hits

Blogg

Ofrer nasjonal luftberedskap for å sende F-16-piloter på øvelse


TAKE OFF: Et norsk F-16-kampfly tar av fra Nellis Air Force Base (AFB) i den amerikanske delstaten Nevada, der rundt 60 fly fra flere allierte land for øyeblikket deltar på Red Flag-øvelsen 15-02. Foto: LUFTFORSVARET

 

LANG RESPONSTID: Siden slutten av februar og i minst tre uker, blir Norges nasjonale militære luftberedskap ivaretatt av norske F-16-fly som øver ved en flybase i den amerikanske delstaten Nevada.

 

Årsaken til unntakssituasjonen er at forsvarsledelsen har besluttet å sende 10 norske F-16-fly med piloter og bakkemannskaper, sammen med to norske C-130J Hercules transportfly til USA, for å delta i den flernasjonale Red Flag-øvelsen 15-02. 

 

Minst 10 timer

Øvelsen finner sted på Nellis Air Force Base like ved Las Vegas i ørkenen i Nevada. 

Dersom det oppstår en alvorlig krise- eller krigssituasjon, har flyene i beste fall nærmere 10 timers responstid for å nå tilbake til Norge. Og det er bare dersom Norge får umiddelbar hjelp av amerikanske tankfly, slik at F-16-flyene er i stand til å tilbakelegge den lange avstanden fra USA og tilbake til Norge. Norge har ikke egne tankfly.

Bare flyturen alene, nonstop, utgjør drøye åtte timer.

 

Fire fly igjen 

Hjemme i Norge står fortsatt to norske F-16-kampfly på såkalt Quick Reaction Alert (QRA-beredskap) ved Bodø flystasjon. De to kampflyene skal kunne ta av på 15 minutters varsel.

Men disse flyene er avgitt til NATO-kommando, og styres fra et Combined Air Operations Center (CAOC) ved Uedem i Tyskland.

Derfor har Norge også etablert en nasjonal ordning med såkalt høy luftmilitær beredskap (HLB), som er den spisseste enden av Forsvarets såkalte «luftmakt». Dersom Norge trenger tilgang på egne kampfly for å forsvare Norge, er det disse ressursene forsvarsledelsen og regjeringen kan trekke på.

Norge har også to kampfly igjen i Norge og som deltar i den pågående militærøvelsen "Joint Viking" i Finnmark. Men dette er for lite til at Norge kan ivareta den selvstendige HLB-beredskapen.

 

Vil ikke kommentere 

Forsvarskilder opplyser at beslutningen om at den amerikanske Nellis Air Force Base skal fungere som «norsk» HLB-base er tatt på toppnivå i den norske forsvarsledelsen.

Forsvarsstaben nekter å svare på om beslutningen er godkjent på politisk nivå, av forsvarsminister Ine Eriksen Søreide eller regjeringen forøvrig. 

Forsvarsstaben vil heller ikke svare på flere andre, detaljerte spørsmål som er sendt til staben på epost. 

«Kampflyberedskapen i Norge under øvelse Red Flag ivaretas i henhold til gjeldende direktiver fra FOH. Ut over dette ønsker vi ikke å kommentere kampflyberedskapen i Norge», heter det i Forsvarsstabens skriftlige svar, ført i pennen av pressetalsmann og oberstløytnant Eystein Kvarving.

 

Spørsmålene Forsvarsstaben nekter å svare på: Se nederst i artikkelen.

 

Bare 16 skrog

Årsaken til at den norske forsvarsledelsen må ofre den nasjonale komponenten i Norges luftmilitære beredskap for å kunne sende 10 norske kampfly til USA, er at Norge har vesentlig færre kampfly enn det som er offentlig kjent.

Norge har i dag bare 16 tilgjengelige kampflyskrog, etter at det i fjor sommer ble funnet sprekkdannelser under cockpit på en rekke av de norske F-16-flyene. Alle fly må jevnlig gjennomgå vedlikehold og systemsjekker. Det betyr at Norge på det meste sjelden greier å holde flere enn rundt 12-13 kampfly flydyktige til enhver tid.

Dette er en situasjon som kommer til å vedvare til Norge har fått på plass de nye F-35-kampflyene, opplyser kilder i Forsvaret.

 

«En måned»

Red Flag 15-2 pågår, ifølge en pressemelding fra Nellis Air Force Base, fra 2. til 13. mars. I tillegg til dette er det norske kampflyene borte fra Norge både i forkant og i etterkant av selve øvingsperioden.

Forsvarskilder hevder at den reduserte nasjonale luftmilitære beredskapen i Norge derfor varer i nærmere fire uker, eller rundt en måned.

Deler av materiellet som trengtes for den norske deltakelsen i Red Flag-øvelsen ble flydd til USA allerede søndag 15. februar ved hjelp av et stort militært transportfly av typen C-17 Globemaster III.

Etter hva undertegnede forstår, har det vært svært viktig for forsvarsledelsen å styrke de norsk-amerikanske båndene i en situasjon der mørke skyer truer på den sikkerhetspolitiske horisonten. Forholdet mellom Norge og USA er blitt forverret i Obamas presidentperiode, noe som er en selvstendig grunn til bekymring for forsvarsledelsen og regjeringen. USA var gjennom den kalde krigen en viktig garantist, sammen med NATO, for Norges sikkerhet i tilfelle et sovjetisk militært angrep eller andre alvorlige sikkerhetstrusler mot Norge.

 

«En av årets viktigste øvelser»

Luftforsvaret opplyser at de 10 norske F-16-kampflyene deltar sammen med rundt 50 øvrige fly fra flere allierte land på Red Flag-øvelsen i Nevada.

«Dette er en av årets viktigste øvelser for Luftforsvaret og personellet. Målet med øvelsen er å trene offensive og defensive kampflyoperasjoner i komplekse scenarioer med blant annet levering av skarpe luft-til-bakkevåpen», skriver Luftforsvaret i et epostsvar som er sendt via Forsvarsstabens kommunikasjonsenhet.

Før avreise til USA, uttalte oberstløytnant Bjørge Kleppe til Adresseavisen at øvelsen var svært viktig.

«Det vil være umulig for oss å få samme effekt av å øve her hjemme», sa Kleppe, som er leder for den norske styrken som deltar på øvelsen.

Ifølge Adresseavisen skal norske kampflypiloter under Red Flag-øvelsen også trene sammen med arabiske kolleger fra De forente arabiske emirater, som flyr Mirage 2000-fly. Inkludert støtte- og bakkepersonell, teller den norske «delegasjonen» rundt 200 personer.

 

Første gang på seks år

Ifølge Forsvaret har Norge deltatt jevnlig på Red Flag-øvelsen i USA siden 1980-tallet. Norge deltok både i 2000, 2003, 2005, 2007 og 2009. Norge skulle ha vært med også i 2011, men da førte den norske deltakelsen i krigen i Libya til at deltakelsen måtte avlyses. Norge har dermed ikke vært med på Red Flag-øvelsene de siste seks årene.

«Treningen har avgjørende betydning for kampflyvåpenets evne», skriver Luftforsvaret og legger til: 

«Scenarioene modelleres etter operasjoner som er høyst relevante for Norge, og pilotene vil få øve på en rekke realistiske utfordringer. Scenarioene foregår over et luft-til-bakke-skytefelt, både dag og natt. Skytefeltet er oppbygd med realistiske mål og det blir også trent på Combat Search and Rescue (CSAR), hvor scenarioet er at piloter har blitt skutt ned, og må evakueres.»

Og avslutter:

«Pilotene får testet sine taktiske ferdigheter under en så stor øvelse som Red Flag.»

 

 

MINE SPØRSMÅL TIL FORSVARSSTABEN

  1. Er det korrekt at ifbm deployeringen av 10 norske F-16 for deltakelse i Red Flag-øvelsen 15-02 ved Nellis AFB i Nevada, USA er det besluttet at HLB skal ivaretas fra samme lokasjon?
  2. På hvilket nivå, av hvem og når er denne beslutningen tatt? Er beslutningen politisk sanksjonert?
  3. Er det en tilfredsstillende nasjonal luftmilitær beredskap å ivareta nasjonal HLB fra USA, gitt flytiden tilbake til Norge?
  4. Finnes det annen nasjonal luftmilitær beredskap med kampfly over Norge i deployeringsperioden i Nevada i USA? Finnes det noen HLB-base i Norge i denne tidsperioden?
  5. Hva er grunnen til at Forsvaret velger å prioritere Red Flag-øvelsen så høyt gitt de store belastningene det medfører på de begrensede kampflyressursene som Norge p.t. disponerer?

Forsvarsstaben svarte 4. mars i år følgende:

 

«Til spørsmål 1-4 opplyser FOH følgende:

Kampflyberedskapen i Norge under øvelse Red Flag ivaretas i henhold til gjeldende direktiver fra FOH. Ut over dette ønsker vi ikke å kommentere kampflyberedskapen i Norge.»

 

Forsvarsstaben la dessuten til: 

 

«Når det gjelder spørsmål 1 har Luftforsvaret følgende svar:

Luftforsvaret stiller med ti F-16-fly og to C-130J Hercules på øvelse Red Flag i uke 10 og 11. Øvelsen foregår i Las Vegas, på Nellis Air Force Base, og omtrent 60 fly fra flere allierte land er med. Dette er en av årets viktigste øvelser for Luftforsvaret og personellet.

Målet med øvelsen er å trene offensive og defensive kampflyoperasjoner i komplekse scenarioer med blant annet levering av skarpe luft-til-bakkevåpen. Luftforsvaret har deltatt jevnlig på Red Flag-øvelsen i USA, siden 1980-tallet. Treningen har avgjørende betydning for kampflyvåpenets evne.

Scenarioene modelleres etter operasjoner som er høyst relevante for Norge, og pilotene vil få øve på en rekke realistiske utfordringer. Scenarioene foregår over et luft-til-bakke-skytefelt, både dag og natt. Skytefeltet er oppbygd med realistiske mål og det blir også trent på Combat Search and Rescue (CSAR), hvor scenarioet er at piloter har blitt skutt ned, og må evakueres.

Pilotene får testet sine taktiske ferdigheter under en så stor øvelse som Red Flag.»

 

Hva mener du? Diskuter nedenfor. NB: Vi ber om saklighet i kommentarfeltet.

 

Nyhetstips: kjetil.stormark@gmail.com

Twitter: kjetilstormark/twitter.com

PGP fingerprint: 42C5 4CB4 3F97 0674 A5E1 EFB5 C534 3B87 DADB 04D1

 

Last ned PGP-nøkkel for Kjetil Stormark

Forsvarsministeren feilinformerte Stortinget


NYTTÅRSTALE: Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide på talerstolen i Oslo Militære Samfund mandag 9. februar 2015. To dager senere svarte hun på spørsmål i Stortinget om HV016-saken. Foto: TORBJØRN KJOSVOLD, FORSVARETS MEDIESENTER

Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide ga flere oppsiktsvekkende og høyst misvisende svar da hun ble utfordret av Arbeiderpartiet i Stortinget om HV-016-saken denne uken.

 

Bakteppet for runden i Stortinget onsdag denne uken er høyst alvorlig: Mens det sikkerhetspolitiske klimaet hardner til, er det fortsatt ingen som har fått oppdraget med å evakuere Stortinget og regjeringen i en krise- eller krigssituasjon.

 

Oppdraget med å yte evakueringsbistand til Stortinget og Statsministerens kontor (SMK), ikke hele regjeringen, var inntil midten av 2000-tallet gitt til Heimevernets spesialavdeling HV-016. Dette var et topphemmelig oppdrag. Avdelingen var topptrent og hadde ansvar for såkalt militær livvakt og eskorte. Men i oppdragsporteføljen hadde HV-016 også i oppdrag å trene på rekognosering og kontraterroroppdrag.

 

Men i oktober/november 2010 var det brått slutt. Da besluttet daværende forsvarssjef Harald Sunde å nedlegge avdelingen. I kjølvannet fulgte en intens nervekrig, der Sunde hevdet at avdelingen hadde funnet på sine egne oppgaver og vært ute av kontroll. Det var påstander som Sunde aldri dokumenterte og som lot seg tilbakevise ved en nærmere gjennomgang av de graderte oppdragsbestillingene fra Forsvarets operative hovedkvarter (FOH) og av hvordan Forsvaret selv hadde presentert avdelingen på sine nettsider inntil Sunde fant det opportunt å legge ned avdelingen.

 

Les mer: Forsvarssjefens bløff om HV016

 

Daværende forsvarsminister var Grete Faremo fra Arbeiderpartiet. Hun stilte seg bak forsvarssjefens beslutning, som med et pennestrøk førte til at Norge mistet 180 topp motiverte operatører, lokalisert til de største byene i Sør-Norge (Oslo, Stavanger, Bergen og Trondheim).

 

Denne uken har det vært en oppsiktsvekkende ny omdreining i saken, gitt at Arbeiderpartiet tilsynelatende har tatt et oppgjør med det som skjedde i Forsvaret under deres egen statsråd. Nå tar Ap til orde for at HV016 bør gjenopprettes. I et spørsmål til forsvarsminister Ine Eriksen Søreide (H) i Stortingets spørretime onsdag, ba stortingsrepresentant Jan Bøhler fra Oslo Ap statsråden om å svare på om Søreide så det som aktuelt å opprettet HV-016-liknende enheter igjen i Forsvaret.

 

I politikken endrer ting seg fort. Mens Ap nå presser på, har Søreide etter det som var en svært overflatisk utredning i Forsvarsstaben stilt seg bak den tidligere beslutningen om å legge ned HV-016 etter at hun tiltrådte som forsvarsminister. Da hun var i opposisjon og var leder for Stortingets utenriks- og forsvarskomite var imidlertid Søreide sterkt kritisk til beslutningen.

 

Faktamessig kom forsvarsministeren med flere oppsiktsvekkende påstander i sitt svar i Stortinget denne uken.

 

Statsrådens utsagn nr 1:

«Først vil jeg få takke representanten Bøhler for et godt spørsmål. Som han jo selvfølgelig vet, ble HV-016 lagt ned i 2010 av den forrige regjeringa. Alle operatørene fikk da tilbud om å bli med over i Heimevernets innsatsstyrker, og veldig mange gjorde det. Det er jeg glad for, fordi de besitter en veldig verdifull kompetanse».

 

Dette er faktisk ikke riktig. Det som er korrekt, og som troverdige forsvarskilder opplyser til meg, er at bare 5 av ca 150 operatører fra storbyene Stavanger, Bergen og Oslo ble med over til innsatsstyrkene i Heimevernet i Forsvaret. Unntaket var Trondheim, der rundt 20 av omlag 30 operatører meldte overgang til den lokale innsatsstyrken i Heimevernet.

 

Om forsvarsministeren onsdag feilinformerte Stortinget kan kanskje ende opp i et forsøk på matematisk avklaring hva «mange» betyr. Men de stortingsrepresentantene som representerer velgere i noen av de mest befolkningsrike områdene i Norge - i henholdsvis Hordaland, Rogaland og Oslo - vil neppe falle ned på en for statsråden gunstig konklusjon. Bare ca 3,3 prosent av HV-016-operatørene i disse byene er fortsatt i Forsvaret den dag i dag. Ser man hele HV-016 under ett, er prosentbrøken 13,9 prosent.

I min verden er ikke dette mange. I min verden betyr regnestykket at forsvarsminister Ine Eriksen Søreide onsdag feilinformerte Stortinget.

 

Da jeg intervjuet statsråden 30. september i fjor, hevdet Søreide også overfor meg at veldig mange av HV-016-operatørene ble med over til innsatsstyrkene i HV. Min spontanreplikk den gang, var at det fikk jeg ikke til å stemme. Jeg vet ikke om replikkvekslingen førte til at statsråden sjekket fakta grundigere. Det gjorde jeg. Svaret er inntatt ovenfor.

 

Statsrådens utsagn nr 2

«Jeg ga forsvarssjefen i oppdrag i januar i 2014 å se på dette spørsmålet. Han leverte da en klar anbefaling til Forsvarsdepartementet».

 

Utredningsdokumentet, som er udatert, var på knappe fire sider og var faglig meget svakt. Hovedkonklusjonen er at «Det foreligger ikke i dag udekkede militære oppgaver som angir et operativt behov for endring i HVs oppgaveportefølje. Det foreligger heller ikke et operativt behov for særlig skarpe innsatsstyrker med kortere klartider for militær innsats eller bistand til det sivile samfunn.» 

Videre heter det: 

«Justissektoren øker politiets egen evne til å håndtere behov som krever en kort reaksjonstid for skarpe oppdrag, både gjennom en økning av lokalt innsatspersonell og en betydelig styrking av politiets beredskapstropp. Forsvarets evne til å støtte politiet i kontra-terror er økt gjennom innføringen av beredskap i MJK og etableringen av FS. Oppgavene militær livvakt og eskorte ivareta av Militærpolitiet. Dagens klartider for HV innsatsstruktur vurderes derfor som tilfredsstillende og strukturen dekker de operative behov. HVs innsatsstyrker anbefale videreført på dagens nivå og med dagens oppgaveportefølje.»

 

Noen korte kommentarer til rapportens hovedkonklusjon.


  1. Det er politikerne som via forsvarsledelsen må gi klare bestillinger til hva slags kapasiteter Norge skal ha. At Norge ikke har en dedikert kapasitet som kan foreta evakuering av Stortinget, Statsministerens kontor (SMK) og øvrig beslutningsapparat i en krisesituasjon er mangel som kan være kritisk når det virkelig gjelder. I fraværet av en slik bestilling, og med den revirkampen som har vært mellom politiet og Forsvaret, er det ikke overraskende at konklusjonen til forsvarsledelsen blir negativ. Det er fortsatt slik at Forsvarets bistandsrolle til det sivile samfunn i tilfelle alvorlige kriser ikke er en såkalt styrkedimensjonerende oppgave. Dvs at det ikke er gitt en bindende bestilling der Forsvaret må garantere hva man kan levere til politiet og det sivile samfunn. Og det er det regjeringen og politikerne som må bære ansvaret for.
  2. Hverken politiet (herunder inkludert Utrykningsenheten (UEH) og livvakttjenesten til PST) eller Forsvarets spesialstyrker har kapasitet til å håndtere et evakueringsoppdrag ifht Stortinget og/eller SMK/regjering. Ingen av dem har fått eller trener på å løse et slikt oppdrag. UEH-lag fra to forskjellige politistasjoner i Oslo politidistrikt deler på å ha fokus på Stortinget som objekt, men har ikke kapasitet eller trener på evakuering som en spesifikk kapasitet. PSTs livvakttjeneste vil i en krise ha som instinkt å "gå i boks", dvs å beskytte VIP-en på et mest mulig utilgjengelig sted. I et høyintensitetsscenario vil PST ikke ha mannskap eller materiell til å kunne forflytte et større antall VIP-er fra A til B. Hva angår Forsvarets spesialkommando (FSK) er det besluttet å deployere en betydelig FSK-kontingent i Irak. Hva angår Marinejegerkommandoen (MJK) er det sendt en betydelig MJK-kontingent til Afghanistan for å videreføre FSKs mentoreringsoppdrag for den afghanske CRU-en i Kabul. Det sistnevnte oppdraget er så styrkekrevende at MJK for tiden er forsterket med personellressurser også fra Kystjegerkommandoen (KJK).
  3. Dersom det oppstår en umiddelbar trussel, må jo noen håndtere selve trusselen. Spesialstyrkene og Beredskapstroppen kan ikke være mange steder på en gang. Å evakuere Stortinget og regjering er en stor operasjon som hverken politiet eller Forsvarets spesialstyrker kan utføre. I tillegg kan mange trusselsituasjoner alene gi Norge kapasitetsutfordringer ifht hvor mange operatører som faktisk er tilgjengelige i de ulike spesialavdelingene. Hva angår HMKG, eller Garden, som er utpekt som en bistandsressurs fra Forsvaret i krisesituasjoner på Østlandsområdet, har ikke denne avdelingen kompetanse til å utføre et slikt oppdrag. Det har heller ikke Telemarkbataljonen.
  4. Forsvarets militærpolitiavdeling (FMPA) har i dag ansvaret for militær livvakt og eskorte. Det er korrekt. FMPA har i dag 13 livvakter. Øvrig konklusjon gir seg selv.
  5. Klartiden for HVs innsatstyrker er i dag 24 timer. Dette er ikke en tilfredsstillende responstid dersom det virkelig gjelder å redde landets nasjonale ledelse.
  6. Det er også naturlig å sitere hva Forsvarets operative hovedkvarter (FOH) selv skrev da forsvarssjefen ba om en vurdering av HV-016s oppgaveportefølje og mulige konsekvenser ved en nedleggelse i 2010. Da konkluderte FOH med at det bare var Forsvarets spesialstyrker som kunne ta over HV-016s oppdrag. «Spesialstyrkene kan løse de samme typer oppdrag som HV-016. FOH er imidlertid av den oppfatning at det vil være en uhensiktsmessig prioritering å ensidig binde spesialstyrkene opp mot denne type oppdrag (militær livvakt og eskorte, min anm)», het det i et brev til daværende generalinspektør for Heimevernet, datert 24. august 2010. FSK fikk imidlertid en kort periode livvaktoppdrag, etter at også militærpolitiet ble lagt ned. Men dette ble raskt reversert, etter det som skal ha vært sterke innsigelser fra FSK-miljøet.
  7. Utredningen som forsvarsministeren nevnte i sitt svar i Stortinget skal forøvrig ha vært meget selektiv med tanke på hvilke deler av Forsvaret som fikk bidra med synspunkter. Ifølge sentrale kilder skal sjefen for Forsvarets spesialstyrker (FS) IKKE ha blitt bedt om å komme med innspill. Deler av Forsvarets spesialstyrker ønsker en gjenoppretting av HV-016-kapasiteten, fordi spesialstyrkene sliter med kapasitetsutfordringer.

 

Statsrådens utsagn nr 3

 

«Det er som representanten Bøhler er godt kjent med politiets ansvar å håndtere f.eks. terror på norsk jord, men Forsvaret kan alltid bistå politiet, og det kan vi gjøre i hele spekteret. I de aller skarpeste situasjonene er det typisk spesialstyrkene man kaller på, men vi yter også veldig mye bistand f.eks. med helikopterressurser, og vi har nå også redusert responstida på helikopterbistand til politiet fra 2 timer til 1 time. Politiet har ikke på det nåværende tidspunkt gitt uttrykk for at de ser et udekket behov der HV-016 var, og noen av årsakene til det er nok sannsynligvis at ganske sentrale rammebetingelser er endret siden 2010. Det ene er at regjeringen også nå finansierer Marinejegerkommandoen på nasjonal beredskap sammen med Forsvarets spesialkommando. Det andre er vi at også har styrket innsatsstyrkene i Heimevernet ganske betydelig. Vi har nå finansiert mer øving og trening til utvalgte tropper i fem innsatsstyrker. Det vil altså si at de får øve og trene i inntil 30 døgn, og det er også en viktig ressurs for politiet.»

 

Som det fremgår ovenfor, har hverken politiet eller Forsvarets spesialstyrker strengt tatt kapasitet til å ta over HV-016s gamle oppdragsportefølje. Hva angår evakuering av Stortinget og SMK/regjeringsapparatet er det en så stor operasjon at responstiden til Bell 412-helikoptrene neppe er spesielt relevant, gitt at dette neppe er en ressurs som kan påregnes brukt til noe annet enn et lite fåtall myndighetspersoner. Bare i Stortinget er det 200 personer som i verste fall må forflyttes i et høyintensitetsscenario. At MJK nå står på nasjonal beredskap, betyr ikke at de er tilgjengelige. Et flertall av MJKs operatører er bundet opp i Afghanistan-oppdraget. Oppdraget oppleves som så mannskapskrevende at MJK i deployeringsperioden er styrket med personell fra Kystjegerkommandoen (KJK). De som er igjen i Norge og som er i landet når en krise eventuelt oppstår, må nødvendigvis brukes til å lokalisere og nøytralisere en mulig trussel. Det må nødvendigvis være hovedfokus også for bruk av FSK og Beredskapstroppen. 

 

Evakueringsberedskap for landets beslutningsapparat er det dermed i dag ingen som er tilgjengelig til å utføre. Men enda viktigere: Oppdraget er heller ikke gitt til noen, og ergo trenes det heller ikke på en slik operasjon.

 

Statsråden hevdet dessuten at Forsvarets innsatsstyrker, dvs utvalgte tropper i fem innsatsstyrker, i dag får mer øving enn før. Men sannheten er at de fleste innsatsstyrkene i dag øver langt mindre enn før. I 2010 lå innsatsstyrkene på rundt 25 øvingsdøgn. Dette er nå nede i 15-20 døgn i år. Noen ytterst få tropper får like mye øving som i 2010. Hvordan statsråden greier å presentere dette som en satsing, fremstår som en gymnastisk språkøvelse som også er farlig nær grensen for å feilinformere Stortinget.

 

Den sikkerhetspolitiske situasjonen

 

I NATO er det nå intenst fokus på å etablere et tilstrekkelig volum av styrker som samtidig har meget kort responstid. I kjølvannet av Russlands hybridkrigføring i Øst-Ukraina ser NATO-toppene og ulike lands ledere at reaksjonstiden ved nye kriser vil være dramatisk mye kortere enn det man tidligere har trodd. Flere land, herunder Tyskland og Polen, arbeider med å opprette styrkekomponenter som likner til forveksling på HV-016-komponenten fra Norge, og som ble nedlagt bare få måneder før terrorangrepene 22. juli 2011. Det militære planleggere skjeler til i NATO, er den danske SSR-enheten (Særlig støtte og rekognosering) i det danske heimevernet, men som operativt styres av Hærens operative kommando. Den danske modellen er utviklet etter inspirasjon fra Norge, etter at en delegasjon fra det daværende Patruljekompaniet i den danske hæren var på besøk i Norge i 2005. Allerede 31. desember året etter endret Patruljekompaniet navn og fikk nye oppgaver. Hovedfokuset nå er å kunne innhente informasjon av taktisk karakter ved å gjennomføre ofte langvarige rekogniseringsoppdrag, også bak fiendens linjer.

 

HV-016 ble opprettet i Norge i 1987, som en dedikert militæravdeling som skulle beskytte VIP-er og viktige forsvarsinstallasjoner mot målrettede angrep fra sovjetiske Spetznas-avdelinger. Utover 1990-tallet og på 2000-tallet kan nok noen ha opplevd risikoen for slike angrep som vesentlig mindre enn før. Etterhvert ble oppdragsporteføljen noe utvidet, i tett dialog med FOH, som beskrevet ovenfor.

 

Ikke alt, men mye har endret seg de to siste årene. For å gjengi forsvarsministerens egne ord da Ine Eriksen Søreide holdt sin årlige nyttårstale i Oslo Militære Samfund mandag denne uken:

«Vi har lenge forutsatt at vi vil få tidlig varsel, og store deler av våre styrker er derfor satt opp med lange klartider. Det holder ikke lenger. I dag er det slik at deler av strukturen, uten at vi gjør endringer, vil miste sin relevans fordi den ikke er i stand til å etablere den nødvendige reaksjonsevnen. Og la meg for ordens skyld legge til: Vi er ikke alene om dette. Alle europeiske land opplever nå den samme utfordringen med å få satt høy reaksjonsevne på et tilstrekkelig volum av styrker.»

 

Problemet er bare at mens statsråden sier de riktige tingene, synes regjeringen og statsforvaltningen grunnleggende sett ute av stand til å treffe de riktige valgene. Norge har fortsatt ikke styrket forsvarsbudsjettet, og statsminister Erna Solberg synes å være mest opptatt av å snakke ned forventningene til framtidige mulige økninger av forsvarsbudsjettet, i kjølvannet av at Norge på NATO-toppmøtet i Wales 4. og 5. september i fjor sluttet seg til et vedtak om at alle medlemsland skal øke sine forsvarsbudsjett til to prosent av BNP. Men foreløpig synes ikke forsvarsministeren å ha lykkes å overbevise egen regjering om at det er nødvendig å ta viktige skritt i retning NATO-vedtaket i den nærmeste framtid.

