i forhold til den folkedomstol han eller hun blir utsatt for gjennom kringkastingen som tillates, ville dette ha vakt sterke reaksjoner. Det faktum at Anders Behring Breivik allerede har erkjent drapet på 77 uskyldige mennesker, og at gjerningsfaktum således forlengst er avklart, får dermed som konsekvens at det som bør være ganske firkantede prinsipper blir fraveket.

Jeg mener at dette er prinsipper som ikke bør fravikes. Den norske rettsstaten har på mange hold bestått prøven som 22. juli representerer. Men på akkurat dette, har Oslo tingrett sviktet. Rettsprinsippene må gjelde alle. Også massemordere, og uansett hvor støtende man måtte mene at ytringene er.

(artikkelen fortsetter under bildet)

GAL ELLER TILREGNELIG? Kampen om massemorder Anders Behring Breiviks psyke er det sentrale stridsspørsmålet i rettssaken. Foto: KJETIL STORMARK

Forståelsen av psyken til massemorderen er det sentrale stridstemaet i rettssaken. Da burde også det norske folk få anledning til selv å danne seg et selvstendig bilde av Breivik, og hvordan han fremstår i retten. Uten å komme med noen selvstendig vurdering, er det fristende å gjengi rettsoppnevnt sakkyndig og psykiater Torgeir Husby, som i retten sa at tiltalte er sin egen verste fiende - hver gang han åpner munnen. Husby og psykiaterkollega Synne Sørheim konkluderte som kjent med at Breivik var syk på gjerningsøyeblikket. I tillegg mente Sørheim og Husby at Breivik lider av paranoid schizofreni.

En lang rekke av andre eksperter har uttalt seg i stikk motsatt retning, at Breivik ikke har noen tegn til psykose og at han er tilregnelig.

Jeg har selv fulgt rettssaken i de 10 ukene denne har pågått. Jeg har, som lekmann, ikke sett eller hørt noen sinnsyk person i rettssalen. Snarere er det en ekstrem, ytterliggående ekstremist og nasjonalist som snakker - en terrorist, på samme måten som andre terrorister.

Dersom terrorhandlingen 22. juli 2011 var begått av en islamist, en muslimsk terrorist, ville vi da opplevd at påtalemyndigheten la ned påstand om overføring av tiltalte til tvungent, psykisk helsevern? Det er ubehaglig å si det høyt, men jeg tror svaret er nei.

Som en konsekvens av den kringkastingssensuren som tingretten driver med, har tiltalte forsøkt å ta ordet for å kommentere flere av de sakkyndiges forklaringer. De sakkyndiges forklaring er vitner som konsekvent er blitt tillatt kringkastet. Hver gang tiltalte griper mikrofonen, stanser tingrettsdommer Wenche Arntzen kringkastingen. For å gjøre dette mer smidig og ikke fullt så synlig, overtok etterhvert tingrettsdommer Arne Lyng kommunikasjonen med NRKs regirom, som han står i løpende kontakt med.

Jeg er ingen jurist, men har dekket mange rettssaker og juridiske prosesser i løpet av et tilstrekkelig langt, journalistisk liv. Personlig finner jeg det støtende at retten ikke består den lakmustesten som jeg mener det var viktig at det norske rettssystemet bestod. Aktoratet, statsadvokatene Svein Holden og Inga Bejer Engh, påpekte i sin prosedyre i går at det er viktig at denne saken behandles som enhver annen straffesak. Det er jeg helt enig i. Det burde også gjelde rettighetene til tiltalte, uavhengig av hva vedkommende har gjort.

Når det er sagt, har jeg også forståelse for at de etterlatte, pårørende og overlevende etter 22. juli-terroren har varslet at de vil forlate rettssal 250 når tiltalte får ordet på rettssakens siste dag. Mellommenneskelig sett skjønner jeg godt at de ønsker å markere avstand til det tiltalte sier. Men samtidig mener jeg retten ikke kan ta på seg rollen som smakspoliti. Dommerne må holde seg til hevdvunne rettssikkerhetsprinsipper og gjeldende, norsk rett. Det gjelder både dom og gjennomføring av rettssaken.

OMRINGET: Riksadvokat Tor Aksel Busch følger sakkyndiggjennomgangen i Oslo tingrett. Her omringet av reportere utenfor rettssal 250. Foto: KJETIL STORMARK

Riksadvokat Tor Aksel Busch blar i et tykt dokument. Det er en av de to sakkyndigrapportene, som inneholder vidt forskjellige konklusjoner om tilregneligheten til tiltalte Anders Behring Breivik.

