Smakspoliti: Tingrettsdommer Wenche Arntzen (t.h.), rettens administrator under 22. juli-rettssaken, og tingrettsdommer Arne Lyng, har effektivt stanset enhver kringkasting av tiltaltes ytringer. Foto: KJETIL STORMARK
Oslo tingretts praktisering av totalt kringkastingsforbud for tiltaltes ytringer i 22. juli-rettssaken, er uklok og prinsipielt problematisk.
Rettssikkerhetsprinsippene i norsk strafferettspleie krever en tykkhudet og prinsipiell tilnærming. Det betyr at en konsekvent praktisering av ordinære rettssikkerhetsprinsipper, både juridiske og folkelige, ikke skal vike selv om de - praktisk sett - kan oppfattes som støtende.
Gjennom snart ti ukers hovedforhandling i sal 250 i Oslo tingrett, har retten til stadighet stanset kringkastingen hver eneste gang tiltalte har forsøkt å ta ordet. Retten besluttet tidlig at tiltaltes forklaring ikke skulle kringkastes.
Rettssakens siste dag startet med at tingrettsdommer Wenche Arntzen avsa ny kjennelse, med samme konklusjon, i forhold til at Anders Behring Breivik har bedt om å få ordet etter forsvarer Geir Lippestads prosedyre.
Heller ikke denne gang åpner retten for å kunne kringkaste lyd og levende bilder fra retten når Breivik snakker.
Vurderingen er uklok, og holder ikke mål - rent prinsipielt. Uansett hva man måtte mene om Breiviks handlinger, er det viktig at den norske rettsstaten behandler denne straffesaken mest mulig som en ordinær straffesak. Bare det at man tillater mange deler av hovedforhandlingen kringkastet og sendt direkte, fraviker sterkt fra det ordinære medieregimet i norske rettssaler. Men når man tillater at en type opplysninger og vitneforklaringer blir kringkastet, er det prinsipielt sterkt problematisk at retten da ikke tillater tiltalte å kommentere de samme saksopplysningene under like vilkår.
Selve testen er å forestille seg det samme scenariet i nesten enhver annen straffesak. Dersom retten hadde avskåret tiltaltes anledning til å forsvare seg i forhold til den folkedomstol han eller hun blir utsatt for gjennom kringkastingen som tillates, ville dette ha vakt sterke reaksjoner. Det faktum at Anders Behring Breivik allerede har erkjent drapet på 77 uskyldige mennesker, og at gjerningsfaktum således forlengst er avklart, får dermed som konsekvens at det som bør være ganske firkantede prinsipper blir fraveket.
Jeg mener at dette er prinsipper som ikke bør fravikes. Den norske rettsstaten har på mange hold bestått prøven som 22. juli representerer. Men på akkurat dette, har Oslo tingrett sviktet. Rettsprinsippene må gjelde alle. Også massemordere, og uansett hvor støtende man måtte mene at ytringene er.
(artikkelen fortsetter under bildet)
GAL ELLER TILREGNELIG? Kampen om massemorder Anders Behring Breiviks psyke er det sentrale stridsspørsmålet i rettssaken. Foto: KJETIL STORMARK
Forståelsen av psyken til massemorderen er det sentrale stridstemaet i rettssaken. Da burde også det norske folk få anledning til selv å danne seg et selvstendig bilde av Breivik, og hvordan han fremstår i retten. Uten å komme med noen selvstendig vurdering, er det fristende å gjengi rettsoppnevnt sakkyndig og psykiater Torgeir Husby, som i retten sa at tiltalte er sin egen verste fiende - hver gang han åpner munnen. Husby og psykiaterkollega Synne Sørheim konkluderte som kjent med at Breivik var syk på gjerningsøyeblikket. I tillegg mente Sørheim og Husby at Breivik lider av paranoid schizofreni.
En lang rekke av andre eksperter har uttalt seg i stikk motsatt retning, at Breivik ikke har noen tegn til psykose og at han er tilregnelig.
Jeg har selv fulgt rettssaken i de 10 ukene denne har pågått. Jeg har, som lekmann, ikke sett eller hørt noen sinnsyk person i rettssalen. Snarere er det en ekstrem, ytterliggående ekstremist og nasjonalist som snakker - en terrorist, på samme måten som andre terrorister.
Dersom terrorhandlingen 22. juli 2011 var begått av en islamist, en muslimsk terrorist, ville vi da opplevd at påtalemyndigheten la ned påstand om overføring av tiltalte til tvungent, psykisk helsevern? Det er ubehaglig å si det høyt, men jeg tror svaret er nei.
Som en konsekvens av den kringkastingssensuren som tingretten driver med, har tiltalte forsøkt å ta ordet for å kommentere flere av de sakkyndiges forklaringer. De sakkyndiges forklaring er vitner som konsekvent er blitt tillatt kringkastet. Hver gang tiltalte griper mikrofonen, stanser tingrettsdommer Wenche Arntzen kringkastingen. For å gjøre dette mer smidig og ikke fullt så synlig, overtok etterhvert tingrettsdommer Arne Lyng kommunikasjonen med NRKs regirom, som han står i løpende kontakt med.
Jeg er ingen jurist, men har dekket mange rettssaker og juridiske prosesser i løpet av et tilstrekkelig langt, journalistisk liv. Personlig finner jeg det støtende at retten ikke består den lakmustesten som jeg mener det var viktig at det norske rettssystemet bestod. Aktoratet, statsadvokatene Svein Holden og Inga Bejer Engh, påpekte i sin prosedyre i går at det er viktig at denne saken behandles som enhver annen straffesak. Det er jeg helt enig i. Det burde også gjelde rettighetene til tiltalte, uavhengig av hva vedkommende har gjort.
Når det er sagt, har jeg også forståelse for at de etterlatte, pårørende og overlevende etter 22. juli-terroren har varslet at de vil forlate rettssal 250 når tiltalte får ordet på rettssakens siste dag. Mellommenneskelig sett skjønner jeg godt at de ønsker å markere avstand til det tiltalte sier. Men samtidig mener jeg retten ikke kan ta på seg rollen som smakspoliti. Dommerne må holde seg til hevdvunne rettssikkerhetsprinsipper og gjeldende, norsk rett. Det gjelder både dom og gjennomføring av rettssaken.