 

Hva angår spillet om HV-016-saken synes evnen til å endre standpunkt å være høyst tilstede i de politiske miljløene. Men i embedsverket og på fagmilitært hold synes det fortsatt å være nøkkelpersoner som står fast på den tidligere beslutningen. Det kan godt hende at de som gir svarene mener disse er riktige. Men det er et politisk ansvar å ta stilling til hva slags kapasiteter Norge trenger og hva slags risiko vi er villige til å leve med. Dersom regjeringen kan leve med at ingen dedikerte avdelinger er tildelt ansvaret for å kunne evakuere storting og regjering i en alvorlig krise, ja da får regjeringen stå for det. Men det er ikke sikkert det er en klok beslutning.

 

Det er også slik at Forsvarets spesialstyrker i dag er på aktiv jakt etter forsterkningselementer. Dette er grunnen til at spesialstyrkene allerede har begynt å orientere seg sterkere mot Heimevernet, med tanke på å etablere et samarbeid der Heimevernet kan bistå med rekognosering og annen støtte i tilknytning til konkrete operasjoner. Med all mulig respekt for yteevnen til de gjenværende styrkekomponentene i Heimevernet, må det jo være et paradoks i denne prosessen at den dyktigste og mest gripbare avdelingen i Heimevernet ble nedlagt for mindre enn fire år siden.

 

HV-016 var i tillegg billig i drift, med en kostnad per operatør på en femtedel av hva en ordinær spesialstyrkeoperatør koster. Avdelingen var ekstremt fleksibel, den hadde kort responstid med tilstedeværelse i de største byene og var det man i fagmilitær sammenheng kaller multifunksjonell, med evne til å ta mange typer oppdrag. Sist, men ikke minst, var det en høyoperativ avdeling med høyt ferdighetsnivå og stor reaksjonsevne.

 

Et siste moment, og som kan bli ytterligere aktualisert i tiden som kommer, er at ifølge folkerettslige regler er det mange oppgaver som politiet ikke kan utføre dersom Norge blir direkte eller indirekte angrepet av en statlig aktør. Dersom politiet skal brukes i en slik stridssituasjon, må politiet ifølge Forsvarets egen manual i krigens folkerett underlegges militær kommando. I en slik situasjon vil det være Forsvaret som har totalansvaret og som dermed må ha selvstendige kapasiteter som kan utføre alle viktige funksjoner, herunder å beskytte og evakuere landets ledelse. Det blir dermed for enkelt å vise til at politiet mener at det ikke er et behov for de kapasitene som HV-016 representerte. Det må Forsvaret og forsvarsministeren foreta en selvstendig vurdering av. Uavhengig av hva politiet og sivile myndigheter måtte mene.

 

LAGT TIL 20. FEBRUAR:

 

Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide har i et brev datert 20. februar og stilet til stortingsrepresentant Jan Bøhler (Ap), som stilte nye spørsmål til statsråden på bakgrunn av denne bloggartikkelen, opplyst følgende: «Heimevernet har opplyst at av det opprinnelige antallet på 197 operatører i HV-016-avdelingene var det pr. 26. oktober 2011, 54 operatører med over i Heimevernets innsatsstyrker. Herunder fem av 78 i Oslo og Akershus Heimevernsdistrikt, fire av 36 i Agder og Rogaland Heimevernsdistrikt, tolv av 50 i Bergenhus Heimevernsdistrikt og samtlige 33 i Trøndelag Heimevernsdistrikt.»

 

Dersom statsrådens egne tall legges til grunn, var det totalt 27,4 prosent av operatørene i hele HV-016 som ble med over til innsatsstyrkene i HV, og 12,8 prosent av operatørene i Oslo/Akershus, Bergen og Stavanger.

Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide har i sitt brev til Bøhler ikke svart på om hun mener dette er å oppfatte som «veldig mange».

 

Kilder i nå nedlagte HV-016 opplyser til herværende blogg at «tallene som statsråden opererer med i sitt brev er feil».

- Det statsråden skriver stemmer ikke med våre tall, som vi har undersøkt meget grundig og tar en ny runde på nå, sier tidligere tillitsvalgt Thomas Lund Nielsen i nedlagte HV-016. Han legger til: - I Forsvarets personalmodul i SAP (der personalopplysninger er konvertert/overført fra tidligere P3, red. anm) er det mye feilregistreringer. Dersom Forsvarsdepartementet kun har sjekket egne registre og ikke sjekket manuelt og direkte med hvert berørt HV-distrikt, vil svarene bli feil. Her bør nok departementet og statsråden sjekke grundigere.

 

Hva mener du? Diskuter nedenfor. PS: Vi ber om saklighet i kommentarfeltet.

 

Nyhetstips: kjetil.stormark@gmail.com

Twitter: kjetilstormark/twitter.com

PGP fingerprint: 42C5 4CB4 3F97 0674 A5E1 EFB5 C534 3B87 DADB 04D1

Last ned PGP-nøkkel for Kjetil Stormark

 

 

Frankrike var land nummer to

Da terrortrusselen mot Norge forelå i juli i fjor, var Frankrike land nummer to som ble nevnt i trusselvurderingen fra Politiets sikkerhetstjeneste (PST).

I trusselvurderingen ble det skissert etterretningsinformasjon som tydet på at en mulig terrorcelle fra Syria kunne være i ferd med å angripe såkalte "myke mål" i Norge og/eller Frankrike. Senere ble også Italia nevnt som et mulig angrepsmål av personell som var involvert i den norske håndteringen.

PST ønsker ikke å kommentere disse opplysningene. I motsetning til Norge, valgte Frankrike aldri å gå ut offentlig med at det forelå en konkret terrortrussel mot landet.

Angrepet mot det satiriske ukemagasinet "Charlie Hebdo" i Paris i Frankrike onsdag blir beskrevet av franske medier som et militært kommandoangrep, der angriperne var iført finlandshetter og det som kunne likne mørkeblå kjeledresser ofte brukt av europeiske antiterrorenheter. Angriperne hadde det som så ut som AK-74 Kalashnikov-rifler, muligens den modifiserte versjonen AKS-74U . Det foreligger også meldinger i franske meldinger om at en av terroristene skal ha hatt en granatkaster. Et øyenvitne skal også ha sett en av mennene med en pumpehagle. Minst 12 mennesker ble drept, deriblant redaktøren i magasinet, i løpet av angrepet som varte i rundt fem minutter. Flere mennesker er alvorlig såret.

Mobilvideoopptak viser to av terroristene som stormer ut av fluktbilen, en Citroen DS, for deretter å skyte ned og drepe en fransk politimann. De to terroristene opptrer og beveger seg imidlertid slik at lite tyder på at de har grunnleggende militær trening, ifølge militærkilder som har sett opptaket.

I Norge fryktet norsk politi i juli i fjor særskilt mulige angrep mot sivile ved hjelp av kniver og andre stikkvåpen, og der planleggingsfasen kunne være meget kort og dermed gi liten eller ingen reaksjonstid for politiet. VG omtalte at det kan ha foreligget planer om å angripe en menneskemengde på offentlig sted, mens NRK senere slo fast at norske myndigheter fryktet mulige knivangrep mot en tilfeldig valgt familie i deres hjem. Politikilder hevder at selve trusselvurderingen og etterretningsopplysningene som ble mottatt fra samarbeidende tjenester i Europa ikke gir grunnlag for å være så konkret i definisjonen av mulig scenario. Men da det ble slått terroralarm i Norge i juli i fjor ble det understreket at det forelå en forhøyet risiko for terrorangrep mot såkalt "myke mål". Redaksjoner defineres normalt som et "mykt mål".

At eventuelle angrep ville kunne komme mot mer tilfeldig valgte mål - ikke symbolmål (kjente bygninger) - og der reaksjonstiden ville kunne bli minimal, var viktige momenter da det i fjor sommer ble besluttet å bevæpne norsk politi og skjerpe beredskapen ytterligere også på en rekke andre punkter.

Les også: Derfor slo norske myndigheter terroralarm

Etter terrorangrepet mot "Charlie Hebdo"-redaksjonen i Paris, frykter man nå at det kan komme ytterligere angrep mot andre redaksjoner i og utenfor Frankrike. Tidligere terrorangrep har vist at disse ofte blir fulgt opp av ytterligere angrep mot tilsvarende type mål. Dette var også tilfellet etter angrepet mot den britiske soldaten Lee Rigby i London 22. mai i fjor. Senere har

Franske myndigheter har iverksatt skjerpede sikkerhetstiltak rundt Le Monde og andre franske nyhetsredaksjoner. Skjerpet sikkerhet rundt nyhetsredaksjoner er iverksatt i flere land, også i Norge. Ifølge NRK er det onsdag ettermiddag også plassert ut væpnede politifolk på utsiden av Stortinget i Oslo.

I kjølvannet av den definerte terrortrusselen mot Norge og Frankrike i fjor sommer, har det vært et etterspill mellom franske og tyrkiske myndigheter. Etterretningsopplysninger tydet nemlig på at den aktuelle terrorcellen fra Syria ville reise via Tyrkia. Opplysninger antydet dessuten at en eller flere i gruppen brukte falske, norske identitetspapirer.

2. august ble en mann pågrepet av franske myndigheter på Charles De Gaulle-flyplassen i Paris, mistenkt for å være involvert i saken. Franskmarokkaneren var passasjer på et fly fra Istanbul i Tyrkia.

Tidlig i september ble dessuten tre mistenkte, militante islamister tvangssendt fra Tyrkia til Frankrike. De tre ble imidlertid plassert på feil fly, slik at franske sikkerhetsagenter som ventet på flyplassen i Paris ventet forgjeves. I stedet ankom de tre jihadistene med et annet fly til Marseille, der de fritt kunne gå av flyet og uhindret forlate flyplassen. De tre meldte seg senere frivillig til fransk politi i Marseille.

Følg på twitter: @kjetilstormark

Norsk Irak-styrke får uakseptable begrensninger


IKKE LOV: Norske soldater som sendes til Irak får ikke lov til å delta i kamper sammen med irakiske styrker. Det vil skape problemer ved gjennomføring av mentoreringsoppdrag. Her den afghanske sikkerhetsstyrken CRU, som blir mentorert av Forsvarets spesialkommando i Kabul. Foto: MATHIAS RONGVED, NORGES AMBASSADE I KABUL

 

Terrorfrykt og frykt for tap av norske soldatliv har ført til at regjeringen har ilagt norske soldater helt uakseptable begrensninger ved gjennomføringen av det nye oppdraget i Irak.

 

Forsvaret har nemlig fått beskjed om at soldatene som skal mentorere irakiske sikkerhetsstyrker ikke får lov til å dra ut i kamp sammen med irakerne. Det eneste unntaket er at norske soldater får lov til å forsvare seg selv, dersom de blir angrepet.


Da det norske styrkebidraget ble kunngjort torsdag denne uken, ble det ikke sagt noe om spesialstyrker. Men det er svært sannsynlig at ansvaret for i alle fall deler av mentoreringsoppdraget blir gitt til Forsvarets spesialkommando (FSK) og/eller Marinejegerkommandoen (MJK). Spesialstyrkemiljøet planlegger i alle fall for mulig deployering i Irak.

 

Den samme type begrensninger som regjeringen nå ilegger norske soldater som skal til Irak har FSK i økende grad møtt de siste månedene i sin mentorering av den afghanske elitestyrken Crisis Response Unit (CRU) i Kabul. Den afghanske regjeringen har av indremedisinske hensyn ilagt forbud mot at norske soldater kan være med ut i felten på konkrete oppdrag.

 

For å kunne gjennomføre et mentoreringsoppdrag på en effektiv måte, samt for at de norske spesialstyrkeoperatørene skal kunne ha troverdighet overfor lokale sikkerhetstyrker, er det avgjørende nødvendig å kunne være med i felten i reelle situasjoner. Dvs når avdelingen skal gjennomføre skarpe oppdrag. Det fremholder spesialoperatører med bakgrunn fra mentorering i Afghanistan. En ting er å at man ikke kan vurdere og veilede dersom man ikke har den informasjonen man trenger om hvordan styrkene i praksis løser sine oppdrag. Noe annet er at du ikke har troverdighet som mentor dersom de som skal mentoreres tror at de norske soldatene er for feige til selv å være med når det virkelig gjelder.

 

De stadig skjerpede begrensningene som lokale, afghanske myndigheter har tredd ned over hodene på norske spesialstyrker i Kabul de siste månedene har ført til at FSK i noen tid har gitt uttrykk for at oppdraget i Afghanistan gjerne kan avsluttes før tiden, ifølge informerte forsvarskilder. Mentoreringsoppdraget går etter planen ut ved nyttår. Utad sies det nå at oppdraget «er ferdigstilt», men uten at Forsvarsstaben nevner noe om de praktiske utfordringene som FSK har opplevd de siste månedene.

 

Men først tilbake til regjeringens beslutning torsdag denne uken. Norge skal i løpet av de neste ukene sende rundt 120 soldater til Irak for å drive med «kapasitetsbygging av irakiske sikkerhetsstyrker». Styrkebidraget skal være av en varighet på ett år, med mulighet for forlengelse.

Med militære rotasjonsordninger betyr bidraget at 4-500 norske soldater kan påregne å måtte reise til Irak de neste månedene. Kostnaden er anslått til å være rundt 210 millioner kroner.

Beslutningen om det norske styrkebidraget til den USA-ledete militæraksjonen mot den Islamske Staten (IS) er imidlertid ikke kommet i mål uten betydelige, interne friksjoner i regjeringen, forteller velinformerte kilder.

 

Kilder med dyp innsikt i Høyres indre liv hevder at spesielt statsminister Erna Solberg har holdt igjen. Solberg skal ha pekt på at fremtredende norske bidrag til militæraksjonen vil skape en økt risiko for terroraksjoner på norsk jord. Også frykten for politisk belastning knyttet til at norske soldater kan bli drept, skal være argumenter som er blitt brukt i interne diskusjoner i regjeringen. Enkelte høyrefolk har vært oppgitt over det de har oppfattet å være nøling fra statsminister Erna Solberg og stilt spørsmål ved om Solberg har hatt personlige motiver for å holde igjen, gitt at hun personlig kan bli mål for mulige hevnangrep fra IS-terrorister. Det er ikke sikkert at Solberg har hatt subjektivt fokus på dette, men hun har like fullt blitt opplevd av sine partikolleger på denne måten. Ord som «feig» er blitt brukt for å karakterisere statsministeren.

 

Under NATO-toppmøtet i Wales i begynnelsen av september i år, ble Norge stående på gangen da USA kalte inn til møte for å diskutere den planlagte militæraksjonen mot IS. Da toppmøtet ble avsluttet fredag 5. september, slo Erna Solberg overfor norske medier fast at det var uaktuelt for Norge å bidra annet enn humanitært. Hun understreket i tillegg at Norge heller ikke hadde fått noen forespørsel om militære styrkebidrag. Nå hevder personer som er lojale overfor statsministeren at hun den gang bare mente å avvise tanken på bruk av norske kampfly, norsk bombing av mål i Irak og transport av våpen.

 

Embedsverket i Utenriksdepartementet (UD) har nemlig problematisert mulige norske styrkebidrag, spesielt knyttet til å unngå brudd på norske eksportregler for våpen, som slår fast at Norge ikke kan bidra med at våpen sendes til krigs- og konfliktområder.

 

Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide og politisk ledelse i Forsvarsdepartementet har svart på UDs og statsministerens tilbakeholdenhet ved å peke på at manglende vilje til å stille opp i kampen mot IS ville ha ført til tap av politisk kapital hos USA og redusert mulighet til å påvirke NATOs langsiktige utvikling i en situasjon der det sikkerhetspolitiske klimaet er blitt sterkt forverret. 

Selv om militæraksjonen mot IS ikke er en NATO-aksjon, er veldig mange av NATO-landene med. Og det er viktig for Norge å være med der beslutningene som påvirker NATOs framtid fattes.

 

Torsdag 18. september klokken 15: Regjeringens pressekonferanse om norske styrkebidrag til kampen mot IS starter flere minutter forsinket. Pressekonferansen blir direktesendt både på NRK, TV 2 Nyhetskanalen og på websidene til de største riksmediene. Det forsvarsministeren og utenriksministeren har å presentere, er et styrkebidrag på fem stabsoffiserer. Disse skal ikke en gang til Irak, men blant annet til US Central Command (CENTCOM) i Tampa, Florida og andre staber som arbeider med å planlegge militæraksjonen.

Budskapet blir oppfattet som et grovt oversalg og et politisk antiklimaks - sogar på en direktesendt pressekonferanse. Kritikken lar heller ikke vente på seg. Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen og andre mener at Norge burde bidra langt mer.

 

Da president Barack Obama 14. oktober i år samlet 22 lands forsvarssjefer til et toppmøte på Andrews Air Force Base utenfor Washington D.C. om kampen mot IS, ble Norge heller ikke invitert. Dette ble lagt merke til internasjonalt, og skal ha blitt tatt tungt på toppnivå både i Forsvarsdepartementet og Forsvarsstaben.

 

Men i går stod statsminister Erna Solberg skulder ved skulder med forsvarsminister Ine Eriksen Søreide og utenriksminister Børge Brende for å kunngjøre det norske styrkebidraget. 

Da erkjente Søreide indirekte at regjeringen har diskutert og drøftet spesielt det faktum at det norske bidraget vil føre til at trusselnivået knyttet til mulige terroranslag mot Norge vil øke.

«Sikkerhetssituasjonen i Irak er generelt veldig krevende. Vi må være forberedt på at det kan komme anslag mot våre styrker som en del av den internasjonale koalisjonen. Det er også alltid en risiko for økt terrortrussel i Norge ved deltakelse i internasjonale operasjoner», sa forsvarsminister Søreide, før hun fortsatte:

«Samtidig vet vi at terrortrusselen eksisterer allerede, og det er også en trussel forbundet ved å ikke gjøre noe. Bekjempelse av ISIL og strømmen av fremmedkrigere til ISIL vil på sikte redusere terrortrusselen mot Norge og vår allierte. Vi kan heller ikke la trusler fra terrororganisasjoner diktere vår sikkerhetspolitikk. Vi kan ikke velge å stå på siden og observere det som skjer i Irak og ignorere Iraks anmodning om hjelp og FNs appeller om internasjonal innsats».

 

Men bare få minutter tidligere hadde statsminister Erna Solberg slått fast at «norske soldater skal ikke følge irakiske styrker i kamp». 

 

Dersom det ikke skjer en endring på dette, er taperne de norske soldatene som blir sendt for å utføre et oppdrag som strengt tatt er dømt til å mislykkes. Da nytter det lite at Solberg også slo fast at «terroristene (i IS, min anm) utgjør en trussel mot vår sikkerhet». 

 

Hvis vi først sender soldater til Irak, må de få et mandat og fullmakter som gjør det mulig å yte et reellt bidrag og ikke bare drive med symbolpolitikk. I Afghanistan har eksempelvis FSKs mentorering av den afghanske elitestyrken CRU 222 vært en suksesshistorie. Grunnen er at norske spesialstyrker har funnet en svært effektiv og god måte å drive mentorering på, og som gjør at CRU 222 nå er den delen av sikkerhetsstyrkene i Afghanistan som trolig holder høyest nivå. Dersom Norge faktisk mener alvor med å bidra til kampen mot IS, burde noen ha spurt de som trolig må reise nedover om hvordan de mener oppdraget burde bli løst. Såpass respekt og tillit bør man ha til spesialstyrkene og andre som skal til Irak med det norske flagget på armen.

 

Hva mener du? Diskuter nedenfor. PS: Vi ber om saklighet i kommentarfeltet.

 

Nyhetstips: kjetil.stormark@gmail.com

Twitter: kjetilstormark/twitter.com


Derfor slo norske myndigheter terroralarm

Flere samarbeidende tjenester meldte omtrent samtidig til Politiets sikkerhetstjeneste (PST) at det var oppstått en umiddelbar terrortrussel mot Norge.

 

Det var grunnen til at norske myndigheter slo full terroralarm torsdag formiddag. En konkret person - som norske myndigheter sitter med identiteten til og signalementet på - ble knyttet til opplysningene. I meldingene ble det hevdet at en terrorgruppe hadde forlatt Syria med kurs for Europa, og der Norge kunne være ett av flere mulige mål. At gruppen ble hevdet å ha skaffet seg norske, men falske, identitetspapirer, styrket frykten for et mulig terrorangrep i Norge.

 

Beslutningen om å gå ut offentlig ble tatt i et ekstraordinært møte i Regjeringens sikkerhetsutvalg (RSU) onsdag, som ble sammenkalt på kort varsel etter at PST hadde varslet Justis- og beredskapdepartementet om de opplysningene som tjenesten hadde mottatt.

 

Etterretningsopplysningene sa ingenting om hvor gruppen for øyeblikket befant seg. Det var derfor umulig å vite om gruppen befant seg innenfor eller utenfor Schengen-området. Derfor valgte også politiet å legge seg på et mellomnivå i grensekontrollen, der det ble innført krav om identitetspapirer med bilde, men ikke full passtvang.

 

Det forteller kilder med inngående kjennskap til håndteringen av de siste dagenes terrortrussel mot Norge.

 

Meldingene skal ikke ha sagt noe om konkrete mål. Men løpende etterretningsopplysninger knyttet til terrortrusselen mot Norge, antyder at aktuelle terrorgrupper vurderer å angripe en type mål som ikke er blitt angrepet tidligere. Det betyr at det også er vanskelig å vite hva slags sikkerhetstiltak som vil være fornuftig å gjennomføre. Den aktuelle terrorgruppen som er mistenkt å ha vært på vei til Europa, med mulig angrepsmål i blant annet Norge, knyttes til den Islamske Staten (IS, tidligere kjent som ISIL eller ISIS). Tidligere har personer fra sunnimuslimske terrorgrupper angrepet jernbanestasjoner, togvogner i Madrid i 2004, t-banen i London i 2005, busser og andre offentlige steder.

 

Søndag ettermiddag meldte PST at terrortrusselen var redusert, men at situasjonen fortsatt var uavklart og alvorlig. Årsaken til at trusselen ble tatt ned, skyldtes at en eller flere enkeltopplysninger i de opprinnelige etterretningsmeldingene viste seg å ikke stemme. Store personellressurser i både PST og Etterretningstjenesten har de siste dagene arbeidet intenst med å ettergå opplysningene. Dette arbeidet pågår fortsatt.

 

Etter hva undertegnede har fått opplyst fra kilder som kjenner saken godt, har det skapt problemer for PST at tjenesten ikke har fått tilgang til den eller de som er primærkildene for informasjonen i etterretningsmeldingene som dannet grunnlag for terroralarmen torsdag. Det har derfor vært eksepsjonelt krevende å sjekke holdbarheten av opplysningene. 

 

Det skal ikke ha vært innledet noe politisk initiativ på regjeringsnivå fra Norge overfor regjeringene i de aktuelle landene som sendte de opprinnelige bekymringsmeldingene for å forsøke å presse fram tilgang til den eller de aktuelle kildene.

 

PST mottok også i november 2012 opplysninger om et mulig, nært forestående terrorangrep mot Norge. Den gang ble det antydet en mulig bombeaksjon mot en internasjonal flyplass på Østlandsområdet. Omfattende sikkerhetstiltak ble derfor iverksatt på Sandefjord lufthavn Torp, Moss lufthavn Rygge og Oslo lufthavn Gardermoen. Samtidig ble primærkilden, en kvinne, utsatt for stadig sterkere press i oppfølgende samtaler, forteller kilder med kjennskap til håndteringen. Bare få timer før norske myndigheter hadde planlagt å gå ut med en advarsel i offentligheten, ble troverdigheten til kilden ødelagt av nye opplysninger. 

Dermed ble terroralarmen fullstendig avblåst.

 

Men i herværende sak er PST avskåret fra å stille kontrollspørsmål til og selv vurdere kildenes troverdighet. PST skal heller ikke være sikker på om det er en eller flere kilder, ei heller hva slags metoder som de samarbeidende tjenestene har benyttet ved sitt innhentningsarbeid. Det er derfor det i denne saken har vært krevende å avklare situasjonen, sier kilder, og understreker at dette er medvirkende til at Norge trolig vil måtte leve med en uavklart terrortrussel i tiden som kommer. 


Men skal vi tro informerte kilder, vil det trolig være klokt dersom Norge beholder en god del av sikkerhetstiltakene som ble iverksatt torsdag. Trusselnivået mot Norge er i ferd med å eskalere betydelig, i kjølvannet av flere store enkeltsaker og utviklingen i Syria og andre deler av Midtøsten.

 

Nyhetstips: kjetil.stormark(at)gmail.com

Twitter.com/kjetilstormark

 

De siste dagers hellige

I HARDT VÆR: Forsvarssjef Harald Sunde er i hardt vær. Men han avviser å ta selvkritikk på noe punkt. Foto: TORBJØRN KJOSVOLD/FORSVARETS MEDIESENTER

Forsvarssjef Harald Sunde hevder at hele hans ledergruppe står bak forslaget om å omorganisere spesialstyrkemiljøet.

Det er en sannhet med kraftige modfikasjoner, som det heter.

Flere medlemmer av forsvarssjefens ledergruppe har vært kritiske til forslaget. Men selv om ledergruppem formelt fikk seg forelagt utredningen om framtidig spesialstyrkestruktur, har forsvarssjefen gjort det klinkende klart at han ikke har ønsket en opposisjon, hverken i denne konkrete saken eller på ledergruppemøtene generelt.

«Ledergruppen er ikke en debattarena», skal forsvarssjefen ha uttalt. I stedet har ledergruppene vært en orienteringsarena og formell beslutningskanal, før videre oversendelse av saker til departementet.

At forsvarssjefen gjentatte ganger har gitt utrykk for at han ikke har ønsket debatt eller motforestillinger i ledergruppemøtene, blir bekreftet fra sentrale forsvarskilder på høyt nivå. Sannheten er at forsvarssjefen allerede tidlig forsøkte å styre utfallet av SOF-studien.

Forsvarssjefen gjentok like fullt at en samlet ledergruppe var involvert i beslutningen da han møtte mediene til en hastig sammenkalt pressekonferanse på Gardermoen klokken 18 torsdag kveld.

Selsom forestilling

Pressekonferansen ble en selsom forestilling. Ikke bare avviste Sunde enhver kritikk, i en sak der det er åpenbart for alle som kan se, høre og lese at det er begått til dels ganske alvorlige og kritikkverdige feil. Gjennom sin handlemåte bidro forsvarssjefen til at presset mot forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen øker. Statsråden har allerede fått hard kritikk for at hun i tre måneder satt passivt på en varslingssak fra de tillitsvalgte i Marinejegerkommandoen (MJK). Først da TV 2-journalist Lene Østby begynte å stille spørsmål, tok statsråden grep. Det vil si: Først benektet Forsvarsdepartementet at det fantes noe varslernotat. Deretter var det hemmelig. Og deretter skjønte statsråden at hun måtte gjøre noe før saken ble kjent i mediene.

Gitt sin ikke-eksisterende vilje til å ta selvkritikk, hadde Sunde ikke noe å «selge» da han møtte mediene torsdag. Pressekonferansen var derfor neppe forhåndsklarert med statsråden. I ettertid fremstår begivenheten som et kommunikasjonsfaglig havari av de sjeldne. Forsvarssjefen ble ikke bare bombardert med spørsmål om sin manglende vurderingsevne. Etterpå ble han intervjuet direkte av både NRK og TV 2, og der tonen i intervjuene vitnet for all tydelighet at forsvarssjefen er i ferd med å miste offentlighetens respekt. For all verden eksponerte Sunde at han mangler en helt fundamental vurderingsevne i viktige saker og problemstillinger. I mediene og på den politiske arena vil det i seg selv kunne føre til at man analyserer en del tidligere hendelser og enkeltsaker i et nytt lys.