Dokumentet har mange understrekninger og notater i margen.

Etter at en hærskare av psykologer og psykiatere inntok 22. juli-rettssaken i forrige uke, har riksadvokaten vært tilstede for å kunne gjøre sine egne vurderinger av selve stridsspørsmålet i saken. Hadde Breivik en psykose da han drepte 77 mennesker 22. juli? Eller var han tilregnelig?

Selv om det er aktorene Svein Holden og Inga Bejer Engh som legger ned påstanden i retten torsdag denne uken, er det i bunn og grunn riksadvokaten som tar beslutningen. Jussen, i sin enfoldighet, krever at tvilen skal komme tiltalte til gode. Det gjelder også i tilregnelighetsspørsmålet. Normalt sett skal det, når det er oppstått tvil om hvorvidt tiltalte var tilregnelig på gjerningsøyeblikket, tas en beslutning som er til tiltaltes gunst. Og når den første sakkyndigerapporten fra de sakkyndige psykiaterne Synne Sørheim og Torgeir Husby konkluderte med at Breivik hadde en psykose og kan diagnostiseres som «paranoid schizofren», tilsier tvilen at han skal dømmes som utilregnelig.

Men det er i en vanlig sak. 22. juli-saken er ingen vanlig sak. Ytterst få av de som har fulgt rettssaken gjennom snart 10 uker, har sett en gal mann. Jeg har ennå ikke møtt noen som mener rettssaken har gitt inntrykk av at Breivik er utilregnelig.

Tvert imot har vi sett en person som tilsynelatende er preget av år med rasjonell og systematisk planlegging og gjennomføring av et politisk attentat. Følelsesmessig avstumpet, joda. Uten empatisk evne i forhold til den lidelsen han påførte sine ofre? Uten tvil. Men Anders Behring Breivik visste nøyaktig hva han gjorde. Og dersom han visste hva han gjorde, mener de fleste nordmenn at han bør straffes med ordinær fengselsstraff.

Teamet ved Ila landsfengsel som har vurdert Anders Behring Breivik, har samme vurdering som de psykiatrisk sakkyndige Terje Tørrissen og Agnar Aspaas. De mener at Breivik fremstår som tilregnelig.

Advokat Geir Lippestad og resten av forsvarerteamet til Breivik kommer trolig i sitt avslutningsforedrag fredag til å argumentere med at det som normalt sett er til tiltaltes gunst, å bli dømt som utilregnelig, i denne saken er til tiltaltes ugunst. Derfor vil Lippestad kreve at retten ser helt bort fra vurderingene til Sørheim og Husby, og i stedet mener at indisiene og bevisene i retning av tilregnelighet er så overveldende at det er det som bør være konklusjonen i dommen.

Men først er det riksadvokat Tor Aksel Busch som i samråd med sine to statsadvokater må ta stilling til om påtalemyndighetens påstand om straff skal endres fra tvungent psykisk helsevern til ordinær fengselsstraff. Det skjer etter sigende onsdag denne uken, før aktoratet starter med sitt avslutningsforedrag torsdag. Busch sitter fast på tredje rad i retten, der han følger hovedforhandlingens siste fase, der slaget står om tiltaltes psyke.

Intet tema engasjerer nordmenn mer enn akkurat spørsmålet om tiltaltes tilregnelighet i forhold til 22. juli-saken. Til tross for stadige forsikringer fra ansvarlig hold om at Anders Behring Breivik aldri noensinne vil få se dagslys igjen, er systemet innen tvungent psykisk helsevern slik skrudd sammen at ingen kan gi noen kategoriske og troverdige forsikringer på dette. Selv om det er dette som er den alvorlige subkonteksten i debatten, er det likevel - etter lovens bokstav - et irrelevant spørsmål. Til syvende og sist handler det om hvem riksadvokaten og hans to statsadvokater til slutt velger å tro på.

De sakkyndige Synne Sørheim og Torgeir Husby stod i forrige uke stod steilt på absolutt alle av sine vurderinger. De to avviste absolutt all kritikk - også på det som handler om ABBs mulige bruk av neologismer (nyord) og kritikken for mangelfull vurdering av politisk kontekst. Etter redegjørelsen, fremstod begge fagdommerne som sterkt kritiske til de sakkyndige. Dommer Arne Lyng var den som skjulte det dårligst.

Utspørringen gir en antydning om hva som kan være i vente. Men kjernespørsmålet er om jussen gir domstolen tilstrekkelig manøvreringsrom til å se helt bort fra den første sakkyndigrapporten.