I bunn av krisen ligger en lang runde med bråk og ødeleggende medieoppslag fordi forsvarssjefen ønsket å slå sammen Forsvarets spesialkommando (FSK) i Hæren og Marinejegerkommandoen (MJK) i Sjøforsvaret til en felles spesialstyrke, med lokalisering til FSKs nåværende hovedkvarter på Rena i Hedmark. Konklusjonen kom etter en militærstudie (SOF-studien) der mange av de involverte fikk inntrykk av at forsvarssjefen hadde bestemt seg for konklusjonen allerede før de ansatte ble involvert i prosessen. Dette var ikke bare en elendig og uklok personalhåndtering. En annen dimensjon var de negative konsekvensene for Norges beredskap dersom spesialstyrkenærværet langs norskekysten skulle svekkes ytterligere. Denne uroen og bekymringen førte til at forsvarssjefen omsider forlot sitt opprinnelige forslag.

Les mer: Foreslår å flytte alle spesialstyrkene til Østlandet

Les mer: Forsvarssjefen tvinger gjennom spesialstyrkemassakre

Les mer: Kan vi stole på Forsvarets ledelse?

Les mer: Snudde etter møte med statsråden

Nå skal MJK og FSK bestå, med fortsatt sterkt nærvær i Bergen for MJKs del, sies det. Men Sunde insisterer fortsatt på at spesialstyrkemiljøet skal slås sammen til et virksomhetsområde, som i realiteten betyr at spesialstyrkene blir en ny våpengren. Forslaget, som er backet av forsvarsministeren og regjeringen, betyr på sikt at forsvarssjefen kan gjøre ytterligere justeringer uten å nødvendigvis spørre Stortinget om lov. Og kostnadene og konsekvensene for beredskapen har Stortinget nesten ikke fått noen informasjon om. Dette i seg selv er skandaløst i kjølvannet av terrorangrepene 22. juli.

Deretter eksploderte saken med TV 2-avsløringen av varslersaken fra MJK søndag, raskt etterfulgt av en detaljert nyhetssak fra VG.

Sjefen for spesialoperasjonsavdelingen (SOA) i Forsvarsdepartementet, brigader Karl Egil Hanevik, er av MJK-tillitsvalgte beskyldt for å ha truet ansatte i MJK med ulovlig telefonavlytting. Truslene ble oppfattet dithen at Hanevik ønsket at ansatte i MJK holdt kjeft om sine innvendinger mot forslaget om omorganisering av spesialstyrkemiljøet. Påstandene blir nå undersøkt av Forsvarsdepartementets varslerinstitutt. Hvis det blir funnet grunnlag for påstandene, kan jeg vanskelig se at Hanevik kan fortsette i stillingen sin etter å ha begått det som kan være lovstridig trakassering av underordnede.

Deretter er det i rask rekkefølge blitt avslørt at Harald Sunde ved utnevnelsen av Hanevik i 2011 ikke ga tilkjenne overfor sine foresatte i Forsvarsdepartementet om at han både har vært forlover for Hanevik og dessuten er fadder for ett av Haneviks barn.

Underlig og lite troverdig

På pressekonferansen i går hevdet Sunde hardnakket at han ikke var inhabil, fordi han har et minst like godt forhold til mange andre i Forsvaret som det han har og har hatt til Hanevik. Deretter hevdet Sunde at han ikke var involvert direkte i utnevnelsen av Hanevik, selv om han forestod den «formelle oversendelsen» til departementet av tilsettingsinnstillingen.

Begge deler er, med respekt å melde, det reneste sludder og vås.

  1. Det er meget velkjent i Forsvaret at forsvarssjef Harald Sunde og Karl Egil Hanevik lenge har hatt et spesielt og nært forhold. Begge har bakgrunn fra FSK, noe som la grunnlaget for relasjonen mellom de to senere. Kunnskapen om den nære relasjonen mellom de to har meget vel har vært egnet til å påvirke vurderingene til forsvarssjefens underordnede, spesielt når Sunde ikke har gjort antydninger til å melde seg inhabil ved utnevnelsen av Hanevik til toppjobben i Forsvarsdepartementet.
  2. Harald Sunde meldte seg aldri inhabil. Han meldte heller aldri fra til departementet om sin nære relasjon til Hanevik, en relasjon som er så nær at den normalt sett ville kunne utløse inhabilitet. Statsråd Strøm-Erichsen uttalte til VG torsdag at hun var helt ukjent med denne relasjonen.
  3. Når Sunde hevder at han som forsvarssjef ikke har hatt synspunkter på hvem som skal utnevnes til en lederjobb på nivået direkte under ham, dvs til en toppjobb i Forsvaret, og som i det daglige skal rapportere direkte til ham, fremstår dette som ulogisk og lite troverdig. Hvis vi skal ta ham på ordet, er jeg litt usikker på hva som er verst. Har Sunde virkelig ikke hatt tanker om hvem som skulle utgjøre Forsvarets ledelse sammen med ham?

Dersom Sunde ikke allerede var på vei ut, ville alle sakene som nå er oppe kunne ha ført til hans avgang. Sundes brutale og klossete lederstil er imidlertid allerede den direkte årsaken til at han om kort tid går av, en god stund før aldersgrensen hans inntreffer 1. april 2014. Sundes mulige forserte avgang ble omtalt på herværende blogg allerede i februar i år, før den ble offentlig annonsert av Forsvarsdepartementet i midten av mars. Da het det at Sunde skulle gå av til høsten. Nå er de ansatte i Forsvarsstaben informert om at utnevnelsen av ny forsvarssjef skal finne sted før sommeren, hvilket betyr senest innen utgangen av juni.

Politisk ledelse har fått det stadig mer travelt med å få byttet ut Sunde.

I tillegg til den opprivende striden om den framtidige organiseringen av spesialstyrkene, har Sunde bak seg flere oppsiktsvekkende og for ham negative enkeltsaker.

For å nevne to:

I november 2010 besluttet Sunde å legge ned Heimevernets spesialavdeling HV016, med begrunnelsen at avdelingen hadde vært ute av kontroll og funnet på sine egne oppdrag. Ikke medførte påstanden riktighet. Påstanden om å være ute av kontroll, når den er rettet mot militært personell, er dessuten det verste karakterdrap som trolig er begått fra en norsk forsvarssjef i nyere tid. I tillegg fjernet Sunde med et pennestrøk evakueringsberedskapen for Stortinget og Statsministerens kontor, bare få måneder før terrorangrepet 22. juli 2011. At denne kapasiteten manglet helt 22. juli, ble ikke synbar fordi det bare var en mann som stod bak angrepet på Norge. Hadde det vært en gruppe, organisasjon eller stat som stod bak angrepet, ville konsekvensene knyttet til nedleggelsen av HV016 blitt langt mer alvorlige.

I februar 2013 besluttet forsvarsledelsen, det betyr trolig forsvarssjef Harald Sunde, at Forsvarets beredskapsnivå skulle heves til nivå Alfa. I ettertid fikk Forsvaret kritikk for sen og manglende varsling av politiet.

Forrige gang beredskapsnivå Alfa ble benyttet, var ved terrorangrepene 22. juli 2011. Beredskapsnivået innebærer skjerpet sikkerhet rundt viktige forsvarsanlegg og -installasjoner. I etterkant ble det dessuten kjent, gjennom TV 2, at politiet frykter at Forsvarets overraskende beslutning om å heve terrorberedskapsnivået ødela for en større politioperasjon som hadde som hensikt å avdekke og stanse en mulig terrorcelle som hadde terrorplaner mot Norge og Nederland.

«- Vi frykter at det aktuelle miljøet nå har fanget opp at de er under oppsikt. Dette kan føre til at de endrer taktikk og vi kan miste kontrollen over de», uttalte en politikilde til TV 2.

Forsvaret står fortsatt på beredskapsnivå Alfa den dag i dag, trolig fordi ingen i forsvarsledelsen vet hvordan de skal forklare hvorfor nivået eventuelt senkes igjen.

Habilitetsvurdering

Allerede i dag kan Forsvarsdepartementets habilitetskonklusjon foreligge. Det kan hende at denne konklusjonen ikke nødvendigvis er sammenfallende med Sundes egne vurderinger. Jeg vil gå så langt som å si at det vil fortone seg som forvaltningsmessig risikosport å åpne for at embedsfolk og offiserer ikke er inhabile i saker som omhandler personer de har vært forlovere for.

Les mer: Den egenrådige og omstridte generalen

I neste omgang venter plenumsrunden i Stortinget, etter at presidentskapet torsdag avviste å sende saken tilbake til regjeringen etter at et flertall i Utenriks- og forsvarskomiteen konkluderte med at saken er altfor dårlig opplyst. Etter at Ap valgte å sette hardt mot hardt, sliper opposisjonen nå knivene mot forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen. Hun går urolige sommerdager i møte. En del av skylden må hun bære selv. Men det viktigste grunnlaget er lagt av en uregjerlig og sta forsvarssjef som har mislykkes totalt som etatsjef. Sunde har ikke greid å å få til viktige endringsprosesser i Forsvaret, i saker som har stor betydning for Norges framtidige sivile og militære beredskap. Sunde hevdet torsdag hardnakket at prosessen rundt omorganiseringen rundt spesialstyrkene har vært god. Men nøkternt vurdert, hvis Sunde hadde hatt rett, ville vi ikke vært der vi er i dag.

Før fellesferien er det trolig utnevnt en ny forsvarssjef i statsråd, kanskje allerede så tidlig som fredag neste uke. Jeg gjetter på at vedkommende allerede har laget seg en fyldig liste over saker som det haster å få ryddet opp i. Den brennbare og opprivende striden om spesialstyrke-Norge bør stå høyt på denne listen.

HAR DU NYHETSTIPS? Send til kjetil.stormark(at)gmail.com eller kontakt meg på skype/kjetilstormark

Følg meg på twitter.com/kjetilstormark

Hva mener du? Delta gjerne i diskusjonen nedenfor.

«And then there were nine»

FORKLARINGSPROBLEM: EOS-utvalgets leder og tidligere forsvarsminister Eldbjørg Løwer må forklare hvorfor utvalget unnlot å gi et fyldestgjørende bilde av saken til Stortinget i årsmeldingen for 2012. Foto: PER THRANA/FORSVARET

Hva har Stortingets kontrollutvalg for de hemmelige tjenestene tenkt når de i sin årsmelding til Stortinget fortalte om to journalister som var ulovlig kartlagt og registrert av Etterretningsbataljonen, mens de visste at det reelle tallet var ni?

Generaladvokat Arne Willy Dahl gikk denne uken ut med informasjon i mediene om at den pågående etterforskningen mot Etterretningsbataljonen, som ble igangsatt etter undertegnedes anmeldelse. Etterforskningen har avdekket at hele ni journalister er blitt kartlagt av Etterretningsbataljonen (Ebn) etter at de i februar 2011 skrev om E-tjenestens hemmelige avdeling E14. Avdelingen, som i dag har byttet navn, ble opprettet rundt 1995-96 for å drive med menneskebasert innhentning av etterretning (humint) med tanke på styrkebeskyttende tiltak (force protection) for norske styrker som deltar i internasjonale operasjoner.

Denne uken er det også blitt avslørt at Etterretningsbataljonen i øvingsøyemed skal ha avlyttet sivile samband, herunder fly- og skipstrafikk. De som gjennomførte øvelsene er eksperter på såkalt  elektronisk krigføring fra Etterretningsbataljonen (EK-operatører).

Les mer: Hæren skal ha avlyttet sivile samtaler (ekstern lenke)

Forsvarssjef Harald Sunde ble denne uken orientert av Generaladvokaten om status i den pågående etterforskningen.

«Dette er en meget alvorlig sak, og jeg ser meget alvorlig på EOS-utvalgets rapport. Det er helt uakseptabelt å samle inn informasjon om journalister eller norske borgere uten hjemmel i loven», sa Sunde til NTB etter møtet.

Les mer: Ni journalister ulovlig kartlagt (ekstern lenke)

Er det derfor Hærens kommunikasjonssjef denne uken har begynt å uttale seg slik at uttalelsene synes å ha som formål å skremme flere fra å stå fram med relevante opplysninger?

Etter at VG avdekket avlyttingen av sivil sambandstrafikk, uttalte Marianne Øiahals at dersom opplysningene stemmer er det et klart brudd på regelverket til Forsvaret. Deretter la hun til:

«Hæren driver ikke med avlytting av sivile samband. Vi har et regelverk, og det følger vi til punkt og prikke. Det er alvorlig hvis VGs anonyme kilder har brutt loven.»

Øiahals utdypet ytterligere:

«De anonyme kildene kan ikke skylde på en overordnet hvis han selv har brutt norsk lov. Det ble det vel tydelig konkludert med i rettsoppgjøret etter andre verdenskrig.»

(Artikkelen fortsetter under bildet)

SKREMMER: Hærens kommunikasjonssjef, Marianne Øiahals, sparker nedover. Foto: FORSVARET

Noe tydeligere signal til ansatte i Forsvaret om å holde kjeft, er det vel vanskelig å finne. Forsvaret står uansett ansvarlig for det de ansatte gjør, så lenge de er iført Kongens klær. Derfor er uttalelsene fra Hærens kommunikasjonssjef grovt kritikkverdige, fordi de forsøker å skyve ansvaret nedover i rekkene, før Hæren har oversikt over hva som faktisk har skjedd og fordi uttalelsene er egnet til å tildekke de faktiske forhold. Dersom Øiahals fortsetter å uttale seg slik, bør saken få konsekvenser for hennes stilling. Det er også rimelig spesielt å sammenlikne handlingene til underordnede EK-operatører i E-bataljonen med krigsforbrytelsene som nazister ble stilt til doms for etter 2. verdenskrig. Det er en ærlig sak derom man har blitt redd og mistet hodet. Men Øiahals eller noen av hennes overordnede bør snarest gjøre det utvetydig klart at Forsvaret fortsatt ønsker at alle relevante opplysninger om saken blir gjort tilgjengelig.

Jeg lurer strengt tatt på hva forsvarsledelsen egentlig har visst om E-bataljonens mange og kontroversielle krumspring etter at hæravdelingen ble opprettet på begynnelsen av 2000-tallet.

Les mer: - Forsvarsledelsen ble varslet om barspionasje

Les mer: Skjerpet kontroll etter flere overtramp

Men jeg lurer også på hva Stortingets kontrollutvalg holder på med. EOS-utvalgets unnlatelsessynd fremstår som grovere og grovere etterhvert som sakens reelle omfang stiger frem. Først trodde vi at saken bare handlet om to VG-journalister. Deretter fikk jeg selv en telefon fra VG sent fredag kveld 22. mars, med beskjed om at også jeg var blitt ulovlig kartlagt og registrert av Etterretningsbataljonen. Deretter fikk vi høre om at ytterligere tre journalister skulle ha blitt kartlagt. Og nå, denne uken, blir tallet satt til ni.

Til Dagbladet sier generaladvokat Arne Willy Dahl at omfanget var større enn det de regnet med, samtidig som Dahl legger til at registreringene av opplysninger var noe mindre alvorlig enn det de fryktet.

Les mer: Generaladvokaten: Minst ni journalister kartlagt (ekstern lenke)

Overfor VG bekreftet EOS-utvalgets sekretariatsleder Henrik Magnusson at utvalget hele tiden har visst at tallet på registrerte journalister var ni.

«Vi har bare foretatt en undersøkelse. På utvalgets møte tirsdag neste uke vil vi drøfte den videre saksgangen», sier Magnusson til avisen.

Les mer: Minst ni journalister kartlagt av E-bataljonen (ekstern lenke)

I lys av de nye faktaopplysningene om omfanget som denne saken har, i forhold til antall journalister som E-bataljonen har ulovlig kartlagt, står EOS-utvalgets versjon av saken i sin nylig avgitte årsmelding for 2012 i et grelt lys.

I årsmeldingen skriver utvalget følgende om denne saken:

«Inspeksjon av Etterretningsbataljonen

Utvalget gjennomførte i november 2012 en uanmeldt inspeksjon av Etterretningsbataljonen på Setermoen leir i Bardu. Formålet med inspeksjonen var å undersøke en klagesak som var fremsatt for utvalget. I klagen ble det blant annet hevdet at Etterretningsbataljonen hadde laget en «analyse av [de to klagerne] ... og deres journalistiske virksomhet» og at det fantes «mapper som ligger inne på det hemmelige nettet» til bataljonen.

Inspeksjonen ble gjennomført med bakgrunn i kontrollinstruksen § 11 nr. 2 bokstav g, der det bestemmes at utvalget «for øvrig [kan] gjennomføre slik inspeksjon som lovens formål tilsier». Inspeksjonen ble varslet per telefon ettermiddagen før, uten at formålet med inspeksjonen ble opplyst.

Etterretningsbataljonen ble innledningsvis under inspeksjonen gjort kjent med klagens innhold. Utvalget fikk deretter tilgang til avdelingens datanettverk, der det ble gjennomført søk på bakgrunn av påstandene som var fremsatt i klagen.

Utvalgets søk viste at det var behandlet opplysninger om klagerne i flere dokumenter.

I etterkant av inspeksjonen ble Etterretningsbataljonen bedt om å oversende de aktuelle dokumentene. Videre ble det bedt om oversendelse av eventuelle andre dokumenter og opplysninger som måtte være relevante for utvalgets behandling av klagen. Det ble også bedt om en redegjørelse for Etterretningsbataljonens behandling av opplysninger om klagerne, herunder en vurdering av hjemmelsgrunnlag, formål og relevans, sett på bakgrunn av de oppgaver som er tillagt bataljonen.

Utvalgets undersøkelser viste at Etterretningsbataljonen ikke hadde foretatt noen analyse av klagerne og/eller deres journalistiske virksomhet, slik de hevdet i klagen. Etterretningsbataljonen hadde imidlertid i en mappe i sitt datanettverk lagret noe informasjon om klagerne, herunder navn, bilde, utdanning og arbeidshistorikk. Denne informasjonen var hentet fra publiserte nyhetsartikler.

I et avsluttende brev til Etterretningsbataljonen uttrykte utvalget følgende:

«Utvalget viser til at det ikke foreligger noen særregulering av Ebns rett til å behandle personopplysninger, og at bataljonens behandling av slike opplysninger dermed er omfattet av personopplysningslovens generelle regler. Når det gjelder opplysningene som kan knyttes til de konkrete journalistene, finner utvalget at vilkårene for behandling av personopplysninger ikke er til stede, idet ingen av behandlingsgrunnlagene i lovens § 8 er oppfylt, jf. § 11. Dette innebærer etter utvalgets oppfatning at Etterretningsbataljonens ikke hadde noe rettslig grunnlag for å behandle opplysninger om [klagerne].

Utvalget vil understreke at pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk og nyter et sterkt vern gjennom blant annet ytringsfriheten og pressefriheten. Det er svært uheldig om man på bakgrunn av sin journalistiske virksomhet behandles i systemene til de hemmelige tjenestene uten at det er tilstrekkelig grunnlag for det.»

Utvalget fant på bakgrunn av det ovennevnte grunn til å kritisere Etterretningsbataljonen for å behandle informasjon om klagerne uten hjemmel i personopplysningsloven, og bataljonen ble oppfordret til å tilintetgjøre informasjonen.

Bataljonen har bekreftet til utvalget at informasjonen om klagerne er slettet fra deres systemer. Dette er meddelt klagerne.»

Les mer: EOS-utvalgets årsmelding for 2012 (ekstern lenke)

Det er vanskelig å konkludere annerledes enn at Stortingets kontrollutvalg bevisst har tilbakeholdt opplysninger. De ga bevisst et mindre dramatisk og misvisende bilde av saken overfor Stortinget. Hvorfor gjorde utvalget det? Her har utvalgsleder og tidligere forsvarsminister Eldbjørg Løwer et alvorlig forklaringsproblem. Hva slags konsekvenser bør denne saken få når utvalget ikke gir ærlige og fyldtesgjørende redegjørelser til Stortinget? Hva slags tillit kan man da ha til utvalgsleder og utvalgets tidligere årsmeldinger, dersom det faktisk er mulig at viktige opplysninger blir tilbakeholdt som en del av arbeidsmetoden til utvalget?

Her har utvalget en stor utfordring foran seg, hva angår å gjenopprette tilliten til at utvalget faktisk gjør jobben som det er satt til å gjøre. Tirsdag til uken skal utvalget møtes for å diskutere OM navnene på de ytterligere fire journalistene som ble ulovlig kartlagt av E-bataljonen skal frigis. Men utvalget bør samtidig komme med en forklaring på hvorfor de ikke var ærlige i sin årsmelding hva angår omfanget av denne saken.

HAR DU NYHETSTIPS? Send til kjetil.stormark(at)gmail.com eller kontakt meg på skype/kjetilstormark

Følg meg på twitter.com/kjetilstormark

Hva mener du? Delta gjerne i diskusjonen nedenfor.

- Forsvarsledelsen ble varslet om barspionasje

BARRUNDE: Humint-operatører fra Etterretningsbataljonen "leketrente" på intetanende pubgjester i Trollstua bar på Bardu Hotell på Setermoen i Troms. Foto: BARDU HOTELL

En tidligere E 14-operatør og offiser fra E-tjenesten hevder han varslet sine sjefer som igjen informerte forsvarsledelsen om «barspionasjen» i regi av Etterretningsbataljonen (Ebn) høsten 2011.

I anmeldelsen fra den tidligere E14-operatøren, som ble levert Generaladvokaten mandag, forteller etterretningsoffiseren om hvordan operatører fra Etterretningsbataljonen på en fordekt måte forsøkte å pumpe ham for opplysninger i en sosial setting. Hendelsen skjedde i Trollstua bar på Hotell Bardu på Setermoen i Troms, dvs på norsk jord.

Hendelsen, dersom den er korrekt beskrevet, er trolig i strid med forsvarssjefens gjeldende direktiv for HUMINT-operasjoner i Forsvaret. Saken ble først omtalt av VG i dag.

«Jeg satt i enden på baren da det relativt tidlig kom en kar bort, som først bare stod ved siden av, men som etter hvert tok kontakt», skriver den tidligere operatøren i brevet til generaladvokaten.

«Jeg (...) merket meg relativt tidlig at dette var typisk HUMINT-aktivitet (menneskebasert innsamling). Jeg konfronterte vedkommende med at jeg hadde samme bakgrunn og tok over samtalen, det er mulig at vedkommende trodde jeg var en del av spillet, så han la kortene på bordet. Han uttalte at han aldri hadde blitt «tatt» så fort før, vedkommende nølte lenge før han kom med innrømmelsen, jeg ga uttrykk for at jeg var en del av «spillet», han virket veldig oppgitt og skuffet og nærmest redd for at han ble avslørt», heter det i anmeldelsen.

Etter at operatøren fra Etterretningsbataljonen var avslørt, forsøkte en av hans kolleger seg.

«Jeg var allerede innstilt på at jeg var et objekt for innsamling og og han fikk samme «runden» som sin kollega. Jeg ba imidlertid nr. 2 om å få prate med hans koordinator og jeg ga inntrykk av at jeg var en del av spillet. Nr. 2 gikk dertter til en kar som stod på andre siden av bordet, han kom bor til meg. Jeg fortalte at jeg ikke satte noe pris på denne «øvelsen» og at virksomheten for øvrig er ulovlig, vedkommende stod bare stille og sa ingenting, men nikket samtykkende».

Direktiv for Menneskebasert innhenting i Forsvaret (HUMINT-direktivet) er fastsatt av forsvarssjefen og slår fast (i en versjon fra 1. januar 2009) at følgende regler gjelder for HUMINT-operasjoner i Forsvaret.

3.3. Operasjonsmønster

Norske militære avdelinger som gjennomfører HUMINT-aktivitet skal normalt operere i åpent operasjonsmønster.

SJ FOH kan, etter særskilt vurdering for den enkelte operasjon, godkjenne at norske militære avdelinger, som gjennomfører HUMINT-aktivitet, opererer i diskret operasjonsmønster.

Dispensasjon for diskret operasjonsmønster skal ikke komme i konflikt med folkerettens krav til identifikasjon som stridende (se vedlegg).

Norske miltære avdelinger som gjennomfører HUMINT-aktivitet skal ikke gjennomføre operasjoner i skjult operasjonsmodus (se vedlegg).

3.4. Dekke

Norske militære avdelinger som gjennomfører HUMINT-aktivitet skal operere med egen identitet og oppgi organisasjonsmessig tilhørighet til den styrken de er en del av.

I vedlegget er følgende definisjoner og begrepsavklaringer inntatt:

Åpent operasjonsmønster:

Åpent operasjonsmønster er gjennomføring av innhentning uten at aktiviteten i vesentlig grad søkes skjermet. Åpent operasjonsmønster medfører ikke at aktivitetens etterretningstilknytning skal deklareres ovenfor annen part. Åpent operasjonsmønster medfører at personellet som gjennomfører aktiviteten skal opptre uniformert og bære våpen synlig.

Diskret operasjonsmønster:

Diskret operasjonsmønster er gjennomføring av innhentning der aktiviteten søkes skjermet gjennom å redusere dens visuelle profil. Diskret operasjonsmodus medfører at aktivitetens etterretningstilknytning ikke deklareres ovenfor annen part. Diskret operasjonsmodus medfører at personellet som gjennomfører aktiviteten kan opptre ikke-uniformert og bære våpen skjult. Personellet skal bære identitetskort som gjør at de kan legitimere tilhørighet til den allierte/multinasjonale styrken hvis mandat de opererer under.

Skjult operasjonsmodus:

Skjult operasjonsmodus er gjennomføring av innhenting der aktivitetens etterretningstilknytning og opphav gis særskilt fordekning. Skjult operasjonsmodus omfatter i denne sammenheng ikke militær overvåknings- eller oppklaringsvirksomhet der maskering gjennom terrengkamuflasje benyttes.

Dekke:

Dekke er den organisasjonsmessige tilknytning som oppgis ovenfor kilder. Hensikten med bruk av dekke er å øke kontaktens motivasjon for å samtale med HUMINT-operatøren, samtidig som HUMINT-operatørens etterretningstilknytning i nødvendig grad skjermes."

Direktivet er gradert "Begrenset" og gjelder ikke for E-tjenesten.

I et eget «Direktiv for menneskebasert innhentning i Forsvaret» har forsvarssjefen gitt detaljerte regler for hvordan HUMINT-operasjoner (menneskebasert etterretningsinnhentning) skal gjennomføres. Direktivet ble innført i 2004. I en versjon fra 2009 heter det at all HUMINT-virksomhet i regi av norske militære avdelinger skal skje åpent. I enkelte tilfeller kan sjefen for Forsvarets operative hovedkvarter (FOH) gi sin godkjenning til at HUMINT-aktivitet kan gjennomføres ved såkalt «diskret operasjonsmønster». For Etterretningsbataljonens del foreligger det et kategorisk og ufravikelig forbud mot å operere i såkalt «skjult operasjonsmodus».

Les også: Skjerpet k0ntroll etter flere overtramp

Men direktivet gjelder bare for HUMINT-operasjoner i tilknytning til militære og/eller internasjonale operasjoner.

Bakgrunnssjekk av eget personell av sikkerhetsårsaker dekkes ikke av direktivet. Slik virksomhet har Etterretningsbataljonen intet hjemmelsgrunnlag til å drive med. Dette er oppgaver som normalt sett skal utføres av Forsvarets sikkerhetsavdeling (FSA).

Trening av HUMINT-operatører skal heller ikke finne sted på en slik måte at det kan oppfattes som kartlegging eller overvåking av intetanende norske borgere eller kolleger i Forsvaret.

Den tidligere E14-operatøren fra Etterretningstjenesten rapporterte derfor umiddelbart saken til sin nærmeste overordnede neste morgen. Ifølge anmeldelsen, som undertegnede sitter med kopi av, skal det ha vært møter mellom operatørens sjef og kontaktpersonen de hadde inn mot Etterretningsbataljonen. Også andre miltære ledere skal ha blitt informert om hendelsen.

Etterretningsoffiseren ble i etterkant informert om at de tre som forsøkte å tappe ham for informasjon i baren, skal ha vært deltakere på et «liaisonkurs» og ønsket å teste ut sine nyervervede kunnskaper i praksis.

En offiser «fortalte også at saken hadde gått høyt opp i Forsvaret, men at han ikke hadde noen flere kommentarer». Operatøren var ikke fornøyd med denne forklaringen, og trakk seg derfor fra stillingen sin. En uke senere forlot han Setermoen leir.

«Min vurdering er at det ikke bare er journalister som har blitt ulovlig innsamlet», skriver offiseren i anmeldelsen.

Krigsadvokaten i Nord-Norge, som følger opp saken på vegne av Generaladvokaten, bekrefter overfor VG i dag at de er kjent med anmeldelsen fra den tidligere E14-operatøren.

- Informasjonen er mottatt, og vi kommer til å se nærmere på dette, sier Joackim Nordgreen, som leder etterforskningen mot Etterretningsbataljonen.

Redaksjonell merknad: Undertegnede har denne uken anmeldt Ebn til Generaladvokaten og begjært etterforskning etter at VG lørdag 23. mars skrev at Ebn har ulovlig kartlagt og registrert meg som journalist. Årsaken til denne kartleggingen og registreringen skal ha vært at jeg i februar 2011 skrev flere artikler om E-tjenestens avdeling E14 på oppdrag for Dagbladet. VGs journalister Rolf J. Widerøe og Hans Petter Aass, som var først ute med avsløringen av E14, er også blitt ulovlig kartlagt og registrert av Ebn. Denne enkeltsaken, knyttet til Widerøe og Aass, er undersøkt av Stortingets kontrollutvalg for de hemmelige tjenestene, som konkluderte med sterk kritikk av Ebn. Saken for min del er fortsatt uavklart.

HAR DU NYHETSTIPS? Send til kjetil.stormark(at)gmail.com eller kontakt meg på skype/kjetilstormark

Følg meg på twitter.com/kjetilstormark

Hva mener du? Delta gjerne i diskusjonen nedenfor.

Skjerpet kontroll etter flere overtramp

ØVELSE: Soldater fra Etterretningsbataljonen tar ned et Bell helikopter under en øvelse i Bardufoss. Foto: TORGEIR HAUGAARD/FORSVARETS MEDIESENTER

Mange av feltoperatørene til Etterretningsbataljonen (Ebn) beskrives som «cowboyer». De har skapt både resultater og bølger innad i Forsvaret.

Etter at Ebn ble etablert i 2002, som en forlengelse av den tidligere oppklaringsbataljonen i Hæren, har det vært mange kontroverser rundt militæravdelingen.

Etter en serie saker der E-bataljonen brukte utradisjonelle metoder i sitt etterretningsarbeid, spesielt knyttet til bruk av mennesker som «innhentningsmetode» for opplysninger (HUMINT - human intelligence), førte til at forsvarsledelsen skjerpet kraftig inn kontrollen av bataljonens virksomhet.

I et «Direktiv for menneskebasert innhentning» (det såkalte HUMINT-direktivet, i en versjon fra 1. januar 2009) slås det fast at ingen i Forsvaret kan iverksette HUMINT-operasjoner uten særskilt godkjenning fra sjefen for Forsvarets operative hovedkvarter (FOH).

«Det skal være nasjonal kontroll med all HUMINT-virksomhet i Forsvaret», heter det i direktivet, som er gradert «Begrenset».

I direktivet slås det fast at Ebn eller andre militæravdelinger normalt sett ikke har anledning til å betale penger for informasjon og i tillegg er omfattet av et totalforbud mot å drive såkalt «agentvirksomhet», der kilder rekrutteres og verves, gis opplæring og blir tildelt konkrete oppdrag.

Etter hva informerte kilder forteller, skal operatørene i Ebn derfor ofte bli «utleid» til Etterretningstjenesten, fordi E-tjenesten har langt friere rammer for sin virksomhet eller trenger flere personer å trekke veksler på.

HUMINT-direktivet slår fast at sjefen for Etterretningstjenesten (SJE - sjef E) er forsvarssjefens «rådgiver i etterretningsfaglige spørsmål og etterretningsvirksomheten på alle nivåer i Forsvaret». Men samtidig er sjef E og E-tjenesten ikke omfattet av HUMINT-direktivet, og kan gjennomføre slike og andre etterretningsoperasjoner uten at dette er klarert eller koordinert med resten av Forsvaret.

«Operatørene beveger seg ganske fritt mellom Etterretningsbataljonen og Etterretningstjenesten», sier en kilde.

Det skal spesielt ha vært tilfellet etter 2006, da den daværende E14-avdelingen i Etterretningstjenesten ble omorganisert etter en langvarig og opprivende konflikt internt i tjenesten. E14 hadde ansvaret for å innhente etterretning (som regel HUMINT-basert) med tanke på styrkebeskyttende tiltak for norske miltære styrker i internasjonale konfliktsoner der Norge allerede var tilstede eller vurderte tilstedeværelse. Etter omorganiseringen ble innhentning og analyse delt mellom ulike avdelinger, mens tidligere E14 ivaretok begge funksjoner. På grunn av en sterk personkonflikt mellom den tidligere E14-sjefen Ola Kaldager og hans overordnede, sjefen for Etterretningstjenestens avdeling E-D, valgte mange av E14s operatører å slutte i E-tjenesten da Kaldager ble skjøvet ut i kulden og virksomheten omorganisert. E-tjenesten fikk derfor sterkt behov for påfyll av flere operatører, noe Ebn kunne tilby. Ebn har også senere fungert som en styrkebrønn for E-tjenesten, gitt at bataljonen har egen utdanning av operatører. Ebn har i tillegg utviklet en egen bachelorutdanning, i samarbeid med Universitetet i Tromsø.

Etterretningsbataljonen ble opprettet i 2002, fordi det var et viktig NATO-krav at alle nasjoner skulle ha selvstendige ISTAR-kapasiteter (Intelligence, Surveillance, TArget requisition, Reconnaisance). Ved deltakelsen i den internasjonale operasjonen i Afghanistan var det viktig for Norge å sikre nasjonal kommando og kontroll, ikke minst knyttet til innhentning av etterretning som dannet grunnlag for senere beslutninger i den militære kommandolinjen. Men i sitt arbeid med feltetterretning ble Ebns operatører og avdelingsledelse raskt kjent for å ta seg store friheter, opplyser flere forsvarskilder.

Etterretningsbataljonen har i dag base på Setermoen leir i Troms, og har rundt 200 ansatte. Våpenskjoldet til avdelingen viser en flaggermus  oget edderkoppnett. Mottoet til avdelingen skal være «Ordo ab chao» - «Orden ut av kaos». Militæravdelingen utdanner egne etterretningsoperatører, og er underlagt Brigade Nords styrkestruktur.

Redaksjonell merknad: Denne bloggartikkelen berører bare generell bakgrunnsinformasjon om Etterretningsbataljonen (Ebn). Undertegnede har denne uken anmeldt Ebn til Generaladvokaten og begjært etterforskning etter at VG lørdag 23. mars skrev at Ebn har ulovlig kartlagt og registrert meg som journalist. Årsaken til denne kartleggingen og registreringen skal ha vært at jeg i februar 2011 skrev flere artikler om E-tjenestens avdeling E14 på oppdrag for Dagbladet. VGs journalister Rolf J. Widerøe og Hans Petter Aass, som var først ute med avsløringen av E14, er også blitt ulovlig kartlagt og registrert av Ebn. Denne enkeltsaken, knyttet til Widerøe og Aass, er undersøkt av Stortingets kontrollutvalg for de hemmelige tjenestene, som konkluderte med sterk kritikk av Ebn. Saken for min del er fortsatt uavklart.

HAR DU NYHETSTIPS? Send til kjetil.stormark(at)gmail.com eller kontakt meg på skype/kjetilstormark

Følg meg på twitter.com/kjetilstormark

Hva mener du? Delta gjerne i diskusjonen nedenfor.

Den ulovlige kartleggingen må etterforskes og straffes

RASKE OG GODE SVAR: Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen bør komme opp med raske og gode svar på hvem som iverksatte og gjennomførte journalistkartleggingen innad i Etterretningsbataljonen. Foto: TORGEIR HAUGAARD/FORSVARETSMEDIESENTER

Hvem stod bak og på hvilket nivå ble beslutningen tatt da Etterretningsbataljonen iverksatte undersøkelser rundt undertegnede og andre kollegers journalistikk mot de hemmelige tjenester?

Det er det maktpåliggende at forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen gir en umiddelbar avklaring av. Jeg forventer dessuten at Generaladvokaten snarest beordrer selvstendig etterforskning av saken, i regi av Militærpolitiet, for å avklare ytterligere de faktiske forhold og hva slags disiplinære og militærrettslige konsekvenser denne saken skal få.

I dag forteller VG at også jeg, i tillegg til VG-journalist Rolf J. Widerøe og Stavanger Aftenblad-journalist Hans Petter Aass, er blitt regelstridig kartlagt av Etterretningsbataljonen.

Lenke: Flere journalister kartlagt av E-bataljonen (VG)

Widerøe, Aass og jeg har to ting til felles: Vi har alle tidligere arbeidet i VG, og vi har alle arbeidet med å granske virksomheten til Etterretningstjenestens hemmelige avdeling E14, som i perioden 1995-96 og fram til 2006 sendte mange operatører til ulike konfliktområder i verden, for å innhente etterretning med tanke på å beskytte norske soldater som enten opererte der eller kunne tenkes å bli sendt dit.

Denne virksomheten pågår fortsatt den dag i dag, dog noe annerledes organisert, og med et annet avdelingsnavn enn tidligere.

Det er grunn til å tro at Etterretningsbataljonens interesse knyttet til mine kolleger og meg er knyttet til journalistikken rundt E14.  Det skriver også VG i dag, at kartleggingen startet med at E14s eksistens ble avslørt av VG og Dagbladet i februar 2011.

Etterretningsbataljonen ble etablert i 2002, fordi det var behov for å styrke utdanningen av etterretningspersonell, spesielt til bruk i internasjonale operasjoner. Bataljonen består av rundt 200 ansatte, har base på Setermoen leir i Bardufoss, og er en del av Hæren. Etterretningsbataljonen er dermed ikke en formell del av Etterretningstjenesten, og er normalt ikke omfattet av den ordinære kontrollvirksomheten til Stortingets kontrollutvalg for de hemmelige tjenestene, det såkalte EOS-utvalget. Den eneste grunnen til at Etterretningsbataljonens kartlegging av journalister er blitt oppdaget, er at Widerøe og Aas har levert en formell klage til EOS-utvalget, på grunnlag av kildeopplysninger.

Det er likevel, i praksis, meget nære bånd mellom Etterretningstjenesten og Etterretningsbataljonen.

Jeg kan derfor ikke annet enn å stille det jeg mener er berettigede spørsmål ved om personell i Etterretningstjenesten har bedt kolleger i Etterretningsbataljonen foreta kartlegging og overvåking av journalisters virksomhet, fordi det var mindre risiko for at dette ville bli oppdaget dersom bataljonen og ikke E-tjenesten selv stod for denne aktiviteten.

Kommunikasjonslinjene og hvem som har gjort hva, spesielt hvem som iverksatte arbeidet, må nå på bordet. Det er sterkt bekymringsfullt at det skal ha vært sjefen for E-bataljonen, oberstløytnant Olav Skard Jørgensen, som ifølge VG stod bak beslutningen om å opprette en hemmelig database på de journalistene som hadde skrevet om E14, som ble lagret sammen med etterretningsopplysninger om Osama bin Laden, mullah Omar og andre al Qaida og Taliban-ledere. En talskvinne for Hæren avviser imidlertid overfor avisen at Jørgensen skal ha vært involvert i beslutningen om å kartlegge journalister.

Unnvikende svar i denne saken kan ikke aksepteres, spesielt ikke dersom det er Forsvaret eller regjeringen som står for videre røyklegging.

«De visste at de gjorde noe ulovlig, og de burde vært straffeforfulgt. Det er svært uheldig at en bataljonssjef tar saken i egne hender», sier en anonym forsvarskilde til VG i dag.

Jeg forutsetter at bataljonssjefen og alle andre som har vært involvert i saken, snarest avhøres av Militærpolitiet, for å avklare hvor høyt i kommandolinjene denne saken går.

I likhet med Widerøe og Aass, mener jeg at saken bør få konsekvenser for de som står bak den regelstridige virksomheten.

Aftenbladets sjefredaktør Lars Helle og VGs sjefredaktør Torry Pedersen har i fellesskap fordømt Forsvarets journalistkartlegging på det sterkeste. Helle kalte saken «ikke bare ulovlig, den er uhyrlig». Forsvarsministeren karakteriserer saken som «svært alvorlig».

Les også: Stortingspolitikere reagerer sterkt (VG)

Da E14s eksistens ble avslørt i februar 2011, av artikler skrevet av Aas og Widerøe i VG og av undertegnede i Dagbladet, førte dette til meget sterke reaksjoner fra ledelsen i Etterretningstjenesten. Generalløytnant Kjell Grandhagen, sjef E, uttalte blant annet til TV 2:

«Her er det mennesker som har brutt en livslang taushetsplikt. Det er svært alvorlig».

Jeg er derfor ikke overrasket over at også min person og bakgrunn er blitt kartlagt av Etterretningsbataljonen. Widerøe, Aas og jeg har «vasset mye i de samme vassdragene», for å bruke uttrykket jeg selv anvendte da jeg sent fredag kveld kommenterte saken til VG.

Når VG ringer deg sent på kvelden, er det sjelden gode nyheter du har i vente.

Selv om VG har gjort et godt journalistisk stykke arbeid og derfor er først ute med denne «omdreiningen» av saken, må jeg tilstå at jeg reagerer på at jeg ennå ikke har hørt noe direkte fra EOS-utvalget. Når hadde utvalget tenkt å orientere meg om at de også har funnet regelstridige opplysninger registrert om meg i Etterretningsbataljonens datasystemer? Ville det ikke være relevant å orientere meg om funnet og hva som mer bestemt står skrevet om undertegnede i Etterretningsbataljonens datasystemer? Inspeksjonen av Etterretningsbataljonens datanettverk ble gjennomført i november i fjor, dvs fire måneder siden. Og hvorfor er omfanget av saken ikke fullt ut beskrevet i utvalgets årsrapport, som ble lagt ut på nettet torsdag? I årsrapporten får man inntrykk av at saken utelukkende handlet om registrering av to journalister, i årsrapporten omhandlet som «de to klagerne».

At den regelstridige kartleggingen av norske journalister i det hele tatt blir kjent, beror på at noen av de trolig litt yngre personene som er brukt til å gjøre arbeidet har gjort elementære feil i forhold til etterretningsarbeidets «tradecraft». At min yrkesbakgrunn er kartlagt av noen i de hemmelige tjenestene, i kjølvannet av min journalistikk mot de hemmelige tjenestene gjennom mer enn 20 år, er ikke noe jeg selv mister hodet over. Jeg har i mange år tatt særskilte forhåndsregler i omgangen med sensitive kildeopplysninger. I 2003 ble jeg utsatt for det som trolig var et langt mer omfattende forsøk på å kartlegge min journalistiske virksomhet. I likhet med Widerøe og Aas leverte jeg den gang en klage til EOS-utvalget, men som aldri kom til bunns i saken, av årsaker som jeg skal komme tilbake til i senere artikler på denne bloggen.

Men den lille informasjonsfliken som nå er kommet til syne i offentligheten, viser at det har foregått en kartleggingsvirksomhet i en del av det hemmelige Norge som vi ennå ikke fullt ut kjenner omfanget av. Det er usannsynlig at saken begrenser seg til bare det som hittil er kjent. For å sitere det jeg selv skrev på Facebook etter at saken rundt Aas og Widerøe ble kjent torsdag: «...trolig har registreringen vært et «arbeidsuhell». Det store spørsmålet i denne saken er hva operatører fra Etterretningsbataljonen eventuelt har foretatt seg forøvrig, og som ikke er nedfelt noe sted og dermed ikke har vært kontrollerbart for EOS-utvalget.»

Dersom de hemmelige tjenestene driver systematisk kartlegging av virksomheten til kritiske journalister, uansett hva man måtte mene om journalistikken som begås, beveger det norske samfunnet  seg i en antidemokratisk og autoritær retning. Det bør bekymre flere enn bare norske journalister.

Hvor langt kartleggingsvirksomheten faktisk har gått, bør være et kjernespørsmål å få avklart i en etterforskning i regi av Militærpolitiet, og som snarest bør beordres av Generaladvokaten. Dersom slik etterforskning ikke snarest iverksettes på selvstendig grunnlag, kommer undertegnede til å innlevere en skriftlig anmeldelse av saken til Generaladvokaten, der jeg krever etterforskning og påtale av de forhold som EOS-utvalget har avdekket.

HAR DU NYHETSTIPS? Send til kjetil.stormark(at)gmail.com eller kontakt meg på skype/kjetilstormark

Følg meg på twitter.com/kjetilstormark

Hva mener du? Delta gjerne i diskusjonen nedenfor.

Keiserens nye klær

SATSING: Justis- og beredskapsminister Grete Faremo lovet denne uken satsing gjennom opprettelsen av et nytt kontraterrorsenter. Foto: TORGEIR HAUGAARD, FORSVARETS MEDIESENTER

Stoltenberg-regjeringen lover å opprette et kontraterrorsenter for å styrke beredskapen i Norge. Men bak det fiffige navnet, er det foreløpig lite innhold og konkret satsing.

Sannheten er at kontraterrorsenteret bare er et nytt navn på det som tidligere het «felles analyseenhet», et samarbeid mellom Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og Etterretningstjenesten i Forsvaret. En håndfull mennesker har hatt sitt tilhold i analysenheten. Foreløpig blir det ikke flere i kontraterrorsenteret heller. Da er det vel ikke mye til senter?

Det gjenstår selvsagt å se om regjeringen ved fremleggelsen av beredskapsmeldingen legger på bordet nok ressurser til å gjøre satsingen troverdig. Men jeg har mine tvil. Jeg har på denne bloggen tidligere anslått PSTs reelle merbehov for årshjemler til et sted mellom 100 og 200 stillinger.

Les mer: PST bør få minst 100 nye årsverk

Les mer: Nødvendig med milliardløft etter 22. juli

Dette er ikke tatt ut av løse luften. I dag er det store bunker av saker som PSTs saksbehandlere aldri får anledning til å se skikkelig på. Arbeidsbelastningen i eksisterende saker er så stor at PST ikke har anledning til å heve blikket og få øye på nye trusler tidlig nok. Det betyr at 22. juli kan skje igjen. Dersom en enslig ekstremist bestemmer seg for å sette Norge på hodet igjen, er det forebyggende apparatet ikke stort bedre i dag enn det det var før 22. juli 2011. Det samme gjelder for beredskapen forøvrig, i grove trekk.

Det var ved fremleggelsen av en felles trusselvurdering for 2013 fra PST, E-tjenesten og Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) mandag denne uken at justis- og beredskapsminister Grete Faremo presenterte «nysatsingen». Det nye kontraterrorsenteret skulle komme i gang med en gang, under ledelse av PST og i PSTs lokaler i Nydalen, lovet Faremo. Hun mente det var viktigere å starte med en håndfull mennesker enn å vente til alle var på plass.

Samarbeidet mellom PST og Etterretningstjenesten har historisk sett vært alt annet enn knirkefritt. Etter at ledelsen i PSTs forløper Politiets overvåkingstjeneste (POT) i 1965 pågrep sekretæren til E-tjenestens sjef Vilhelm Evang, Ingeborg Lygren, og beskyldte henne for å være sovjetisk spion, frøs forholdet til is. Først 12 år senere lyktes POT med å pågripe den egentlige spionen, Gunvor Galtung Haavik i UD.

Forholdet mellom de to tjenestene har gradvis bedret seg i nyere tid, men har aldri vært spesielt hjertelig. Det går fortsatt historier om hvordan ansatte i E-tjenesten har flirt godt i lunsjen av at de lyktes med å få inkompetente kolleger til å heller søke jobb i PST.

Konkurranseforholdet som eksisterer mellom ulike hemmelige tjenester og motviljen mot å dele noe som helst av informasjon med utenforstående, gjør det krevende å få til gode samarbeidsforhold. Det har også vært tilfellet for «felles analyseenhet», som nå forandrer navn og skal bli Stoltenberg-regjeringens fyrtårn i kampen mot nye terrorangrep. Dersom denne satsingen skal lykkes, må det atskillig mer enn en fiffig navnejustering til. Politisk lederskap, tydeligere ansvarsforhold og vesentlig mer ressurser enn før må gjøres tilgjengelig for de som er satt til å ta vare på Norges sikkerhet. Foreløpig er fyrtårnet uten innhold.

Dersom regjeringen ikke følger opp navnekonkurransen med en reell satsing, vil de raskt kunne få oppleve at velgerne til høsten reagerer på samme måten som det lille barnet i H.C. Andersens eventyr om "Keiserens nye klær".

Fra "Eventyr" - gitt ut i 1965:

"Men han har jo ikke noe på seg!" sa et lite barn. 

"Herregud, hør den uskyldiges røst !" sa faren; og den ene hvisket til den andre hva barnet sa.

"Han har ikke noe på seg, er det et lite barn som sier, han har ikke noe på seg!"

"Han har ikke noe på seg!" ropte hele folket til slutt. Og keiseren krympet seg, for han syntes de hadde rett, men han tenkte som så: "Nå må jeg holde ut til prosesjonen er ferdig. Og så holdt han seg enda stoltere, og kammerherrene gikk og bar på det slepet som ikke var der.

Les mer: Tilgi dem ikke, for de visste hva de gjorde

HAR DU NYHETSTIPS? Send til kjetil.stormark(at)gmail.com eller kontakt meg på skype/kjetilstormark

Følg meg på twitter.com/kjetilstormark

Hva mener du? Delta gjerne i diskusjonen nedenfor.

EOS-utvalget: PSTs arbeid preget av «nøkternhet»

HYSJ-UTVALG: Stortingets kontrollutvalg for de hemmelige tjenestene gjennomførte i 2004 kontroll av PSTs arbeid mot "voldelige autonome grupper". Det fremgår av utvalgets årsrapport. Faksimile

Stortingets kontrollutvalg for de hemmelige tjenestene slår fast at arbeidet til Politiets sikkerhetstjeneste (PST) med å kartlegge voldelige, venstreradikale aktivistmiljøer var preget av «nøkternhet».

Det fremgår av det såkalte EOS-utvalgets årsrapport for 2004.

Etter at NRK Brennpunkt tirsdag kveld sendte programmet «Infiltratøren», der PST-informanten Christian Høibø stod fram, har det haglet med kritikk og beskyldninger om ulovlig politisk overvåking. Informanten hevdet i programmet at han overleverte til PST medlems- og abonnementslister fra organisasjonen Internasjonale sosialister (IS). I går kveld presiserte imidlertid NRK på sine nettsider at mediebedriften ikke har sett selvstendig dokumentasjon på denne påstanden. Dette ble understreket fra NRKs side i en nyhetssak der Christian Høibø siteres på at han synes det er «påfallende at PST først etter å ha fått kritikk avviser at de skal ha registrert medlemmer i politiske partier.»

PST har så langt ikke funnet bevis for at slike medlemslister er blitt overlevert. Men dersom slik informasjon er blitt overlevert, og eventuelt senere registrert av PST, ville det representere ulovlig politisk overvåking.

Derfor varslet Justis- og beredskapsdepartementet en gjennomgang av saken i går. Nåværende leder Eldbjørg Løwer i Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenestene, det såkalte EOS-utvalget, sa dessuten til NRK i går at hun ikke utelukket at utvalget vil se på saken.

Men sannheten er at EOS-utvalget allerede i 2004 gjennomførte kontroll av PSTs arbeid opp mot såkalt «voldelige autonome grupper», som kildeføringen av den aktuelle informanten hadde som formål å kartlegge. «Voldelige autonome grupper» er PSTs tekniske term som blant annet omfatter voldelige ekstremistmiljøer på ytterste venstrefløy, herunder elementer i Blitz.

Innledningsvis skriver utvalget, under overskriften «politisk ekstremisme»:

«En sentral instruksfestet oppgave for PST er å forebygge politisk motivert vold og sabotasje. Som ledd i dette arbeidet følger PST med på organisasjoner og grupperinger som på politisk grunnlag bruker, truer med eller støtter bruk av voldelige virkemidler. Det er i dag særlig høyreekstreme organisasjoner som står i fokus. PST følger imidlertid også med på enkelte "voldelige autonome grupper" med "antifascistisk, anarkistisk og antikapitalistisk ideologi", jf. tjenestens ugraderte trusselvurdering for 2005.»

Deretter fortsetter EOS-utvalget:

«Utvalget har i 2004 gjennomgått saker opprettet på grupper innenfor kategorien voldelige autonome grupper. Det har også vært sett på enkeltregistreringer og saksopprettelser på personer. De undersøkelsene som ble gjort, ga inntrykk av nøkternhet når det gjelder registrering av enkeltpersoner med tilknytning til slike grupper». 

Utvalget gjengir at PST også skal ha hatt gode rutiner for å skille gamle, papirbaserte personopplysninger fra den operative saken, slik at reglene for registreringer ikke ble brutt. EOS-utvalget skriver også at det var særskilte drøftelser mellom utvalgets medlemmer og PSTs ledelse knyttet til det prinsipielle skillet mellom å kartlegge ekstremisme og legitim politisk virksomhet.

«Skillet mellom legitim politisk virksomhet og ekstremisme ble tatt opp med tjenesten i forbindelse med undersøkelsene. Det kan ofte dreie seg om skjønnspregete grensedragninger, basert på programerklæringer og lignende, men også på handlinger og praksis. Utvalget fant ikke grunnlag for å kritisere de gjennomgåtte sakene som var opprettet. Disse var primært fundert på sistnevnte kategori kriterier. Heller ikke noen av de enkeltregistreringene som ble gjennomgått ga grunnlag for kritikk», heter det i årsrapporten. Utvalget presiserer at gjennomgangen på sakfeltet «ikke var fullstendig», og varslet videre og løpende tilsyn med PSTs virksomhet «rettet mot denne type grupperinger».

Merknadene i årsrapporten, og fraværet av senere kritikk fra EOS-utvalget, innebærer i praksis et slags «godkjent-stempel» på den virksomheten PST har drevet opp mot disse grupperingene.

Operativ leder i PST, Tore Risberget, bekreftet i går dessuten overfor NRK Dagsrevyen at tjenesten har fulgt med på enkeltpersoner i Internasjonale sosialister (IS). Årsaken var at PST mistenkte at enkeltpersoner i Norge kunne ha forbindelser til geriljabevegelsen FARC i Colombia.

Etter hva undertegnede forstår, skal Internasjonale sosialister som organisasjon ikke ha vært forbundet med noen spesiell interesse fra PSTs side, utover at de aktuelle enkeltpersonene hadde tilhørighet der. Risberget avviste i går kategorisk at PST har bedrevet noen form for kartlegging av politiske grupperinger eller politiske synspunkter.

Les også: PST gjorde jobben de er satt til

I anledning nyhetsdokumentaren til NRK Brennpunkt, er det også blitt rettet kritikk for PSTs manglende fokus på høyreekstreme miljøer. Det er imidlertid et tankekors i den anledning at hele PSTs seksjon for kontraekstremisme hadde utelukkende fokus på høyreekstremisme da Christian Høibø ble vervet som informant i 2002. Dette var bare ett år etter det rasistisk motiverte drapet på Benjamin Hermansen på Holmlia, der medlemmer av Boot Boys stod bak.

I 2003 gjennomførte PST en meget aktiv offensiv for å forebygge ytterligere rekruttering til det såkalte Vigrid-miljøet.

Dette er også nærmere omtalt i EOS-utvalgets årsrapport for 2004.

«Tjenestens arbeid relatert til høyreekstreme organisasjoner og grupper er betydelig mer omfattende enn det som gjøres opp mot voldelige autonome grupper, og inngår i den løpende kontrollvirksomheten. Foruten stikkprøvebasert prøving av enkeltregistreringer og gjennomgang av enkeltsaker er utvalget særlig opptatt av hvordan tjenesten nærmer seg unge mennesker som fanges opp av slike grupper. Spesielt med det siktemålet ba utvalget i etterkant av en samlet aksjon mot organisasjonen Vigrid som PST gjennomførte i 2003, om å få en orientering om bl.a. hvordan tjenesten arbeider opp mot personer som re- krutteres til organisasjonen. Disse er gjennomgående svært unge», skrev utvalget og fortsetter:

«Det viste seg at tjenesten systematisk hadde gjennomført samtaler med aktive medlemmer, og med foreldre, alt på frivillig basis, for å informere om konsekvenser og øke bevisstheten om hva organisasjonen står for. Det ble også etablert samarbeid med andre offentlige instanser innen barnevern og skole. Utvalget anså det som positivt at PST valgte en så vidt aktivt forebyggende tilnærmingsmåte, fremfor passivt å observere en utvikling.»

Senere trappet imidlertid PST ned innsatsen mot høyreekstreme personer og grupperinger, på grunn av behovet for kraftig skjerping av innsatsen mot ekstreme politiske islamister i kjølvannet av terrorangrepene 11. september 2001. Da Anders Behring Breivik 22. juli 2011 gjennomførte sine terrorangrep mot regjeringskvartalet og Utøya, satt PST på navnet til Breivik. Breiviks navn stod på en liste over nordmenn som hadde kjøpt kjemikalier fra et polsk firma, og som PST mottok fra Toll- og avgiftsdirektoratet i desember 2010. Kjemikaliene kunne brukes til bombeproduksjon. Men navnet til Breivik ble aldri nærmere sjekket.

HAR DU NYHETSTIPS? Send til kjetil.stormark(at)gmail.com eller kontakt meg på skype/kjetilstormark
Følg meg på  twitter.com/kjetilstormark
Hva mener du? Delta gjerne i diskusjonen nedenfor.

PST gjorde jobben de er satt til

FÅR KRITIKK: Politiets sikkerhetstjeneste får kritikk etter at PST-informanten Christian Høibø stod fram i NRK Brennpunkt i går kveld. Foto: WIKIPEDIA CREATIVE COMMONS

NRK Brennpunkts gode dokumentar «Infiltratøren» om PST-informanten Christian Høibø (32) har satt sinnene i kok på venstresiden i norsk politikk. Mye av kritikken som fremsettes mot Politiets sikkerhetstjeneste (PST) hviler på mangelfull kunnskap. Dagens mediebråk er en storm i et politisk vannglass.

Selv om rapporten fra Lund-kommisjonen i mars 1996 avslørte regelstridig kartlegging og registrering av politiske miljøer i regi av daværende Politiets Overvåkingstjeneste (POT), er det viktig å ikke miste hodet helt.

Først: Frilansjournalist Christian Høibø var egentlig aldri «infiltratør» på oppdrag for PST. Da han høsten 2002 kontaktet PST var han allerede inne i det venstreradikale Blitz- og aktivistmiljøet. Han tilbød informasjon, som det er lett å skjønne at PSTs seksjon for kontraekstremisme takket ja til. Det internasjonale anarkistmiljøet, som Blitz og andre fraksjoner er en del av, har i mange sammenhenger brukt vold ved politiske markeringer, så som demonstrasjoner ved de amerikanske og israelske ambassadene. I utlandet har dessuten mange demonstrasjoner utartet til blodige slag og gatekamper.

Spesielt de voldsomme sammenstøtene under WTO-møtet i Seattle i USA i 1999, ga startskuddet til en bred internasjonal mobilisering til antiglobaliseringsbevegelsen.

Da Verdensbanken la sin såkalte ABCDE-konferanse (Annual Bank Conference on Development Economy) til Oslo i 2002, var frykten at det skulle gå likedan også her hjemme.

En større nasjonal politimobilisering ble iverksatt. Da Høibø omtrent på samme tid meldte seg med informasjon og var villig til å gi denne til PST, hadde tjenestemennene i PST en åpenbar plikt til å takke ja.

Det skal ikke mye historiekunnskap til om Blitz-miljøets demonstrasjonshistorikk for å se at PST har en soleklar plikt til å følge med på dette miljøet.

I politilovens § 17b, delpunkt 5, slås det fast at PST har en plikt (ikke en rett, men plikt) til å forebygge og etterforske «politisk motivert vold». I instruksen for PST, slås det mer generelt fast at tjenesten skal « sikre viktige samfunnsinteresser og gjennom sin virksomhet være et ledd i samfunnets samlede innsats for å fremme og befeste borgernes rettssikkerhet, trygghet og alminnelig velferd».

Virksomheten til Politiets sikkerhetstjeneste er regulert i straffeprosessloven og politiloven, samt PST-instruksen, påtaleinstruksen og politiinstruksen.

Instruks for Politiets sikkerhetstjeneste

§ 4. Overordnet oppgave

Politiets sikkerhetstjeneste skal bidra til å sikre viktige samfunnsinteresser og gjennom sin virksomhet være et ledd i samfunnets samlede innsats for å fremme og befeste borgernes rettssikkerhet, trygghet og alminnelig velferd.

§ 5. Forebygging

Politiets sikkerhetstjeneste skal utføre sine forebyggende oppgaver etter politiloven § 17b og § 17c ved blant annet å innhente, bearbeide, analysere og utveksle informasjon i samsvar med fastsatte prioriteringer.

Politilovens §§ 17b og 17c

§ 17b. Oppgavene til Politiets sikkerhetstjeneste

Politiets sikkerhetstjeneste skal forebygge og etterforske

  1. overtredelser av straffeloven kapitlene 8 og 9, lov om forsvarshemmeligheter og sikkerhetsloven,
  2. ulovlig etterretningsvirksomhet,
  3. spredning av masseødeleggelsesvåpen og av utstyr, materiale og teknologi for produksjon eller bruk av slike våpen,
  4. overtredelser av bestemmelser i eller i medhold av lov om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi m.m. og lov til gjennomføring av bindende vedtak av De Forente Nasjoners Sikkerhetsråd eller annen lovgivning om tilsvarende særlige tiltak og
  5. sabotasje og politisk motivert vold eller tvang, eller overtredelser av straffeloven §§ 147 a, 147 b og 147 c. Åpen etterforsking i slike saker foretas likevel av det øvrige politi, med mindre annet bestemmes av overordnet påtalemyndighet.

Politiets sikkerhetstjeneste kan etter anmodning bistå det øvrige politi i saker som nevnt i første ledd nr. 5 annet punktum.

Departementet kan bestemme at Politiets sikkerhetstjeneste skal tillegges et ansvar i saker som gjelder organisert kriminalitet, forbrytelser mot menneskeheten, folkemord og grove krigsforbrytelser.

§ 17c. Særlige oppgaver for den sentrale enhet i Politiets sikkerhetstjeneste

Den sentrale enhet i Politiets sikkerhetstjeneste skal

  1. utarbeide trusselvurderinger til bruk for politiske myndigheter,
  2. samarbeide med andre lands politimyndigheter og sikkerhets- og etterretningstjenester,
  3. foreta personkontroll til bruk ved sikkerhetsundersøkelser.

Kilde: Lovdata og www.pst.no

Ved hjelp av informasjon fra Høibø, lyktes PST direkte og indirekte i å avverge voldelige sammenstøt i både Norge og utlandet. Noen av de episodene Brennpunkt fortalte om i går, fra blant annet demonstrasjoner i Danmark og Tyskland, har trolig gitt PST en høy stjerne i forhold til samarbeidende tjenester. Det er slik denne verdenen fungerer. Ulike lands etterretnings- og sikkerhetstjenester samarbeider. Neste gang er det PST som trenger informasjon fra andre lands kilder.

Mye av det Christian Høibø gjorde i sitt arbeid som selvvalgt «informant» for PST, skjedde også på hans eget intiativ. Kopieringen av medlemslistene til Internasjonale sosialister, skal ha vært et slikt initiativ. Dersom dette hadde vært et bestillingsverk fra PSTs side, eller dersom medlemslistene fra IS er blitt registrert i PSTs registre, vil det være en regelrett skandale. På dette delpunktet bør Stortingets kontrollutvalg for de hemmelige tjenestene, det såkalte EOS-utvalget, snarlig avklare hva som er de faktiske forhold. Men etter alt å dømme forholder saken seg slik at det er Høibø som selv tok intiativet til å kopiere medlemslistene, for å fremstå som mer interessant. Den mer sannsynlige sannheten er at Internasjonale sosialister som gruppe har vært og er av svært liten interesse for PST.

Den anerkjente tidsskriftet Vepsen, som følger høyreekstreme miljøer i Norge tett, har i tillegg slått fast at da Christian Høibø infiltrerte Norwegian Defence League (NDL), var dette noe PST frarådet. Politifaglig sett fremstår dette som logisk, fordi det er sikkerhetsmessig galskap at samme person skal infiltrere ytterste høyre etter å ha vært aktiv på ytterste venstre fløy.

At de som har vært utsatt for PST-informantens virksomhet reagerer, er forståelig, sett fra et psykologisk perspektiv. Mer underlig er det at tidligere høyesterettsdommer og kommisjonsleder Ketil Lund fremfører så hard kritikk mot PST. Kritikken fremstår som perspektivløs og frakoplet fra dagens instruksverk for PST.

I stedet for å legge ned Seksjon for kontraekstremisme, slik Rødt-leder Bjørnar Moxness foreslo i Politisk kvarter i NRK tidligere i dag, bør seksjonen ytterligere styrkes. Moxness mener at selve eksistensen av en slik seksjon betyr at PST har en tilbøyelighet til å drive med politisk overvåking. Det er, med respekt å melde, det reneste vrøvl. Det Moxness derimot har rett i, er at PST gjorde en for dårlig jobb mot høyreekstreme miljøer i tiden før terrorangrepene 22. juli 2011. Her har PST også tatt selvkritikk. I en felles trusselvurdering fra PST, Etterretningstjenesten og Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM), som ble lagt fram mandag denne uken, fremgår det at de tre tjenestene frykter at andre høyreekstremister skal la seg inspirere av handlingene til Anders Behring Breivik. Dette har vært tilfellet i både Polen og Tsjekkia.

Etter at Lund-kommisjonens rapport fremsatte så hard kritikk mot daværende POT i 1996, uttalte riksadvokat Tor-Aksel Busch at tjenesten lå med brukket rygg. Senere er det gjort et omfattende arbeid for å modernisere og gjenreise tjenesten, som byttet navn til PST i 2002. Mye arbeid gjenstår fortsatt. En av de viktigste utfordringene for tjenesten i dag, er at PST har altfor få ansatte til å effektivt sett være i stand til å gjøre jobben de ansatte er satt til. Utviklingen de senere årene er at trusselbildet mot norske interesser blir stadig mer sammensatt og alvorlig. Samtidig har ressursene til PST stått noenlunde på stedet hvil, hvis man ser bort fra økede utgifter til nytt PST-bygg i Nydalen og øket omfang på PSTs livvakttjeneste. Det betyr at utfordringene knyttet til forebygging blir større og større, uten at ressursene holder tritt. Og det gir grunn til bekymring.

22. juli 2011 vil for evig og alltid være en mørk dato i Norges historie. Datoen er kanskje ekstra mørk for de ansatte i PST. Da mislyktes tjenesten katastrofalt i å forebygge og avverge et terrorangrep mot Norge, et angrep som kostet 77 menneskeliv.

Dersom tjenesten faktisk skal gjøre jobben som den er satt til, kan vi ikke bli overrasket over at PST rekrutterer eller sier ja takk til informanter i ulike miljøer. Det er et nødvendig virkemiddel for å følge med på politisk ekstremisme i ulike leire. Den enkelte samfunnsborger må godta at PST følger med dersom man vanker i politiske miljøer som har en hang til eller et romantiserende forhold til bruk av vold. Den enkeltes ubehag i forhold til denne oppmerksomheten må veie atskillig mindre enn samfunnets behov for å sikre at 22. juli ikke skjer igjen.

Men på grunn av all uroen som er skapt det siste døgnet, er det viktig og nødvendig at Justis- og beredskapsdepartementet og EOS-utvalget raskt avklarer om PST har holdt seg innenfor eller utenfor gjeldende regelverk. Allerede i dag antydet justisminister Grete Faremo overfor NRK at konklusjonen trolig blir at saken er håndtert innenfor de reglene PST skal forholde seg til.

HAR DU NYHETSTIPS? Send til kjetil.stormark(at)gmail.com eller kontakt meg på skype/kjetilstormark

Følg meg på twitter.com/kjetilstormark

Hva mener du? Delta gjerne i diskusjonen nedenfor.

Ja, det haster å skjerpe beredskapen

IKKE FUNNET VERDIGE: Marinejegerkommandoen ble formelt testet og godkjent for kontraterroroppdrag i 2008. Men de fikk aldri noe oppdrag. Foto: TORGEIR HAUGAARD/FORSVARETS MEDIESENTER

Marinejegerkommandoen (MJK) ble i 2008 underkastet en operasjonell godkjenning (OPEVAL) og formelt sertifisert for kontraterroroppdrag.

Forsvarsledelsen valgte likevel å IKKE gi MJK et nasjonalt beredskapsansvar. Også senere, senest i fjor sommer, ble det på ny foreslått å gi MJK et nasjonal beredskapsansvar i tilfelle terroranslag. Og på ny ble beslutningen om å avvise dette opprettholdt, denne gang av forsvarssjef Harald Sunde.

Hvorfor forsvarsledelsen gang på gang har sagt nei til å gi MJK et nasjonalt beredakapsansvar bør bli gjenstand for en nærmere gransking. En slik beslutning ville umiddelbart ha bidratt til at norske militære spesialstyrker ville kunne ha levert på en langt kortere responstid enn i dag, som i praksis er på mellom 12 og 24 timer. Forsvarssjefens formelle krav til Forsvarets spesialkommando (FSK), fastsatt i direktiv for operative krav, er på 24 timer.

FSK-sjef Eirik Kristoffersen uttalte til NRK Dagsrevyen torsdag at han mener det går for sakte med å forbedre Norges terrorberedskap. Kristoffersen ønsker seg beredskapsbaser i ulike deler av Norge, i henholdsvis Stavanger, Bodø, Trondheim og Banak, med spesialstyrkeoperatører stasjonert i Bergen og på Rena.

Utspillet fra Kristoffersen, som er en meget dyktig og svært respektert leder av FSK, kan vanskelig tolkes som noe annet enn en fortsettelse av den pågående og uforsonlige maktkampen i spesialstyrkemiljøet. Medieutspillet er trolig også avtalt spill med forsvarssjef Harald Sunde, som etter alt å dømme ønsker å legge press på statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen. Statsråden og Stoltenberg-regjeringen nøler med å gå for forsvarssjefens fagmilitære tilråding, som er bortimot identisk med det FSK-sjefen tar til orde for i intervjuet med NRK. Grunnen til statsrådens nøling, er at MJKs tillitsmannsapparat og andre fagmilitære eksperter har advart sterkt mot forsvarssjefens tilråding.

Forsvarssjefen ønsker å slå sammen MJK og FSK til en felles forsvarsgren, med en styrket, administrativ ledelse i Oslo. Tyngdepunktet ønsker han på Rena, der FSK holder til i dag. Etter hardt press gikk forsvarssjefen ut i flere medier og sa at han hadde snudd i spørsmålet om videreføring eller nedleggelse av MJK. Gjennom et nøye valg av ord, ga Sunde inntrykk av at han trakk tilbake sitt forslag om å legge ned MJK, ved at han åpnet for at Bergen kunne få to kampavdelinger, mot bare en i det opprinnelige forslaget. Men i virkeligheten har forsvarssjefen opprettholdt sin tilråding om en fullstendig omorganisering av spesialstyrkene, og der marinejegermiljøet i realiteten vil bli rasert. Det vil svekke beredskapen langs norskekysten vesentlig.

Les også: Snudde etter møte med statsråden

Les også: Revirkamp da terroralarmen gikk

Les også: Kan vi stole på Forsvarets ledelse?

Les også: Forsvarssjefen tvinger gjennom spesialstyrkemassakre

At forsvarssjefen gjennom velregisserte medieutspill  tilsynelatende forsøker å presse politisk ledelse i Forsvarsdepartementet og regjeringen til å gå for hans tilråding, kan være å utfordre skjebnen. Forsvarsministeren er allerede meget betenkt over forsvarssjefens løp i saken knyttet til omorganisering av det norske spesialstyrkemiljøet. Ifølge sentrale forsvarskilder er det brukt meget tøffe metoder internt i Forsvaret for å tvinge personer på ulike nivåer til taushet.

Ett eksempel på dette er OPEVAL-runden i 2008. Det er bare Marinejegerkommandoen (MJK) i spesialstyrkemiljøet som har vært utsatt for en slik formell godkjenningsrunde, som følger fastsatte NATO-krav. Etter hva sentrale forsvarskilder opplyser, skal FSK aldri ha vært avkrevd en OPEVAL-godkjenning.

«Dette viser at man kanskje håpet at MJK ikke skulle bestå OPEVAL-en. Men slik gikk det ikke», sier en kilde.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

GIR SEG IKKE: Forsvarssjef Harald Sunde driver et risikabelt spill når han og hans allierte forsøker å presse politisk ledelse. Foto: FORSVARETS MEDIESENTER

Uansett hva som var intensjonen bak den ønskede omorganiseringen av spesialstyrkemiljøet. har forsvarssjef Harald Sunde stilt seg slik at han ikke har den nødvendige tillit i den ene halvdelen av spesialstyrkene til å makte å gjennomføre den praktiske omstillingen slik at denne ikke svekker Norges beredskap betydelig. Gitt de tidligere beslutningene om å IKKE gi MJK nasjonalt beredskapsansvar, har Sunde ikke troverdighet i påstandene om at det haster med å skjerpe Norges beredskap. Han har heller ikke troverdighet innad i miljøet hva angår grunnleggende kunnskaper om eksempelvis maritime spesialstyrkeoperasjoner.

Les også: Den egenrådige og omstridte generalen

På et allmøte i MJK onsdag 6. februar i år, hevdet forsvarssjefen at fagbegrepene MKT og MCT var to forskjellige ting. Men operatørene som satt i rommet og hørte på generalen, visste meget vel at maritim kontraterror (MKT) og maritime counter terrorism (MCT) er nøyaktig det samme, bare skrevet på to forskjellige språk.

At forsvarssjefen er ute av stand til å levere på sitt oppdrag, som inkluderer å forbedre Norges beredskap etter terrorangrepene 22. juli 2011, er noe forsvarsministeren har grunn til å være alvorlig bekymret over.

HAR DU NYHETSTIPS? Send til kjetil.stormark(at)gmail.com eller kontakt meg på skype/kjetilstormark

Følg meg på twitter.com/kjetilstormark

Hva mener du? Delta gjerne i diskusjonen nedenfor.

Beredskapsansvaret hører hjemme på toppen

ANSVAR: Statsminister Jens Stoltenberg må ta et sterkere ansvar for beredskapsarbeidet i Norge. Foto: BJØRN SIGURDSSØN/SMK

Statsminister Jens Stoltenberg må langt sterkere på banen i arbeidet med å forbedre landets beredskap. Det er en skandale at beredskapsarbeidet ikke er kommet lenger etter terrorangrepene 22. juli 2011.

Derfor støtter jeg forslaget om å etablere en nasjonal sikkerhetsrådgiver ved Statsministerens kontor (SMK). I tillegg bør SMK få en egen beredskapsavdeling, slik at den nasjonale sikkerhetsrådgiveren har et iverksettingsapparat til å hjelpe seg i det daglige arbeidet.

At beredskapsarbeidet går altfor langsomt etter terrorangrepene 22. juli, er grunn alene til å stille spørsmålet ved hva som er galt med Stoltenberg-regjeringens arbeid etter 22. juli. I tillegg er beredskapssektoren fortsatt preget av sterke maktkamper mellom politiet og forsvaret. Til og med internt i Forsvaret og internt i politiet slåss aktørene så fillene fyker. Bak lukkede dører selvsagt, men like fullt slåss de.

Ved å etablere en funksjon som nasjonal sikkerhetsrådgiver på SMK, vil det være langt enklere å skjære gjennom i de pågående maktkampene, som involverer ulike fagdepartementer. Uten et tydeligere lederskap fra statsminister Jens Stoltenberg, vil maktkampene bare fortsette, også etter at beredskapsmeldingen er sluttbehandlet i Stortinget i løpet av våren. Det vil alltid eksistere gråsonescenarier der ansvarsforholdet ikke er automatisk gitt mellom de forskjellige beredskapsaktørene. Og da må noen på høyt nok nivå ta jobben med å skjære gjennom i det daglige. Justis- og beredskapsdepartementet er ute av stand til å gjøre dette.

Forslaget, som blant annet er blitt frontet av terrorforsker Anders Romarheim ved Institutt for forsvarsstudier (IFS) og fikk støtte fra PST-tillitsvalgt Lasse Roen på NRK Dagsrevyen i kveld, har også en prinsippiell side. Justis- og beredskapsdepartementet har fått ansvaret for at Norge har en god beredskap. De kan vanskelig føre tilsyn med seg selv. Dette bør SMK gjøre. Og ansvaret for beredskapsarbeidet i en stadig mer krevende trusselsituasjon bør heves til toppnivået i regjeringen.

Lasse Roen benyttet samtidig anledningen til å være befriemde ærlig i intervjuet med NRK i kveld. Han slo fast at ja, det pågår en maktkamp mellom Forsvaret og politiet, og han advarte mot at Forsvaret skal få tilegne seg ressurser på kontraterrorområdet når politiet allerede er for dårlig stilt som det er. Jeg er litt usikker på om man bør sette dette spørsmålet på spissen, slik Roen gjør. Jeg tror beredskapsarbeidet bør styrkes betydelig, både i politiet OG i Forsvaret. PST bør alene bli tilført et stort antall nye stillinger, for at de skal bli i stand til å faktisk utføre sitt oppdrag, som er å forebygge terrorangrep i Norge.

Les mer: PST bør få minst 100 nye årsverk

Les mer: Nødvendig med milliardløft etter 22. juli

Dersom regjeringen bestennmer seg for å ta grep, bør regjeringen samtidig benytte anledningen til å forlate «den norske modellen», der byråkrater fra de viktigste departementene er gitt førstelinjeansvaret for å koordinere krisehåndteringen i en nasjonal krisesituasjon. Det er departementsrådene i Justis- og beredskapsdepartementet, Utenriksdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Forsvarsdepartementet som er hovedmedlemmene av Kriserådet (før 22. juli kalt Regjeringens kriseråd). Men byråkrater kommer fra en verden preget av grundige prosesser, at man tar seg god tid til å skaffe forankring, politisk ryggdekning og budsjettinndekning. I en nasjonal krise gir dette livsfarlig nøling. Det gjorde det også fredag ettermiddag 22. juli 2011. Da brukte byråkratene egentlig bare tid på å diskutere hvordan de skulle fortsette den ordinære driften av departementene fra og med mandag morgen.

Les mer: Russisk rulett som konsept innen krisehåndtering

I stedet må regjeringens leder, statsministeren, stå fram som den reelle lederen i en nasjonal krise. De bør støtte seg på fagfolk som kan krisehåndtering. Krisehåndtering er et fag, på lik linje med andre fagområder. God krisehåndtering handler om å utvarsle omfattende ressurser tidlig, og ta kjappe beslutninger på mangelfullt informasjonsgrunnlag.

Det er ikke noe byråkratene trives godt med, for å si det forsiktig. Heller ikke politikerne liker risikoen som følger med en nasjonal krisesituasjon. Men det er likevel de som har det øverste ansvaret. Statsministerens sitter helt på toppen. Det er han som må lede landet. Trolig gjøres dette best fra et nasjonalt krisesenter, der liaisoner eller lederne fra alle de viktigste etatene også er samlet. I en nasjonal krisesituasjon er det heller ikke tid til å ha et dusin forskjellige fora som kjører parallelle prosesser, dels uten den nødvendige koordinering. Også dette kan skape livsfarlig nøling.

Den eneste grunnen til at det gikk noenlunde greit 22. juli (ja du leste riktig - det vi ble utsatt for var et enkelt scenario, det var bare en mann som angrep Norge), var at det aldri ble behov for en omfattende sektorovergripende koordinering. Den fundamentale kollapsen i beredskapsapparatet var langt mer omfattende enn det som er kommet fram gjennom 22. juli-kommisjonens rapport. Dersom Norge neste gang blir rammet av koordinerte og parallelle angrep, er beredskapsarbeidet i Norge fortsatt så dårlig koordinert og så fullt av svakheter, at vi risikerer tapstall som får opplevelsene 22. juli til å blekne. Det er den brutale sannheten. Den erkjennelsen synes Stoltenberg-regjeringen fortsatt ikke å ha tatt skikkelig innover seg. Dersom de har gjort det, er de ute av stand til å løse det grunnleggende oppdraget i avtalen mellom en stat og dennes innbyggere: Å kunne garantere en grunnleggende sikkerhet.

HAR DU NYHETSTIPS? Send til kjetil.stormark(at)gmail.com eller kontakt meg på skype/kjetilstormark

Følg meg på twitter.com/kjetilstormark

Hva mener du? Delta gjerne i diskusjonen nedenfor.

Den egenrådige og omstridte generalen

I HARDT VÆR: Forsvarssjef Harald Sunde er omstridt og har vært i hardt vær den siste uken. I Forsvaret spekuleres det nå på om Stoltenberg-regjeringen velger å bytte ham ut før valget. Foto: TORBJØRN KJOSVOLD/FORSVARETS MEDIESENTER

Onsdag morgen, 16. januar 2013: Forsvarssjef Harald Sunde (58) er på møte i NATOs militærkomite i Brussel når meldingen om terrorangrepet mot gassanlegget i In Amenas i Algerie tikker inn.

Sunde ringer raskt til Forsvarets spesialkommando/Hærens Jegerkommando (FSK/HJK) på Rena for å sette spesialavdelingen i alarmberedskap. Det er nemlig FSK som i Norge har det nasjonale beredskapsoppdraget for såkalt «gisselredning utland» (GRU).

Men hverken Sunde eller andre varsler Forsvarets operative hovedkvarter (FOH). Den nasjonale militærkommandoen på Reitan utenfor Bodø finner først litt senere ut, via omveier, at FSK er gått i gang med å mobilisere. Sunde er en handlingens mann. Men det er ikke alltid at alle varslingsrutiner blir fulgt. Og ikke alle som burde bli involvert, blir involvert.

Denne uken har Forsvaret fått hard kritikk for manglende varsling av politiet og mangelfull informasjon til publikum da forsvarsledelsen klokken 14 torsdag besluttet å heve terrorberedskapsnivået i Forsvaret til nivå Alfa. Dette er det laveste nivået av de fire nivåene: Alfa, Bravo, Charlie og Delta.

Forrige gang beredskapsnivå Alfa ble benyttet, var ved terrorangrepene 22. juli 2011. Beredskapsnivået innebærer skjerpet sikkerhet rundt viktige forsvarsanlegg og -installasjoner.

Hvem tok beslutningen?

I etterkant har Forsvaret nektet å kommentere hva som var grunnlaget for eller hvem som tok beslutningen.

«Men det er svært lite sannsynlig at en beslutning om å heve beredskapsnivået rundt norske forsvarsanlegg tas av andre enn landets forsvarssjef», sier en kilde med inngående kjennskap til Beredskapssystem for Forsvaret (BFF).

Fredag gkk dessuten politisk ledelse i Forsvarsdepartementet ut og tok selvkritikk på vegne av Forsvarsstaben og forsvarssjef Harald Sunde. Statsråden slo fast at offentligheten ble altfor dårlig informert da Forsvaret torsdag besluttet å heve terrorberedskapsnivået.

I går ble det dessuten kjent, gjennom TV 2, at politiet frykter at Forsvarets overraskende beslutning om å heve terrorberedskapsnivået kan ha ødelagt for en større politioperasjon som hadde som hensikt å avdekke og stanse en mulig terrorcelle som kan ha hatt terrorplaner mot Norge og Nederland.

«- Vi frykter at det aktuelle miljøet nå har fanget opp at de er under oppsikt. Dette kan føre til at de endrer taktikk og vi kan miste kontrollen over de», sier en politikilde til TV 2.

Maktkamp om spesialstyrkene

Hele uken har forsvarssjef Harald Sunde fått knallhard kritikk for ulike saksforhold. Marinejegermiljøet i Bergen og deler av Forsvaret har vært i opprør over forsvarssjefens ønske om å legge ned Marinejegerkommandoen (MJK) og flytte store deler av marinejegermiljøet til FSK/HJKs base i Rena i Hedmark.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

VILLE LEGGE NED: Forsvarssjefen kom under hardt press da han foreslo å legge ned Marinejegerkommandoen på Haakonsvern ved Bergen. Her marinejegere under trening i Ramsund. Foto: FORSVARETS MEDIESENTER

Etter den dramatiske maktkampen om organiseringen av spesialstyrkemiljøet, som fredag endte med at forsvarssjefen foretok en ydmykende retrett, er det også reist tvil ved korrektheten i opplysninger som forsvarssjef Harald Sunde har gitt utad.

Les også: Kan vi stole på forsvarsledelsen?

Forsvarssjefens retrett kom først etter at tillitsmennene i MJK gikk ut offentlig i VG. I det oppsiktsvekkende og historiske intervjuet gikk tillitsmennene i rette med faktaopplysningene fra sin egen forsvarssjef. De mente også Sunde opptrådte respektløst overfor kritikerne av forslaget.

Forsvarssjefen hadde også vært på teppet hos forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen tidligere på dagen, før TV 2 fredag ettermiddag brakte nyheten om at forsvarssjefen på viktige punkter hadde valgt å snu.

Men senere på kvelden oppsto det igjen ny tvil om hva forsvarssjefen egentlig hadde snudd på. Sunde gir fortsatt signaler om at han ønsker å samle spesialstyrkene som eget «virksomhetsområde». I en pressemelding som Sunde la utpå Forsvarets nettsider var det ikke mulig å lese hva som blir den endelige konklusjonen.

Statsråden avkreftet

I tillegg har Stortingets ombudsmann for Forsvaret, Kjell Arne Bratli, i et brev spurt om Sunde har avkrevd lojalitetserklæringer fra sine toppoffiserer. Å avkreve en slik lojalitetserklæring ville være i strid med viktige grunnprinsipper i statsforvaltningen.

Men i går kom også en avklaring på dette spørsmålet. TV 2 omtaler Anne-Grete Strøm-Erichsens svarbrev til ombudsmannen, der statsråden skriver:

«Det ble i sjef-til-sjef-samtalene for 2013 også utformet et vedlegg til protokollen som omhandler oppfølging av forsvarlig forvaltning. Denne avtalen skal sikre at DIF-sjefen (Driftsenheten i Forsvaret) følger opp merknader fra Riksrevisjonen i de årlige regnskaps- og forvaltningsrevisjoner».

Statsråden mener at dette ikke kan tolkes som noen lojalitetserklæring.

Kavalerist og hærmann

Harald Sunde har bakgrunn fra Hæren og Kavaleriet. Han startet forsvarstjenesten som troppsbefal i Oppklaringseskadronen i Brigaden i Nord-Norge i 1974. Seks år senere var han tjenestegjørende befal med rittmester som grad ved Hærens jegerskole.

I mai 2009, etter 35 år i ulike posisjoner i Forsvaret, ble Sunde utnevnt som firestjerners general og Norges forsvarssjef. Han ble da beskrevet som eneren som alltid hadde utmerket seg i ulike sammenhenger. Utnevnelsen ble heiet fram av mange sentrale forsvarsfolk.

I løpet av de snart fire årene som er gått siden den gang, er Sunde i ferd med å få et ettermæle som en kontroversiell og fryktet toppleder. Sunde har rykte på seg for å kunne være meget direkte i sine tilbakemeldinger. Internt i Forsvaret er han tydelig på at han forventer at Forsvaret skal snakke med en stemme, både utad og overfor politisk ledelse. Dette har, ifølge ulike forsvarskilder, skapt et klima der mange bedriver en utstrakt selvsensur i fagmilitære diskusjoner. Mange av kildene går så langt som å hevde at det i dag hersker en fryktkultur i Forsvaret.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

FRYKTET: Forsvarssjef Harald Sunde er blitt en kontroversiell, fryktet og egenrådig leder etter at han tok over som forsvarssjef i 2009. Foto; STIAN LYSBERG SOLUM/FORSVARETS MEDIESENTER

Dette skal også prege ledergruppen til forsvarssjefen, der de mest sentrale generalene og admiralene er samlet. Flere kilder mener at det er betegnende for forsvarssjefens lederstil at da Harald Sunde fredag foretok snuoperasjonen om hvordan spesialstyrkene skal organiseres, skjedde dette uten at han i det hele tatt konsulterte sin egen ledergruppe.

I enkelte sammenhenger, der forsvarssjefen selv har sterke synspunkter, blir det ikke brukt mye tid på forankring av beslutningene. Det er også tilfeller der toppoffiserer tvinges til å fronte beslutninger som de selv er sterkt uenige i.

Kan ryke før valget

Internt i Forsvaret blir spekulasjonene stadig sterkere om hvorvidt forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen kommer til å skifte ut forsvarssjefen før valget. Spesielt nedleggelsen av Heimevernets spesialavdeling HV016 henger over Sunde som en mørk sky. Om få dager kommer Stortingets ombudsmann for Forsvaret, Kjell Arne Bratli, med sin årsrapport der også HV016-saken vil bli omtalt. I tillegg arbeider LO fortsatt med denne saken.

Ved nedleggelsen av HV016 hevdet Sunde at avdelingen hadde vært ute av kontroll og funnet på sine egne oppgaver.

Beskyldningen ble fra Sundes side aldri dokumentert, og rystet mange forsvarsfolk. Det å beskylde offiserer og soldater for å være ute av demokratisk og kommandomessig kontroll, er bortimot det groveste man kan beskylde forsvarslojale mennesker for. Beskyldningene rammet også tidligere forsvarssjefer som eventuelt hadde tillatt at HV016 hadde operert utenfor kommandolinjene. Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen uttalte i februar 2011 følgende til Magasinet ALFA:

«For å si det sånn, hvis jeg hadde ment at HV016 hadde vært ute av kontroll, hadde jeg gjort noe med det.»

I forlengelsen av sine egne beskyldninger, ila forsvarssjefen dessuten munnkurv til de sentrale HV-toppene som ønsket å tilbakevise påstanden fra sin egen forsvarssjef.

Mistankens lys

Også i andre sammenhenger har forsvarssjef Harald Sunde eller hans nærmeste trolig utfordret skjebnen.

8. mai 2011 delte forsvarssjef Harald Sunde sammen med statsminister Jens Stoltenberg ut Krigskorset med sverd posthumt til avdøde marinejeger Trond Andre Bolles sønn og enke, samt nåværende FSK-sjef Eirik J. Kristoffersen og kaptein Jørg Lian.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

AVSTAND: Stemningen mellom forsvarssjef Harald Sunde (bak) og statsminister Jens Stoltenberg var ikke direkte hjertelig etter utdelingen av Krigskorset med sverd på Akershus festning 8. mai 2011. To dager senere avslørte Dagbladet at Stoltenberg hadde nektet Kongen å delta. Foto: KJETIL STORMARK

To dager senere avslørte Dagbladet at statsministeren hadde nektet kong Harald å dele ut medaljene selv.

Kilder med kjennskap til vurderingene på Statsministerens kontor (SMK), slår fast at SMKs vurdering er at lekkasjen til Dagbladet må ha kommet fra Forsvaret.

Har mange fiender

I løpet av nesten fire år har forsvarssjef Harald Sunde skaffet seg mange og ganske mektige fiender i ulike deler av Forsvarets organisasjon. Det er derfor et økende antall personer som står i kø for å si takk for sist. At stadig flere medier de siste dagene har begynt å drive pågående journalistikk som fokuserer direkte på forsvarssjefens embedsutøvelse, inngår i dette bildet. I tillegg har Forsvaret og forsvarssjefen selv invitert til nærgående og negativ medieomtale gjennom klossete håndtering av stadig nye enkeltsaker.

Med alle de uheldige sakene som har vært de siste årene, kan den sittende forsvarssjefen rett og slett vise seg å bli en for stor belastning. Forsvarsinnsidere tror derfor i økende grad på at statsråden og Ap kan velge å bytte ut forsvarssjefen før valget. Stoltenberg-regjeringen sliter allerede som det er på meningsmålingene.

Takknemlighetsgjeld

Samtidig er statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen i en slags takknemlighetsgjeld til Harald Sunde. Endel av motstanden mot Sunde skriver seg nemlig fra en bitter strid i Forsvaret fra Strøm-Erichsens forrige statsrådsperiode i Forsvarsdepartementet.

Da Økokrim 11. desember 2007 foretok razzia hjemme hos viseadmiral Jan Reksten, som var sjef for Forsvarets fellesoperative hovedkvarter (FOHK) på Jåttånuten utenfor Stavanger, slo dette ned som en bombe i Forsvaret. Økokrim mistenkte at Siemens hadde finansiert gutteturer til Spania for Reksten og andre topper i Sjøforsvaret. Også den nåværende ombudsmannen for Forsvaret, Kjell Arne Bratli, var blant de som ble siktet.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

PRESSET UT: Viseadmiral Jan Reksten ble presset til å søke permisjon fra sin stilling som sjef for FOHK da Økokrim satte ham under etterforskning i desember 2007. Foto: FORSVARETS MEDIESENTER

Allerede to dager senere valgte Reksten å søke permisjon fra Forsvaret, etter at daværende forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen hadde truet med at det ville bli fremmet sak for Kongen i statsråd dersom Reksten ikke fulgte anmodningen han hadde fått.

Les også: Full støtte til Jan Reksten (Stavanger Aftenblad)

Men allerede i januar 2008 frafalt Økokrim siktelsen mot Reksten. Han vendte derfor tilbake til stillingen ved FOHK. Men innad i Forsvaret var det isfront, og ulike grupper av embedsmenn og forsvarsfolk tok meget aktivt side på ulike sider av konflikten.

Økokrim valgte å tiltale Kjell Arne Bratli og tre andre toppoffiserer. Sommeren 2009 ble de fire blankt frifunnet i retten. Men konflikten sluttet ikke der.

«Æreskodeks»

I 2009 besluttet regjeringen dessuten å flytte Forsvarets fellesoperative hovedkvarter fra Jåttå til Reitan utenfor Bodø. Jan Reksten ble aldri spurt om å følge med på lasset. I stedet utnevnte daværende forsvarssjef Sverre Diesen, med forsvarsministerens sannsynlige velsignelse, Harald Sunde som generalløytnant og ny operativ toppleder i Forsvaret. I en periode hadde Norge to operative hovedkvarter som tilsynelatende hadde en konkurrerende rolle. Mange mener at Sunde lot seg bruke på en uakseptabel rolle, i et spill der viktige aktører ønsket å kvitte seg med viseadmiral Jan Reksten.

«Slik jeg ser det, brøt Harald Sunde den gang en uskreven æreskodeks i Forsvaret», sier en kilde.

Flere av de viktige konfliktene som herjer Forsvaret den dag i dag, kan trolig sees i sammenheng med den bitre striden i 2008 og 2009.

Da Harald Sunde ble utpekt som forsvarssjef i mai 2009, få måneder etter at han sa ja til å ta over jobben til Jan Reksten, ble det av mange oppfattet som at Sunde fikk sin belønning for å ha hjulpet regjeringen med å løse floken.

At Sunde i enkeltes øyne medvirket til å forenkle klappjakten på sentrale topper i Sjøforsvaret, gjorde trolig også opplevelsen av Sundes forslag om å legge ned Sjøforsvarets spesialstyrker og Marinejegerkommandoen (MJK) enda sterkere. Men i tillegg innebar forslaget en betydelig svekking av Norges beredskap, og var et nytt eksempel på Forsvarets ekstremt lite heldige personalhåndtering.

Uavhengig av utfallet av organisering av spesialstyrkemiljøet og forsvarssjefens framtid, er det grunn til å frykte at Forsvaret fortsatt vil bli preget av sterke konflikter og rivninger framover.

Når 60-årsgrensen i april 2014

9. mars 2014 blir Harald Sunde uansett 60 år. I henhold til «Lov om personell i Forsvaret» må han dermed gå av senest 1. april samme år.

Spørsmålet er om Stoltenberg-regjeringen foretrekker å selv bestemme hvem som etterfølger ham, eller om regjeringen tar sjansen på at en borgerlig regjering får denne muligheten dersom Jens Stoltenberg taper valget. Og det er trolig en beslutning som Anne-Grete Strøm-Erichsen ikke tar alene. Det er et tema som også Statsministerens kontor kommer til å ha synspunkter på.

HAR DU NYHETSTIPS? Send til kjetil.stormark(at)gmail.com eller kontakt meg på skype/kjetilstormark

Følg meg på twitter.com/kjetilstormark

Hva mener du? Delta gjerne i diskusjonen nedenfor.

Snudde etter møte med statsråden

YDMYKENDE RETRETT: Forsvarssjef Harald Sunde foretok i dag full retrett. Nå lover han at hele marinejegermiljøet skal bli værende i Bergen. Foto: TORBJØRN KJOSVOLD/FORSVARETS MEDIESENTER

Etter å ha vært på teppet hos forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen i dag, gjør forsvarssjef Harald Sunde helomvending: Hele Marinejegerkommandoen (MJK) skal bli værende på Haakonsvern i Bergen.

I kulissene har det de siste dagene vært en intens maktkamp og dramatikk etter at forsvarssjefen fredag i forrige uke la fram sin fagmilitære tilråding om omorganisering av det norske spesialstyrkemiljøet. I sin tilråding anbefalte Sunde å legge ned MJK og flytte store deler av MJK-apparatet til Rena, der Forsvarets spesialkommando/Hærens jegerkommando (FSK/HJK) holder til. Sunde ønsket også å etablere spesialstyrkene som en egen forsvarsgren.

Forslaget innebar i praksis en rasering av spesialstyrkemiljøet i Sjøforsvaret. Flere tidligere forsvarstopper har kritisert forslaget, og slått fast at en nedleggelse av MJK vil svekke Norges samlede beredskap. Det samme har de tillitsvalgte i MJK uttalt, da de tidligere i dag gikk ut i VG med hard kritikk.

Les også: Forsvarssjefen tvinger gjennom spesialstyrkemassakre

Les også: Foreslår å flytte alle spesialstyrkene til Østlandet

Det var TV 2 som først brakte nyheten om at forsvarssjefen har snudd etter knallhardt press. Men først møtte Harald Sunde kritikken ved å omtale kritikerne som «kunnskapsløse pensjonister». Dette fikk de tillitsvalgte i MJK fredag til å uttale at «Sunde opptrer respektløst».

De siste dagene har flere sentrale personer og miljøer i Forsvaret fått beskjed om at de ikke hadde anldning til å uttale seg kritisk til forsvarssjefens fagmilitære vurdering. Det er også avslørt, gjennom VGs sak «Topp-admiral om hemmelig brev: - Forsvarssjefen AVSLØRT» og herværende blogg (se lenke nedenfor), at forsvarssjef Harald Sunde har gitt uttalelser offentlig som står i sterk motstrid til faktaopplysninger som fremgår av graderte og interne forsvarsdokumenter.

Les også: Kan vi stole på Forsvarets ledelse?

Denne saken er dermed neppe ferdig. Sunde ga seg trolig ikke uten sverdslag i møtet med forsvarsministeren. Da forsvarsminister Grete Faremo i sin tid utfordret Sunde på nedleggelsen av Heimevernets spesialavdeling HV016 få måneder før terrorangrepene 22. juli 2011, skal Sunde ifølge sentralt plasserte kilder ha truet med sin egen avgang dersom hans beslutning ikke ble respektert av politisk ledelse i Forsvarsdepartementet.

Hvordan Sunde opptrådte og hva som blir utfallet denne gang, er foreløpig for tidlig å si. På toppen av den ekstremt klossete og dårlige håndteringen av den ønskede omorganiseringen av det norske spesialstyrkemiljøet, valgte statsråden i går også - i et intervju med NTB - å kritisere Forsvarets håndtering da man torsdag hevet terrorberedskapsnivået i Forsvaret til nivå Alfa. Årsaken skal, ifølge Dagbladet, ha vært etterretning fra NATO-systemet som antydet et mulig angrep mot en norsk eller nederlandsk militærbase. Flere politidistrikt reagerte med sterk undring på at de ikke ble varslet av Forsvaret om den mulige terrortrusselen.

Forsvaret har også nektet å fortelle hvem som faktisk tok beslutningen om å heve beredskapsnivået i Forsvaret. Men VG har skrevet at beslutningen ble kommunisert ut til de ulike avdelingene fra Forsvarets situasjonssenter (SITSEN) i kjelleren i bygningen der Forsvarsdepartementet tidligere holdt til. Nå er det Statsministerens kontor som har tilhold her. SITSEN skal bare overvåke utviklingen og rapportere om denne. Kommanderingen av Forsvarets avdelinger skal rutes via Forsvarets operative hovedkvarter (FOH) på Reitan utenfor Bodø. Denne sammenblandingen av kommandolinjer så vi også 22. juli 2011.

De siste dagenes mediestorm rundt forsvarssjef Harald Sunde og Forsvaret reaktualiserer det stadig flere lurer på i Forsvaret: Så vi i dag starten på slutten for forsvarssjef Harald Sunde?

HAR DU NYHETSTIPS? Send til kjetil.stormark(at)gmail.com eller kontakt meg på skype/kjetilstormark

Følg meg på twitter.com/kjetilstormark

Hva mener du? Delta gjerne i diskusjonen nedenfor.

Revirkamp da terroralarmen gikk

TERRORFRYKT: Det ble i november i fjor slått full terroralarm, på grunn av frykt for at Al Qaida kunne gjennomføre angrep mot Gardermoen (bildet), Rygge og/eller Torp. Foto: KNUT BRY/OSLO LUFTHAVN AS

Norske politimyndigheter hadde problemer med å kunne stille nok mannskaper til spanings- og innhentningsoppdrag da det ble slått full terroralarm i november i fjor.

For å kunne stanse et mulig terrorangrep så tidlig som mulig, var det nødvendig å dekke et stort område både utendørs og innendørs. Bare på Oslo lufthavn på Gardermoen er utenlandsterminalen 148.000 kvadratmeter stor. I tillegg måtte væpnede mannskaper stå i beredskap til å kunne rykke inn på kort varsel.

De praktiske utfordringene med å følge med på tre flyplasser på Østlandsområdet samtidig, var enorme.

Forsvaret ble derfor bedt om å bistå.

Forsvarets operative hovedkvarter (FOH) satte derfor sammen en «pakke» bestående av bidrag fra både Etterretningsbataljonen, Marinejegerkommandoen (MJK) og Forsvarets spesialkommando/Hærens jegerkommando (FSK/HJK).

Men da ledelsen ved spesialstyrkeavdelingen i Forsvarsstaben (FST/SOA) ble klar over dette arbeidet, satte de ned foten for alle styrkebidrag fra både Etterretningsbataljonen og MJK-miljøet. Dette ble begrunnet med at det bare var FSK som hadde et formelt kontraterroroppdrag nasjonalt, og at det derfor bare var denne avdelingen som kunne bistå politiet.

Ledelsen ved FST/SOA har selv bakgrunn fra FSK.

Forsvarskilder peker på at det sterkeste fagmiljøet i Forsvaret knyttet til «menneskebasert innhentning» av opplysninger (HUMINT - human intelligence) finnes i MJK og Etterretningsbataljonen.

«Dette er jo selve arven fra Trond Bolle. Det var dette han var drivende dyktig på», sier en kilde. Bolle, som var operatør i MJK, fikk etter sin død Krigskorset med sverd for sin innsats i Afghanistan. Bolle var også med og bygde opp E14 på siste halvdel av 1990-tallet. E14 var Etterretningstjenestens daværende navn for avdelingen for etterretningsinnhentning i ulike konfliktområder der norske styrker enten var deployert eller kunne tenkes å bli deployert.

I den formelle tilbakemeldingen fra Forsvaret og Forsvarsdepartementet til Justis- og beredskapsdepartementet stod det ingenting om at Forsvaret hadde langt større kapasiteter tilgjengelig enn det Forsvaret valgte å tilby.

All bistand fra Forsvaret til politiet må godkjennes politisk. Det betyr at både avsender og mottaker av informasjonen fra Forsvaret i de to departementene, var medlemmer av politisk ledelse eller personer som handlet direkte på fullmakt fra politisk ledelse.

Samtidig som Forsvaret ikke ville by på alle ressursene som var tilgjengelige innad i forsvarsmakten, var det betydelige ressursutfordringer knyttet til oppfølgingen av den nasjonale terroralarmen. Det som inntil videre ble oppfattet som pålitelig etterretning fortalte om en overhengende terrortrussel mot en eller flere flyplasser på Østlandsområdet. Informasjonen antydet at Al Qaida stod bak og at aksjonen skulle finne sted lørdag 17. november.

I lys av det Politiets sikkerhetstjeneste (PST) satt på av opplysninger, ble det besluttet å iverksette omfattende sikringstiltak og overvåking av både Oslo lufthavn Gardermoen, Sandefjord lufthavn Torp og Moss lufthavn Rygge. Først få timer før myndighetene var forberedt på den mulige nødvendigheten av å stenge flyplassene, lyktes PST gjennom intensiv etterforskning å få avklart at trusselen mot norske mål ikke var reell.

Les også: Slo hemmelig terroralarm

Det er intet annet enn oppsiktsvekkende at Forsvarsstaben lar formalisme og revirkamp veie tyngre enn å gjøre tilgjengelig absolutt alle mulige ressurser når Norge står overfor en omfattende og alvorlig terrortrussel. Forsvarskilder undertegnede har hatt kontakt med, mener Forsvarsstabens håndtering trolig henger sammen med den intense maktkampen i det norske spesialstyrkemiljøet, som undertegnede har omtalt gjennom flere blogginnlegg tidligere.

Les også: Kan vi stole på Forsvarets ledelse?

Les også: Forsvarssjefen tvinger gjennom spesialstyrkemassakre

Les også: Foreslår å flytte alle spesialstyrkene til Østlandet

Forsvarsstaben er skriftlig bedt om å kommentere denne saken, men har i skrivende stund ikke svart på min henvendelse.

HAR DU NYHETSTIPS? Send til kjetil.stormark(at)gmail.com eller kontakt meg på skype/kjetilstormark

Følg meg på twitter.com/kjetilstormark

Hva mener du? Delta gjerne i diskusjonen nedenfor.

Slo hemmelig terroralarm

TERRORALARM: Oslo lufthavn Gardermoen var en av tre flyplasser som PST i november i fjor fryktet et terroranslag mot. Foto: ØYVIND MARKUSSEN/OSLO LUFTHAVN AS

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og Politidirektoratet slo i november hemmelig terroralarm. Etterretning tydet på et mulig al Qaida-angrep mot en eller flere flyplasser på Østlandet.

Terroraksjonen skulle, ifølge etterretningsopplysningene, finne sted på en internasjonal flyplass i Norge en gang rundt 17. november i fjor.

Ekstraordinære sikkerhetstiltak ble iverksatt rundt både Gardermoen, Torp og Rygge. Offentligheten ble aldri varslet om det norske myndigheter mente var en overhengende fare for en ny terroraksjon på norsk jord. Etterretningsopplysningene gjorde at politiet heller ikke kunne utelukke et mulig simultanangrep mot flere flyplasser på en gang.

Både Beredskapstroppen og de lokale politidistriktene, Romerike, Østfold og Vestfold politidistrikter, ble involvert i arbeidet med å iverksette forebyggende tiltak. I tillegg ble Forsvarets spesialstyrker varslet og bedt om å være i beredskap.

Etter hva undertegnede forstår, ble terroralarmen avblåst bare få timer før den nasjonale politiledelsen vurderte å stenge flyplassene og gå ut offentlig. Situasjonen skal imidlertid ha vært uavklart i nærmere tre døgn før intensiv etterforskning i regi av PST bidro til at trusselen kunne nedgraderes.

Også medlemmer av regjeringen skal ha blitt involvert i krisehåndteringen.

Kommunikasjonsdirektør Trond Hugubakken i PST bekrefter hendelsene i november.

- Det stemmer at det var en alvorlig situasjon i november. Vi hadde informasjon som var urovekkende og handlet om en mulig terrortrussel mot flyplasser på Østlandet som et mulig mål. Vi jobbet hardt med å komme til bunns i disse opplysningene, i håp om å få avklart situasjonen, noe vi klarte, sier Hugubakken.

- Vi opprettet selvsagt dialog med de aktuelle politidistriktene, og delte informasjon med dem. Og så har sikkert de gjort sine forberedelser, sier Hugubakken.

Samarbeidet innad i politiet rundt håndteringen av terrortrusselen blir av ulike kilder beskrevet som godt.

HAR DU NYHETSTIPS?

VET DU NOE OM DENNE SAKEN?

Send til kjetil.stormark(at)gmail.com eller kontakt meg på skype/kjetilstormark

Følg meg på twitter.com/kjetilstormark

Hva mener duom denne saken? Delta gjerne i diskusjonen nedenfor.

Kan vi stole på Forsvarets ledelse?

AVDRAMATISERER: Forsvarssjef Harald Sunde og hans medarbeidere forsøker å avdramatisere forslaget om å omorganisere spesialstyrkemiljøet i Norge. Foto: TORBJØRNB KJOSVOLD/FORSVARETS MEDIESENTER

I striden rundt den framtidige organiseringen av Norges spesialstyrker, er det oppsiktsvekkende avvik mellom det forsvarssjef Harald Sunde uttaler utad og det som fremgår av interne forsvarsdokumenter.

Undertegnede hadde fredag den tvilsomme gleden av å være først ute med å bringe nyheten om at forsvarssjefen senere samme dag la fram en fagmilitær tilråding om omorganisering av spesialstyrkene. I tilrådingen fremgår det at Marinejegerkommandoen (MJK) anbefales nedlagt, og at alle spesialstyrkene skal organiseres som et eget «virksomhetsområde».

Les mer: Forsvarssjefen tvinger gjennom spesialstyrkemassakre

Det betyr - i realiteten - at spesialstyrkene etableres som egen forsvarsgren. Også Forsvarets spesialkommando/Hærens jegerkommando (FSK/HJK) skal underlegges en ny SOF-sjef. Den nye spesialstyrkesjefen skal sitte i Oslo og være forsvarssjefens nærmeste SOF-rådgiver (SOFAD).

Forsvarssjefens forslag innebærer imidlertid at spesialstyrkemiljøet i Sjøforsvaret, slik vi kjenner det i dag, vil bli rasert. Beredskapen på Vestlandet og langs norskekysten vil bli vesentlig svekket. Selv om MJK aldri har fått formelt nasjonalt beredskapsansvar, er den faktiske tilstedeværelsen til MJK ved Haakonsvern og Ramsund en ressurs som Norge likevel kan trekke på i en nasjonal krisesituasjon - dersom det skulle bli nødvendig.

Min bloggartikkel, som raskt ble etterfulgt av nyhetssaker på VG Nett og ABC Nyheter, førte til at Forsvarsstaben satte seg i bevegelse. I tur og orden pumpet forsvarssjefen og hans nærmeste medarbeidere ut det som kunne oppfattes som dementier.

I Bergens Tidende (BT) førte henvendelsen fra Forsvarsstaben til at avisen endret tittelen på saken til «- Marinejegerne blir i Bergen». Lenger nede i brødteksten heter det:

«Det vil (...) ikke bli aktuelt å flytte spesialsoldatene fra Bergen til Østlandet, slik bt.no meldte tidligere fredag. (Overskriften var misvisende og er senere korrigert, journ.anm.)»

Under stikktittelen «Må ikke flytte» fortsetter avisen med å sitere forsvarssjef Harald Sunde.

«- Marinejegerne blir i Bergen, og jeg anbefaler ikke flytting av disse. MJK er jo bare et navn på en avdeling, sier Sunde til BT. Forsvarssjefen foreslår også å investere i bedre treningsfasiliteter for marinejegerne på Haakonsvern, samt etablere en egen utviklingsenhet.»

Deretter legger Sunde til:

«- Modellen hvor MJK ikke lenger skulle være ved Haakonsvern, har skapt veldig mye uro. Den modellen har vi altså forkastet.»

Overfor BT understreker Sunde at Forsvaret også for framtiden ønsker tilstedeværelse med spesialstyrker både i nord og i vest, samtidig som han erkjenner at hovedbasen blir på Østlandet. Deretter viser avisen til hva VG tidligere på dagen har meldt, om at Haakonsvern vil bli videreført som base for en av kampavdelingene, samt «hovedtyngden av båtkapasitetene».

Til VG Nett uttaler forsvarssjef Harald Sunde følgende:

«Målet er både å øke antall operatører og videreutvikle kampavdelingene slik at alle kan løse oppdrag i hele spekteret av spesialoperasjoner, herunder også det viktige kontraterroroppdraget.»

Dette sitatet er identisk med hva Forsvaret selv har lagt ut på sine egne nettsider Forsvaret.no kort tid i forveien.

Overfor Aftenposten.no følger Forsvarets dementiapparat videre opp.

«- Ja, det har vært forvirring i dag, sier forsvarssjef Harald Sunde til Aftenposten.no. (...)

- Jeg tror det kommer av at det har foreligget flere forslag, der ett har vært å samle alle spesialsoldatene på samme (...) geografiske (sted) (i Aftenpostens sak står de to siste ordene i feil rekkefølge, forf anm). Men det var ikke det vi endte på, sier Sunde.»

Til TV 2 utdyper forsvarssjefen ytterligere.

«– Marinejegerne skal bli i Bergen. De skal få nye oppgaver, utvidede oppgaver, og dette forslaget betyr også investering i ny infrastruktur ved Haakonsvern.

– Så det er ikke sånn at du flytter marinejegerne til Rena?

– Nei. Men som en del av denne utredningen så har vi også sett på et alternativ hvordan det ville være å knytte alle sammen i en avdeling på Østlandet. Den er forkastet, fordi det er så verdifullt at vi har et nært samarbeid med sjøforsvaret og med hæren, sler forsvarssjefen, som tidligere har vært leder for Hærens Jegerkommando.»

I løpet av den hektiske fredagen, hevder forsvarssjef Harald Sunde at ved å slå sammen stab- og støtteelementer vil det bli flere spesialsoldater, at nærheten til Sjøforsvaret vil ivaretas selv om Marinejegerkommandoen (MJK) legges ned og at en omorganisering vil bedre spesialstyrkenes evner til å løse hele spekteret av oppdrag.

La oss se nærmere på forsvarssjefens uttalelser, punkt for punkt.

Som jeg skrev fredag, vil elementer av den maritime kapasiteten til Marinejegerkommandoen (MJK) ved Haakonsvern og Ramsund videreføres.

Men inntrykket som forsvarssjefen forsøker å skape av at endringene bare er kosmetiske, stemmer ikke.

«Marinejegerne flyttes ikke fra Bergen», sier forsvarssjefen.

Fakta: I «Forsvarssjefens anbefaling om den videre utviklingen av spesialstyrkene», datert 1. februar 2013 og gradert «Begrenset», heter det:

«Rena er tyngdepunktet for den nye organisasjonen, men for å ivareta de strategiske funksjoner er sjef SOF (spesialstyrkene, special operations forces, forf. anm) med stab lokalisert til Oslo. SOF-avdelingen og utviklingsavdelingen lokaliseres til Rena og med Vealøs som trenings- og beredskapsbase. To SOTG (special operations task group, forf anm) på Rena er innrettet mot fullspekter spesialoperasjoner og har organisk maritim kapabilitet. Rutinemessig maritim aktivitet for avdelingene på Rena gjennomføres ved Vealøs, Rauøy og Mellomøya støttet av båtskvadronen.»

Det er dermed ikke så mye igjen som kan plasseres i Bergen, som i all hovedsak blir ribbet i forhold til dagens tilnærmede fullspekter spesialstyrkestruktur.

«Haakonsvern blir base for en SOTG med en manøverskvadron, båtskvadron samt tilpasset ledelse, stab og støttestruktur. Manøverskvadronen organiseres som tilsvarende skvadroner på Rena, men har en ytterligere spesialisering mot maritime operasjoner», heter det i forsvarssjefens tilråding.

Taus talsmann

Fredag stilte jeg følgende spørsmål til pressetalsmann Bent Ivan Myhre i Forsvarsstaben:

«@BentIvan Hvor mange marinejegere videreføres i Bergen i prosent ifht i dag?»

Først da en annen twitterbruker purret på svar, svarte Myhre, dog bare ikke til undertegnede og uten å besvare det som var det opprinnelige spørsmålet.

«@HalvordKvantum marine-jegerne blir i Brg som før.Nå får de i tillegg KT- utdanning. Argumentet: http://forsvaret.no/aktuelt/publisert/Sider/samle-spesialstyrkene.aspx …»

Slik forslaget til forsvarssjefen i dag foreligger, anslår sentralt plasserte kilder at rundt halvparten eller flere av marinejegerne i Bergen vil måtte forberede seg på å flytte til Rena. De kapasitetene som blir igjen på Haakonsvern, gjør at evnen til å gjennomføre maritime operasjoner vil bli betydelig svekket i forhold til i dag.

«Marinejegerne skal få nye oppgaver, utvidede oppgaver, og forslaget betyr også investering i ny infrastruktur ved Haakonsvern», sier forsvarssjefen.

Fakta: Det er blitt utredet om Marinejegerkommandoen (MJK) skulle få nasjonalt beredskapsansvar, noe som ville ha styrket beredskapen i Norge betydelig. I fjor sommer sa forsvarssjef Harald Sunde nei til en slik modell. Investeringene i ny infrastruktur ved Haakonsvern er allerede planlagt og har ingenting med SOF-studien å gjøre.

«Ramsund videreføres som beredskapsbase for innsats i nordområdene, samt arktisk trening og øving», skriver Forsvaret på sine nettsider.

Fakta: Ramsund reduseres til en beredskapsbase. I forhold til den utdannings- og øvingsvirksomheten som foregår her i dag, i regi av MJK, vil beredskapen og tilstedeværelsen i Nord-Norge bli svekket.

«Ved å slå sammen stab- og støtteelementer for MJK og FSK/HJK vil det bli flere spesialsoldater», sier forsvarssjefen.

Fakta: Den nye organisasjonsmodellen krever at flere årsverk enn i dag må brukes til administrasjon, ifølge sentralt plasserte kilder. Dette må tas fra de operative stabene eller skvadronene, slik at spesialstyrkenes operative evne faktisk svekkes. Selv om reorganiseringen skaper en ekstra skvadron på papiret, er det reelle antallet spesialsoldater ganske konstant.

«En felles utviklingsavdeling vil forbedre evnen til innovasjon og hurtig realisering av ideer til operativ effekt», skriver Forsvaret på nettsidene.

Fakta: Det har vært en utfordring i felles operasjoner at MJK og FSK/HJK ikke har hatt likt utstyr og samme prosedyrer. At utviklingsmiljøet blir felles, vil kunne bidra positivt til en sterkere harmonisering mellom de to avdelingene. Men samtidig er det slik at FSK/HJK vil dominere dette utviklingsmiljøet, slik at innovasjon mtp maritime spesialstyrkeoperasjoner over tid vil kunne forvitre.

«Behov for tett koordinering, styring og kontroll fra den øverste militære ledelse», skriver Forsvaret på sine nettsider, som begrunnelse for at det er nødvendig med en felles leder for spesialstyrkene - og ett virksomhetsområde.

Fakta: Det er allerede den dag i dag en egen spesialstyrkeavdeling (SOA) i Forsvarsstaben i Oslo, som er opprettet for å sikre koordinering av spesialstyrkene og nødvendig styring og kontroll fra forsvarssjefens side. Forskjellen fra dagens modell og til forsvarssjefens forslag, er i realiteten at Marinejegerkommandoen (MJK) stykkes opp og bitene flyttes over i det som er FSK/HJKs strukturer, trolig fordi FSK/HJK ikke har greid å levere på ønskene om lavere responstid.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

LEGGES NED? Marinejegerkommandoen kan bli lagt ned. Da vil mange av MJK-operatørene måtte belage seg på å flytte fra Bergen til Rena. Her marinejegere under trening i Ramsund. Foto: TORGEIR HAUGAARD/FORSVARETS MEDIESENTER

«System kontraterror»

I forhold til responstid, inneholder SOF-studien viktige elementer som - uavhengig av struktur og den pågående maktkampen - er gode skritt i retning av kortere responstid.

Etablering av små hurtigresponsenheter (HRE) vil kunne gi langt kortere responstid enn det Forsvarets spesialstyrkekapasiteter tidligere har vært i nærheten av å kunne levere. Mens responstiden for Forsvarets såkalte «System kontraterror» hittil har vært 24 timer(!), er tanken bak etableringen av HRE’er at disse skal kunne mobiliseres på like kort varsel som grunnberedskapen i Beredskapstroppen i Oslo. Det vil i så fall innebære en betydelig styrking av kontraterrorberedskapen i Forsvaret.

Men sannheten er at Forsvaret faktisk kan stille med HRE’er i dag, gitt at man får på plass forhandlingsavtaler med personell i hhv MJK og FSK/HJK. Det er ikke nødvendig med en stor og omfattende omorganisering av den grunn.

Å gi MJK et kontraterroroppdrag ville vært mulig uten å massakrere dagens struktur. Trolig ville det ha vært klokere å velge en mellomløsning, med sterkere samarbeid og harmonisering av MJK og FSK/HJK - FØR man gikk direkte til en sammenslåing. Kulturforskjellene mellom de to avdelingene vil føre til så store gnisninger og utfordringer at dette i seg selv vil svekke Norges samlede beredskap.

Det er dessuten påfallende, slik ABC Nyheter kunne avsløre fredag, at hverken Politidirektoratet eller Justis- og beredskapsdepartementet har deltatt i SOF-utredningen som har hatt som hovedsiktemål å avklare hvordan Forsvaret best kan bistå sivil sektor og politiet på kontraterrorområdet.

Prosessen ved gjennomføringen av SOF-studien internt i Forsvaret har dessuten vært så dårlig at mange av MJK-operatørene føler seg overkjørt og vurderer å slutte dersom forsvarssjefens anbefaling blir fulgt. Innad i spesialstyrkemiljøet blir det antydet at 50-70 prosent av operatørene i MJK kan komme til å forsvinne ut av Forsvaret. Dersom noe bare i nærheten av dette slår til, vil det være katastrofalt for Norge. Minst seks-syv år eller mer vil det kunne ta før Norge vil greie å komme tilbake til dagens antall spesialstyrkeoperatører. Samtidig  var terroraksjonen i In Amenas i Algerie en påminnelse om at vi har for få spesialstyrkeoperatører i dag.

Derfor er det grunn til å spørre om det er viktigere for forsvarssjef Harald Sunde å tvinge gjennom en løsning som på papiret kan se grei ut, men som i realiteten vil svekke Norges beredskap. Er behovet for å sikre FSK/HJK-miljøet den samlede ledelsen i spesialstyrkemiljøet viktigere enn de negative konsekvensene?

Det er et ubehagelig spørsmål, men som det likevel er nødvendig å stille.

Men det aller mest ubehagelige spørsmålet er om forsvarssjef Harald Sunde og Forsvarets ledelse med vilje gir et fordreid bilde av de faktiske forhold.

Da jeg 28. september i fjor avslørte hvilken vei SOF-studien gikk, forsøkte forsvarsledelsen etter beste evne å avdramatisere saken. Uttalelsene fra forsvarssjefens pressetalsmann Eystein Kvarving fremstår i ettertid som litt underlige.

Les mer: Foreslår å flytte alle spesialstyrkene til Østlandet

I en e-post, skrev Kvarving at det ikke ville bli fremsatt «noen anbefalinger om omorganiseringer nå».

Deretter la han til:

«1. Mulighetsstudien vil ikke komme med slike tilrådninger som du viser til. Den vil peke på enkelte tiltak som kan iverksettes uten omfattende konsekvenser for innretning og organisering av spesialstyrkene, samt peke på behovet for ytterligere utredning knyttet til en mer helhetlig anbefaling når det gjelder fremtidig innretning og utvikling av spesialstyrkene.

2. Tiltak som kan iverksettes uten at det berører organisering og innretning av spesialstyrkene vil eventuelt besluttes av Forsvarsdepartementet.

3. Det er Forsvarssjefen som fremmer denne mulighetsstudien.»

Om dette var feilinformasjon eller et eksempel på elegant kommunikasjonsfaglig håndtering som bidro til at Forsvaret unngikk ubehagelig mediesøkelys i ytterligere noen måneder, overlater jeg til andre å bedømme.

HAR DU NYHETSTIPS? Send til kjetil.stormark(at)gmail.com

Følg meg på twitter.com/kjetilstormark

Hva mener du? Delta gjerne i diskusjonen nedenfor.

Forsvarssjefen tvinger gjennom spesialstyrkemassakre

MARINEJEGERKOMMANDO FORESLÅS NEDLAGT: En RIB med operatører fra Marinejegerkommandoen avbildet under vinterøvelsen Cold Response 2012. Nå vil forsvarssjefen legge ned avdelingen og organisere operatørene under Hærens spesialstyrker i FSK/HJK. Foto: TORBJØRN KJOSVOLD/FORSVARETS MEDIESENTER

Etter en opprivende maktkamp i kulissene er det nå klart: Forsvarssjef Harald Sunde foreslår å legge ned spesialstyrkeavdelingen i Sjøforsvaret.

Forsvarssjefens tilråding etter den såkalte SOF-studien blir i dag lagt fram. Her heter det: «For å øke kampkraften og muliggjøre styrking av beredskapen anbefales det å samle spesialstyrkene under en ledelse».

Det betyr at dersom forsvarssjef Harald Sunde får det som han vil, blir Marinejegerkommandoen (MJK) på Haakonsvern i realiteten nedlagt. I forsvarssjefens tilråding, som nå skal til politisk behandling, foreslås det likevel å beholde en kampavdeling ved Haakonsvern utenfor Bergen, sammen med hovedtyngden av båtkapasitetene til de norske spesialstyrkene. I tillegg skal man beholde tilstedeværelsen i Ramsund i Nordland, slik at beredskapen i Nord-Norge ivaretas.

Ledelsen over Norges samlede spesialstyrker skal ivaretas fra Forsvarets spesialkommando/Hærens Jegerkommando (FSK/HJK) på Rena.

På papiret ser forslaget tilforlatelig fornuftig ut. Men under overflaten syder det, etter en knallhard og uforsonlig maktkamp om hvem som skal bestemme innad i spesialstyrkemiljøet. Sjøforsvaret og marinejegerne føler seg fullstendig overkjørt.

Beredskapen svekkes

Konsekvensene av det som nå skjer, er at Norges beredskap trolig vil bli kraftig svekket.

Hvorfor?

  • Et stort antall av MJK-operatørene og personer i stabs- og støttefunksjoner som i dag bor sammen med sine familier i Bergensområdet, vil trolig velge å slutte dersom de blir forsøkt tvangsflyttet til Rena i Hedmark. Det er en personellmessig tyngdelov som også vil kunne ramme det norske spesialstyrkemiljøet. Selv om man kan være firkantet og si at slike hensyn ikke kan gå foran nasjonale beredskapshensyn, er det i virkelighetens verden slik at man må ta hensyn til at også spesialstyrkeoperatørene er mennesker. Dersom vi mister mange operatører i en slik endringsprosess som dette, tar det lang tid å erstatte dem. Hele poenget med endringene som nå gjøres, er å øke antall spesialstyrkeoperatører.
  • Kulturene i FSK/HJK og MJK er vidt forskjellige. Forsøk på å stille felles styrkeelementer i Afghanistan har vist at utfordringene er store på å få personell fra de to avdelingene til å fungere godt sammen. Spesielt sjefene har kranglet så fillene fyker. Hæren og Sjøforsvaret har i tillegg forskjellige tilnærminger i ulike operative sammenhenger. Avdelingstilhørigheten innad i MJK-miljøet er dessuten så sterkt at kilder med inngående kjennskap til miljøet antyder at minst 50-60 prosent eller flere av operatørene kan komme til å slutte i Forsvaret dersom forslaget til forsvarssjefen tvinges gjennom. Ikke bare koster det minst to millioner kroner å utdanne en ny operatør. I tillegg tar det minst 5-6-7 år å gjøre det, på det som er et ganske spinkelt rekrutteringsgrunnlag i en nasjon med bare fem millioner innbyggere.
  • Å legge ned spesialstyrkemiljøet i Sjøforsvaret, som vil bli konsekvensen, er militærfaglig galskap. Maritime spesialstyrkeoperasjoner er noe ganske annet enn landbaserte spesialstyrkeoperasjoner. Ved en sjøbasert aksjon er det viktig at norske, maritime spesialstyrker er til fingerspissene samtrente med styrkekomponenter i Sjøforsvaret: Ubåter, fregatter, minefartøyer, logistikkfartøy, kystvakten. Dersom du løfter spesialstyrkemiljøet ut av Sjøforsvaret, er det en uunngåelig konsekvens at båndene til Sjøforsvaret blir betydelig svekket. I dag har Norge en fullgod maritim spesialstyrkekapasitet. For framtiden risikerer vi at det bare er enkelte puslebiter igjen, og at det faktisk er enkelte scenarier som Norge ikke kan håndtere.

 

Fram til nå er det Hæren som har hatt det nasjonale beredskapsansvaret for maritime operasjoner i Norge, ved for eksempel terroraksjoner mot norske olje- og gassinstallasjoner. Mange mener at det ville være mer logisk at Sjøforsvaret og MJK fikk dette ansvaret. I tillegg til at de er flinkest på maritime operasjoner, har de kortere reisevei. Men i stedet for å gi MJK et nasjonalt beredskapsansvar, får revirkampen innad i spesialstyrkemiljøet nå følgende konsekvens: Spesialstyrkene i Sjøforsvaret fjernes for å styrke Hærens evne til å gjennomføre maritime spesialstyrkeoperasjoner.

Logisk? Ikke spesielt.

En langt mer naturlig løsning ville ha vært å gi Hæren ansvaret for spesialstyrkeoperasjoner på land og Sjøforsvaret ansvaret for maritime operasjoner.

Forhåndsbestemt konklusjon

Forsvarssjef Harald Sunde hadde bestemt seg for konklusjonen allerede før utredningsarbeidet ble sparket i gang. Arbeidsutvalget fikk lukket mandat: Marinejegerkommandoen skulle legges ned og flyttes fra Bergen for å samlokaliseres med FSK/HJK.

(artikkelen fortsetter under bildet)

GIR SEG IKKE: Forsvarssjef Harald Sunde insisterer på at MJK må legges ned. Han vil ha samlet alle spesialstyrkene under en felles ledelse. Foto: FORSVARETS MEDIESENTER

Innad i Forsvaret snakkes det stadig sterkere om Sundes personlig sterke engasjement for en stadig styrking av FSK/HJK. Engasjementet gir seg utslag i prosesser som skaper sterke reaksjoner, fordi de oppleves som autoritære skinnprosesser. I tillegg pekes det på at Sunde utelukkende velger adjutanter som kommer fra FSK-miljøet. Sunde har selv bakgrunn fra FSK/HJK og har tidligere vært sjef ved avdelingen.

Når Norge har en forsvarssjef som bestiller utredninger med forhåndsbestemte konklusjoner, er det ikke sikkert at viktige veivalg for Forsvaret og Norge blir tilstrekkelig kvalitetssikret. Det gir grunn til alvorlig bekymring.

I spørsmålet rundt den framtidige organiseringen av Norges spesialstyrker, fortsetter Sunde med å drive gjennom beslutninger som i praksis vil alvorlig svekke Norges beredskap. Etter 22. juli dytter Sunde det norske Forsvaret i feil retning.

Forrige gang vi så dette tydeligst, var i oktober 2010 - da Sunde la ned Heimevernets spesialavdeling HV016, bare få måneder før terrorangrepene 22. juli 2011. Beslutningen er i spesialstyrkemiljøet omtalt som galskap, på grunn av kapasiteten HV016 representerte, hvor mange operatører avdelingen faktisk hadde og hvor billig avdelingen var i drift.

Da Sunde ble utfordret på beslutningen, presterte han å beskylde avdelingen for å ha vært ute av kontroll, en påstand Sunde aldri førte sannhetsbevis for.

På teppet onsdag

Alarmklokkene skal i noen tid ha kimet hos forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen. Sentrale forsvarskilder forteller at forslaget som forsvarssjefen legger fram i dag ikke går så langt som han egentlig ønsket. Harald Sunde har møtt kraftig motbør internt. Det er stilt mange kritiske spørsmål fra både toppbyråkratene og politisk ledelse i Forsvarsdepartementet.

Onsdag denne uken kalte forsvarsministeren Harald Sunde inn på teppet på kort varsel. Men Sunde var på reise. I stedet var det sjefen for Forsvarsstaben, viseadmiral Jan Erik Finseth, som måtte svare på spørsmål om siste innspurt i arbeidet med spesialstyrkeutredningen (SOF-studien), sammen med generalinspektørene for Hæren og Sjøforsvaret, henholdsvis generalmajor Per S. Opedal og kontreadmiral Bernt Grimstvedt.

Strøm-Erichsen er selv fra Hordaland, og er kjent med de negative konsekvensene dersom MJK blir lagt ned og viktige styrkekomponenter flyttet vekk fra sine nåværende baser på Haakonsvern og Ramsund.

Men i stedet for å sette foten ned, og foreta en politisk markering, er det viktigste å bevare ansikt utad. Derfor får forsvarssjefen i grove trekk fortsette sitt stormløp likevel - med noen ytterst få korreksjoner.

Hva skjer nå?

Ett spørsmål er hva forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen nå gjør med innstillingen fra forsvarssjef Harald Sunde om omorganisering av spesialstyrkemiljøet. Politiske innsidere gjetter allerede på at forslaget vil bli trenert, i første omgang til regjeringen legger fram beredskapsmeldingen for Stortinget senere i vår. Deretter kan det bli fristende for henne å skyve avgjørelsen videre til etter Stortingsvalget.Både Strøm-Erichsen og andre vet at det da ikke er usannsynlig at det har vært et regjeringsskifte.

Dersom dette blir løsningen, er det ikke akkurat politisk mot vi blir vitne til. Nok en gang vil trolig Stoltenberg-regjeringen vike unna en konfrontasjon med en stri og egenrådig forsvarssjef. Konsekvensen er at Stoltenberg-regjeringen på ny mister troverdighet i det som handler om Norges beredskap. Nok en gang vil Norge gå i motsatt retning av hva vi burde etter terrorangrepene 22. juli. At dette får passere, er både farlig og skammelig.

Alternativt kan Strøm-Erichsen ta grep og sette standarden for hva slags saksbehandling og kvalitetssikring hun forventer i forkant av viktige beslutninger i Forsvaret.

For sannheten er at vi har en forsvarssjef som er blitt en belastning for Norge. Og da har regjeringen en plikt til å handle.

LES OGSÅ: Foreslår å flytte alle spesialstyrkene til Østlandet

HAR DU NYHETSTIPS? Send til kjetil.stormark(at)gmail.com

Følg meg på twitter.com/kjetilstormark

Hva mener du? Delta gjerne i diskusjonen nedenfor.

Foreslår å flytte alle spesialstyrkene til Østlandet

MARINEJEGERE FLYTTES? En RIB med operatører fra Marinejegerkommandoen avbildet under vinterøvelsen Cold Response 2012. Nå kan avdelingen bli flyttet og slått sammen med FSK/HJK. Foto: TORBJØRN KJOSVOLD/FORSVARETS MEDIESENTER

I en hemmelig «mulighetsstudie» laget på oppdrag for forsvarssjefen, foreslås det å flytte alle spesialstyrkene i Norge til østlandsområdet. Forslaget vil svekke terrorberedskap i distrikts-Norge ytterligere.

I dag har Marinejegerkommandoen (MJK) sine operative elementer stasjonert ved Haakonsvern utenfor Bergen. Dette gir kort reponstid dersom det skjer noe i Nordsjøen eller et sted på Vestlandet.

Men i mulighetsstudien om «videreutvikling av spesialstyrkenes kapasitet for kontraterror», datert 5. september 2012, blir også MJK foreslått flyttet til Østlandet.

(artikkelen fortsetter under bildet)

HEMMELIG RAPPORT: Det er i dette dokumentet, datert 5. september 2012, at de vidttrekkende forslagene om endringer av spesialstyrkestrukturen i Norge blir trukket opp. Faksimile

«Etableringen av et enhetlig virksomhetsområde for Forsvarets spesialstyrker er et riktig og viktig grep for fremtiden. Spesialstyrkene bør i størst mulig grad samles for optimal utnyttelse av eksisterende kapasiteter. En geografisk samling av spesialstyrkene på Østlandet vil gi nærhet til den taktiske flytransportkapasiteten på Gardermoen, Etterretningstjenesten på Lutvann og det planlagte nye beredskapssenteret for politiet i Oslo», heter det i dokumentet, som er gradert «Begrenset».

Samtidig ser man for seg at det skal etableres nye «hurtigresponsenheter» (HRE’er) som kan bidra til å redusere dagens lange reaksjonstid noe.

Men, legger utvalget til:

«Planverket for og innretningen av System Kontraterror er i hovedsak basert på en relativt lang responstid der en kan samle et stort antall styrkebidrag mot et mål. Dette systemet er velprøvd og skal videreføres».

Både i denne og tidligere mulighetsstudier blir dessuten det foreslått at MJK skal slås sammen med Forsvarets spesialkommando/Hærens jegerkommando (FSK/HJK) i Hæren.

«I SOF-studien av 2010 ble det konkludert og anbefalt en sammenslåing av spesialstyrkene med en enhetlig ledelse. Studien konkluderte da med at denne løsningen ville medføre mer robuste fagmiljøer og skape et handlingsrom for å se ressursene i en helhet», heter det i den nye rapporten, som er utarbeidet av en arbeidsgruppe ledet av oberstløytnant Arild Saga i Forsvarsdepartementet.

Den nye arbeidsgruppen støtter dette forslaget.

«Etablering av et virksomhetsområde vil i styrket grad åpne for en geografisk kraftsamling. Dette vil medføre robuste nisjekapasiteter med bedret operativ leveranse, mer fleksibel anvendelse av strukturen og en tilpasset fredsforvaltning», heter det i mulighetsstudien.

I et svar fra Forsvarsstaben, hevder pressetalsmann for forsvarssjefen, major Eystein Kvarving, derimot følgende:

«Mulighetsstudien vil ikke komme med slike tilrådninger som du viser til. Den vil peke på enkelte tiltak som kan iverksettes uten omfattende konsekvenser for innretning og organisering av spesialstyrkene, samt peke på behovet for ytterligere utredning knyttet til en mer helhetlig anbefaling når det gjelder fremtidig innretning og utvikling av spesialstyrkene.»

Les hele svaret fra Forsvarsstaben her.

Mulighetsstudien jeg i dag omtaler fikk en ekstremt kort høringsfrist innad i Forsvaret. Bare 14 dager. Det må ha skjedd mye på de 14 dagene. I tillegg har det nettopp vært statsrådsskifte. Hvordan dette slår ut for den videre prosessen er ikke godt å si. Men innsidere i forsvarsmiljøet peker på at forsvarssjef Harald Sunde trolig allerede har bestemt seg. Han ønsker en sammenslåing av spesialstyrkene i Norge, og han ønsker at MJK blir lagt inn under Sundes gamle avdeling FSK/HJK.

«Alt Sunde har gjort etter at han tok over som forsvarssjef i oktober 2009 peker den veien», sier en forsvarskilde.

I en høringsuttalelse fra Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) fra 7. september 2012 om 22. juli-kommisjonens rapport, ble terrorberedskapen utenfor Østlandsområdet sterkt kritisert. MJK har i dag ikke fått noe nasjonalt beredskapsansvar, til tross for at daværende statssekretær Roger Ingebrigtsen i Forsvarsdepartementet overfor TV 2 i påsken så godt som lovet at de kom til å få akkurat det.

Det er et slående paradoks at den spesialstyrkeavdelingen i Forsvaret som har lengst responstid til å rykke ut ved terroranslag på norske olje- og gassinstallasjoner, er den avdelingen som har fått hovedansvaret for dette. FSK/HJK holder til på Rena i Østerdalen, og uten transportkapasiteter samlokalisert med spesialstyrkeoperatørene.

I tillegg har forsvarssjefen i sitt graderte direktiv for operative krav stilt som formelt krav at avdelingen må kunne mobilisere innen 24 timer.

Hva slags terrorberedskap er det? Er en reaksjonstid på inntil 24 timer akseptabelt, i tilfelle terroranslag i Nordsjøen? Og hvor fornuftig er det å flytte MJKs operative elementer i Bergen til Østlandet?

Hva mener du om forslagene jeg omtaler i dagens blogg? Si gjerne din mening i kommentarfeltet nedenfor!

Send gjerne nyhetstips til kjetil.stormark(at)gmail.com

Følg meg på twitter.com/kjetilstormark

Forsvarsledelsens svar

Her er mine spørsmål til forsvarsledelsen - og Forsvarsstabens svar.

26. september 2012 sendte jeg følgende e-post til forsvarssjefens pressetalsmenn.

«Hei,

Jeg arbeider med en sak som jeg trolig tar ut som en bloggartikkel på Nettavisen, knyttet til en mulighetsstudie for framtidig organisering av spesialstyrkene. Denne mulighetsstudien skal være datert tidligere denne måneden.

En av tilrådingene i studien er at alle spesialstyrkene skal kraftsamles på østlandsområdet, der Gardermoen er mulig lokalisering, for å korte ned avstand bl.a. til transportkapasiteter. Dette gjelder også Marinejegerkommandoen (MJK), som foreslås slått sammen med FSK/HJK.

Selv om jeg kommer til å omtale disse opplysningene i kommentars form, vil jeg gi dere anledning til samtidig imøtegåelse.

1. Stemmer det ovenstående?

2. Hva er i så fall videre prosess før en endelig beslutning tas?

3. Står forsvarssjefen bak vurderingene i mulighetsstudien?

4. Å flytte alle spesialstyrkekapasiteter til østlandet vil ytterligere svekke terrorberedskapen i distrikts-Norge. Hva er grunnen til at man likevel anbefaler dette i tiden etter terrorangrepene 22.7.?

Gitt at jeg kjenner alle tilrådingene i mulighetsstudien, ber jeg dere også om å kommentere andre forhold enn de fire spørsmålene over, dersom det er noe dere mener det er viktig med tilsvar eller samtidig imøtegåelse på. Spesielt gjelder dette dersom mulighetsstudien skulle inneholde faktiske feil.

Takknemlig om dere kan komme med nødvendige kommentarer innen klokken 12 i morgen, gitt at dette er en sak i det løpende nyhetsbildet og der - såvidt jeg skjønner - det skal ha vært en ekstremt kort høringsfrist på bare 14 dager.»

Forsvarsstabens svar, datert 27. september 2012, og sendt av major og pressetalsmann Eystein Kvarving, lød: 

«Forsvaret er i ferd med å avslutte en mulighetsstudie for å se på en videreutvikling av spesialstyrkene for en mer effektiv og bedre utnyttelse av denne viktige ressursen. Dette er helt i tråd med føringene i den gjeldende langtidsplanen for Forsvaret og i lys av 22. juli-kommisjonen. Første skritt på veien er mulighetsstudien som ferdigstilles i disse dager, med bakgrunn i at Forsvarsdepartementet bedt Forsvarssjefen om å vurdere og identifisere mulige tiltak som kan styrke spesialstyrkenes nasjonale kontraterrorberedskap.

Siden mulighetsstudien ikke er ferdigstilt er det for tidlig å gå inn på enkeltheter og detaljer. Det viktigste i forhold til de spørsmålene du stiller er at denne mulighetsstudien både skal identifisere tiltak som kan iverksettes raskt og uten omfattende endringer i innretning og organisering, og dernest identifisere forhold som gir ytterligere muligheter for forbedring. Det siste vil kreve grundige konsekvensutredninger og er foreløpig ikke gjort.

Dermed kommer det ikke noen anbefalinger om omorganiseringer nå, slik du forutsetter i dine spørsmål.

1. Mulighetsstudien vil ikke komme med slike tilrådninger som du viser til. Den vil peke på enkelte tiltak som kan iverksettes uten omfattende konsekvenser for innretning og organisering av spesialstyrkene, samt peke på behovet for ytterligere utredning knyttet til en mer helhetlig anbefaling når det gjelder fremtidig innretning og utvikling av spesialstyrkene.

2. Tiltak som kan iverksettes uten at det berører organisering og innretning av spesialstyrkene vil eventuelt besluttes av Forsvarsdepartementet.

3. Det er Forsvarssjefen som fremmer denne mulighetsstudien.

4. Ref. svar på spørsmål nummer 1, det kommer ikke noen slik anbefaling nå.»

Støre på statsministerskole

MAKE IT OR BREAK IT? Dersom Jonas Gahr Støre lykkes i jobben som helseminister, kan veien ligge åpen til å ta over etter Jens Stoltenberg. Men først venter enorme utfordringer. Foto: BERIT ROALD, SCANPIX/SMK

At utenriksminister Jonas Gahr Støre blir helseminister, er første skritt på veien mot å kunne ta over etter Jens Stoltenberg.

Innad i Arbeiderpartiet diskuterer man allerede arverekkefølgen den dagen Jens Stoltenberg gir seg som statsminister og partileder. I dag er det i realiteten bare to mulige arvtakere: Trond Giske og Jonas Gahr Støre.

Støre står en god del svakere i Ap enn det mange i mediene later til å tro. I de mer radikale delene av Ap og i deler av fagbevegelsen, gir den formuende vestkantbakgrunnen til Støre ham et troverdighetsproblem. I tillegg har Tschudi-saken gitt Støre en alvorlig skrape i lakken.

Dersom Støre skal ha en reell sjanse til å kunne ta over etter Stoltenberg, må han få en mer folkelig profil. I tillegg trenger han innenrikspolitisk erfaring. Helsefeltet er imidlertid minelagt terreng. Den pågående skandalen ved Akershus universitetssykehus (Ahus) er det helt nødvendig at Støre får rask kontroll på. Her trengs det mer enn bare dialog. Her må det trolig ganske sterk lut til for å stanse unødvendige pasientdødsfall.

Men lykkes Støre med en snuoperasjon på et viktig politikkområde, kan det gi ham medvind også i bredere lag av partiet. Og da kan veien ligge åpen mot statsministerstolen, når Jens Stoltenberg velger å kaste inn håndkleet.

Moderate Ap-topper ønsker Støre alt mulig hell med på veien, fordi de ikke ønsker at den mer radikale EU-motstanderen Trond Giske tar over. Giske, på sin side, er klar til å ta over nå, dersom det skulle være nødvendig. Giskes retoriske evner og politiske instinkter er det ingen i Ap som tviler på. Men spørsmålet er hvilken vei partiet skal gå. Det kan også ha betydning for hvilke samarbeidskonstellasjoner man kan se for seg i framtiden, mellom Ap og andre partier.

Men en ting er ganske sikkert, etter dagens omrokkeringer i regjeringen: Det er lite som tyder på at Stoltenberg har planer om å gå av frivillig før stortingsvalget til neste år. Stoltenberg holder på makten, og satser alt på å kunne snu dagens motgang til valgseier ved stortingsvalget. Det kan vise seg å bli en krevende utfordring.

Det mest gledelige ved dagens utnevnelser, er Hadia Tajik som ny kulturminister. Tajik er et politisk talent av dimensjoner, og et friskt pust i politikken. Jeg er spent på å se hva hun kan utrette i tiden som kommer.

Jeg er mer kritisk til regjeringens utilbørlige motprogrammeringsregi da de ved 19.30-tiden i går kveld publiserte statsrådenes forklaringer for 22. juli-kommisjonen, raskt etterfulgt av lekkasjer om de kommende regjeringsendringene.

Som tidligere Ap-statsråd Anne Holt skrev på twitter tidligere i dag:  «Statsrådsskifter nå blir et sånt trylletriks: Man vifter voldsomt med én hånd for å få oppmerksomheten bort fra den andre.»

Å sabotere den viktige debatten i kjølvannet av 22. juli ved å begå i overkant kreative «spin doctor»-krumspring, er uklokt og uskjønnsomt. Men det forteller samtidig hvor mye som står på spill. Dette handler om kampen om regjeringsmakten i Norge etter stortingsvalget i september 2013.

Følg meg på twitter.com/kjetilstormark

Send gjerne nyhetstips på kjetil.stormark(alfakrøll)gmail.com

Norge bør få ordning med nyvalg

NYVALG: Det bør bli mulighet for å skrive ut nyvalg i Norge. En slik ordning hadde løst viktige utfordringer i Norge akkurat nå. Foto: WIKIPEDIA COMMONS

Vi har et demokratisk underskudd i dette landet. Derfor bør det bli mulig å skrive ut nyvalg.

Ute i folket murres det kraftig. Annerledes kan det vanskelig tolkes når min bloggartikkel «Something is rotten in the state of Norway» i skrivende stund har fått 696 «likes» på Facebook. Siden plugin-kommentartjenesten til Facebook er nede for telling akkurat nå, legger jeg ved nødvendig bildedokumentasjon nedenfor.

(artikkelen fortsetter under bildet)

STERKE FØLELSER: Det er sterke følelser i sving etter 22. juli-kommisjonens rapport. Faksimile

Det er tydeligvis mange som er enig i min opplevelse av at det er uakseptabelt og utålelig at den største skandalen siden Norge ble tatt på senga 9. april 1940 ikke får større konsekvenser. Det er vanskelig å se for seg at maktapparet lærer av sine feil, dersom uønsket adferd ikke får konsekvenser.

Terrorangrepene 22 juli kunne vært unngått. I tillegg kunne flere liv vært spart dersom Norge hadde vært i stand til å reagere mer hensiktsmessig når krisen først var et faktum.

Jeg har skrevet både om den politiske situasjonen og konkrete svakheter i tidligere bloggartikler. For nye lesere, anbefaler jeg å lese disse.

Les mer: Jens biter seg fast, men dramatikken er ikke over

Les mer: Russisk rulett som konsept innen krisehåndtering

Les mer: Forsvarssjefens bløff om HVs spesialavdeling HV016

Les mer: Tilgi dem ikke, fordi de visste hva de gjorde

Les mer: Nødvendig med milliardløft etter 22. juli

Les mer: PST bør få minst 100 nye årsverk

I forrige uke satt jeg i panelet på en 22. juli-debatt i regi av Oslo Redaktørforening, sammen med blant andre tidligere statsminister Kåre Willoch. Willoch ville ikke driste seg til å kritisere sitt eget parti for taktikkeri og manglende aggressivitet i 22. juli-sammenheng, men slo i stedet fast at han ikke bebreidet Høyres ledelse for at de ønsket å komme i en posisjon der de kunne gjennomføre Høyres politikk. Og, la Willoch til, så mangler dessuten Norge muligheten for å skrive ut nyvalg.

Akkurat dette er en påfallende svakhet ved det norske demokratiet akkurat nå, der oppfølgingen av 22. juli-kommisjonens rapport er i ferd med å kveles av politisk surstoffmangel.

Den nåværende regjering, eller den neste, bør derfor ta initiativet til å foreslå en lovendring på dette området. Nyvalg er ikke et virkemiddel som bør brukes hyppig, men er en viktig sikkerhetsventil i enkelte situasjoner. I den situasjonen Norge befinner seg i nå, burde nyvalg vært skrevet ut, hvis det var mulig. Slik at både regjeringen og den politiske opposisjonen og alle vi andre kommer oss videre i livet.

Hva mener du? Diskuter gjerne i kommentarfeltet nedenfor! (denne tjenesten er dessverre midlertidig ute av drift, men kommer forhåpentligvis i gang igjen ganske snart, red anm.)

Send gjerne nyhetstips til kjetil.stormark(krøllalfa)gmail.com

Følg meg på twitter.com/kjetilstormark

Tilliten til forsvarssjefen er svekket

UVISS FRAMTID? Det spekuleres på ganske høyt nivå i Forsvaret på om forsvarssjef Harald Sunde kan være på vei ut. Foto: FORSVARETS MEDIESENTER

Etter forsvarssjef Harald Sundes «mission accomplished»-uttalelse i Afghanistan, etterfulgt av en kraftig irettesettelse fra Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI), er forsvarssjefens troverdighet betydelig svekket.

På ganske høyt nivå i forsvaret spekuleres det allerede på om Sunde kan være på vei ut. Svaret på det, er det trolig bare forsvarsminister Espen Barth Eide som sitter med. Men Sunde gir selv grobunn for spekulasjonene, ved å opptre uinteressert og lite engasjert overfor mange av sine nærmeste medarbeidere.

Tirsdag 11. september holdt forsvarssjef Harald Sunde tale for de norske styrkene i Afghanistan, som nå avvikler det norske engasjementet i landet. Sunde slo fast at oppdraget var vellykket og at Taliban aldri kom til å bli i stand til å ta over makten igjen i Afghanistan.

Du skal ikke ha mye utenrikspolitisk innsikt for å skjønne at uttalelsen er en smule dristig. I tillegg til å avsløre bristende innsikt, avdekker Sunde gjennom uttalelsene også en tilsynelatende mangelfull evne til taktiske avveininger.

Sunde kan gjerne mene at norske styrker har gjort en god jobb. Å kommunisere et slikt budskap, er til og med godt lederskap. Men du skal lete lenge for å finne noen som tør å si seg enig med Sunde i at oppdraget i Afghanistan er fullført.

Innad i forsvaret har uttalelsene ført til lattermilde reaksjoner og sammenlikninger med George W. Bushs TV-sendte tale på hangarskipet «USS Abraham Lincoln» 1. mai 2003. Den eneste forskjellen er at Bush snakket om Irak, mens Sunde snakker om Afghanistan.

Denne uken kom også en oppsiktsvekkende høringsuttalelse fra Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI). Nåværende og tidligere avdelingsleder ved NUPIs avdeling for sikkerhet og konflikthåndtering, de anerkjente forskerne Vegard Valther Hansen og Ståle Ulriksen, har ført i pennen det som i realiteten er en kraftig irettesettelse av både 22. juli-kommisjonen og forsvarssjef Harald Sunde.

De to slår fast at forsvarssjefen la ned Heimevernets spesialavdeling HV016, i strid med klare bestillinger fra Stortinget. De kritiserer også at den omstridte beslutningen noen få måneder før terrorangrepene 22. juli ikke ble grundigere gransket av 22. juli-kommisjonen.

NUPI skriver i sin høringsuttalelse:

«Forsvarssjefen var svært aktiv i prosessen som førte til nedleggelsen. Likevel fremstår det som om kommisjonen har brukt Forsvarssjefen som sannhetsvitne (side 248, fotnote 174) og konkluderer med at: "Kommisjonen anser det derfor ikke som en aktuell problemstilling å gjenopprette HV-016" (side 248). Vi mener dette er problematisk. Vi mener at HV-016 representerte en meget anvendelig kapasitet og ikke minst billig kapasitet. Før avdelingen ble lagt ned burde man ha utredet trusselbildet og vurdert grundig om avdelingen kunne gis nye oppgaver. Man kunne også ha vurdert overføring av avdelingen til FSK og/eller lagt den direkte under Forsvarets operative hovedkvarter. Vi mener at nedleggelsen førte til en umiddelbar og betydelig svekkelse av norsk beredskap mot uventede anslag».

Da Harald Sunde overtok som forsvarssjef 1. oktober 2009 etter Sverre Diesen, hadde Sunde et uklanderlig rykte. Han var eneren som samtidig var populær hos soldatene.

Men noe har skjedd etter at Sunde tok over som forsvarssjef. Tidligere varme tilhengere av Sundes kandidatur til jobben som forsvarssjef, er skremt over Sundes fremferd i mange sammenhenger.

Da Sunde la ned HV016, hevdet han samtidig at avdelingen hadde vært ute av kontroll og funnet på sine egne arbeidsoppgaver. Han begikk et aldeles uhørt karakterdrap på underordnet personell. Innad i forsvaret finnes det ikke noe verre enn å bli beskyldt for å være ute av kontroll. Det bringer assosiasjoner til private leiehærer i autoritære regimer. Ikke var påstanden riktig heller.

Les mer: Forsvarssjefens bløff om HVs spesialavdeling HV016

I tillegg gikk Sunde, sammen med daværende forsvarsminister Grete Faremo, ut og kritiserte kraftig norske soldater i Afghanistan som hadde uttalt at «å krige, var bedre enn sex». Også her sparket Sunde nedover, på en slik måte at det innledet en periode med en bortimot massiv tillitskrise mellom gulvplanet og toppnivået i forsvaret.

Den siste omdreiningen, med NUPIs harde irettesettelse, kombinert med Sundes omdømmemessige selvskudd i Afghanistan, gjør at kvinner og menn i militær uniform er blitt usikre på hvor lenge Sunde egentlig kommer til å bli i stillingen som forsvarssjef.

På toppen av dette har LO og Norges offisersforbund varslet søksmål mot Forsvarsstaben, på vegne av personellet i den nedlagte spesialavdelingen HV016. Økonomiske tilgodehavender er ikke betalt ut til personellet.

I tillegg arbeider Riksrevisjonen med en forvaltningsrevisjon av forsvarsledelsens økonomiske og administrative virksomhet.

Det betyr at Sunde i beste fall kan gå en røff høst i møte.

Les hele NUPI-uttalelsen her.

Hva mener du? Diskuter gjerne i kommentarfeltet nedenfor!

Send gjerne nyhetstips til kjetil.stormark(krøllalfa)gmail.com

Følg meg på twitter.com/kjetilstormark

Russisk rulett som konsept innen krisehåndtering

LIV OG LÆRE: 22. juli viste, en gang for alle, at det er forskjell på liv og lære innen beredskapen. Stortinget fikk merke dette. Bildet viser Stortinget søndag kveld 24. juli 2011. Foto: KJETIL STORMARK

Mens landets ledelse 22. juli regnet med at den mest sannsynlige utviklingen ville bli en bombe nummer to, var det ingen som diskuterte hva som skulle gjøres dersom det ble behov for å evakuere folk fra Oslo.

Hva om de hadde fått rett? Hva om det faktisk gikk av en bombe nummer to gikk av i Oslo, og hva om denne bomben hadde vært en skitten bombe - lastet med radioaktivitet eller farlige kjemiske eller biologiske stoffer?

Da kunne det raskt ha blitt behov for å flytte både landets ledelse og store folkemasser ut av sentrumsområdet. Den ubehagelige sannheten er imidlertid at ingen, absolutt ingen, hverken i kretsen rundt statsminister Jens Stoltenberg, eller byråkratene i Regjeringens kriseråd, diskuterte dette scenariet.

Dette fremgikk av min bok «Da terroren rammet Norge. 189 minutter som rystet verden», som kom ut på Kagge forlag allerede i desember i fjor, og ble på ny bekreftet i 22. juli-kommisjonens rapport i august i år.

At slike diskusjoner ikke fant sted hos de som hadde ansvaret for å koordinere den nasjonale krisehåndteringen, er intet annet enn fryktelig. Det betyr at landets ledelse spilte russisk rulett med landets befolkning 22. juli.

I en tidligere jobb, var jeg fagleder for krisehåndtering i PR-byrået JKL Oslo. Jeg hadde da gleden av å samarbeide med de flinkeste i Norge innen krisehåndteringsfaget. Krisehåndtering er et eget fag. Og utifra god krisehåndtrings-ABC, skal man tidlig begynne å diskutere «worst case». Hva gjør vi, dersom situasjonen blir kraftig forverret? Hva kan skje i neste omgang? Hvilke ressurser må vi begynne å utvarsle nå, fordi vi kan komme til å trenge dem senere?

Slike debatter var ikke tilstedeværende i landets ledelse 22. juli. Regjeringens kriseråd (RKR) mislyktes totalt med sine to hovedoppgaver i en nasjonal krisesituasjon: Å koordinere krisehåndteringen og å sikre rask tilgang til god og kvalitetssikret informasjon for statsminister og resten av regjeringen. Departementstoppene i RKR overlot tidlig den operative og taktiske innsatsen til politiet, som også slet kraftig med koordineringen internt,. Departementsrådene mente det som hadde skjedd var en blålyssak, en sak utelukkende for nødetatene. Men det visste de strengt tatt ikke 22. juli. De jobbet med bind for øynene. Ingen visste, når det smalt i regjeringskvartalet, om det var et sivilt eller militært scenario Norge da stod ovenfor. Det er dermed bare lykken, og ikke forstanden, som gjorde at konsekvensene ikke ble enda større.

I tillegg lyktes RKR heller ikke med å kvalitetssikre informasjon til statsminister og regjering.

22. juli-kommisjonen har i sin rapport ikke drøftet hva som hadde skjedd dersom det hadde blitt behov for evakuring av beslutningsapparat og/eller deler av befolkningen ut av Oslo.

Det er sterkt beklagelig at kommisjonen ikke har analysert de strukturelle svakhetene i Norges terrorberedskap også utover det som faktisk skjedde 22. juli. Det er mange huller i Norges beredskap og som ikke ble synlige 22. juli, fordi vi egentlig var heldige. Det var bare en mann som angrep Norge. Dersom det hadde vært en håndfull terrorister, kunne det ha gått fryktelig mye verre.

I tillegg vet vi at det eneste sikre vi kan si om neste nasjonale krise, er at den ikke vil likne på den forrige.

På side 226 i 22. juli-kommisjonens rapport heter det:

«I tilfelle av krig eller alvorlige sikkerhetspolitiske kriser er det viktig at regjeringen har gode evakueringsplaner som kan sikre at den kan videreføre sitt arbeid på trygt sted dersom dens egen og rikets sikkerhet er truet. Selv om terrorangrepet 22/7 rammet store deler av regjeringsapparatet svært hardt, var det aldri en reell problemstilling å iverksette regjeringens evakueringsplan. Kommisjonen har derfor valgt ikke å gå inn i denne problematikken.»

Jeg skrev i min bok i desember i fjor at krigshovedkvarteret, det såkalte Sentralanlegget, mobiliserte etter terrorbomben i Oslo. Hvem som tok denne beslutningen er en gåte, fordi mulig bruk av Sentralanlegget aldri ble diskutert i kretsen rundt statsminister eller av medlemmene i RKR.

Også dette er en grov unnlatelse, i strid med god krisehåndterings-ABC.

Hadde kommisjonen gransket dette nærmere, ville den ha oppdaget at viktige kapasiteter for å kunne gjennomføre en taktisk evakuering av hele regjeringen reellt sett mangler.

I tillegg er det et stort, svart hull hva angår medlemmene av Stortinget. Heimevernets spesialavdeling HV016, som hadde ansvaret for evakueringsberedskapen rundt de folkevalgte, ble lagt ned av forsvarssjef Harald Sunde noen få måneder før 22. juli 2011.

Ingen har i dag overtatt dette ansvaret.

Les mer: Forsvarssjefens bløff om HVs spesialavdeling HV016

Da jeg problematiserte dette overfor stabssjef Johan Fredriksen i Oslo politidistrikt før 22. juli, svarte Fredriksen:

«Stortinget er et av de høyest prioriterte objektene vi har i Oslo. Vi vil aldri svare at Stortinget må greie seg selv». (Vi Menn, nr 26, 2011)

(artikkelen fortsetter under bildet)

ADVART: Det ble advart mot dårlig beredskap også før 22. juli. Her Vi Menns forside fire uker før 22. juli. En av mange advarsler. Faksimile: Vi Menn nr 26/2011

Hva skjedde rundt fire uker senere?

Jo, Stortinget fikk til svar fra politiet, da vaktstyrken tok kontakt, at politiet ikke hadde kapasitet til å hjelpe dem.

Jeg siterer fra kommisjonens rapport:

«Om lag kl. 16.15 oppdaget sikkerhetsvaktene at det sto en hvit kassebil ulovlig parkert ved Stortingets fasade mot Akersgata. Det dreide seg om en leiebil. Sjåføren var ikke å se. Sjefen for sikkerhetsseksjonen ringte noen minutter senere til Oslo politidistrikt, presenterte seg og spurte om det fantes ledig kapasitet til å sørge for at parkeringsforbudet rundt Stortinget ble overholdt. Han fikk beskjed fra operatøren på operasjonssentralen om å fjerne bilene selv. Seksjonssjefen la til at han, etter det som hadde skjedd i regjeringskvartalet, syntes det var «utrivelig» å ha biler parkert langs husveggene. Han pekte også på at det ut fra internasjonal erfaring ofte viste seg at det kunne komme flere, koordinerte angrep etter en slik terrorhendelse. Operatøren svarte at han var klar over dette, men at han for øyeblikket ikke hadde ledige mannskaper til slike oppdrag. Sikkerhetssjefen fikk beskjed om å treffe de tiltak han følte var nødvendig. «Skjer det en eller annen krise, av et eller annet slag, så ring, så skal vi prøve, men akkurat nå sliter vi med mannskapene,» avsluttet operatøren.»

Kommisjonen fortsetter:

«Stortinget var uten reell utvendig beskyttelse fram til cirka kl. 18.00, da en væpnet politipatrulje tok oppstilling utenfor bygget.181 Det ble foretatt et bombesøk med hunder cirka kl. 20.30.»

Og legger til:

«Hvis Breivik hadde vært del av et nettverk med kapasitet til å slå til mot nye mål, er det høyst uvisst om de tiltakene som ble iverksatt av politiet ettermiddagen og kvelden 22/7, ville ha vært tilstrekkelige til å hindre nye terrorangrep. Det var for øvrig en betydelig diskrepans mellom det vakthold som ble iverksatt fra politiets side, og det vakthold som var tenkt iverksatt i henhold til politiets eget planverk for sikring av Stortinget, regje- ringskvartalet, statsministerboligen med mer, ved fare for terrorangrep.»

Les også: Tilgi dem ikke, fordi de visste hva de gjorde

Les også: Something is rotten in the state of Norway

Også Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har i ettertid stusset over at det overhodet ikke var fokus på at det kunne oppstå en situasjon som krevde evakuering som håndteringsgrep.

I et dokument med tittelen «DSB Rapport, Evaluering av krisehåndteringen etter hendelsene i Regjeringskvartalet og på Utøya 22. juli 2011» (gjengitt på side 253 i 22. juli-kommisjonens rapport, og i fotnote 200), skriver DSB:

«I situasjoner hvor usikkerheten omkring hendelsenes årsak, skadeomfang og konsekvenser er stor, skal det som hovedregel legges et føre-var-prinsipp til grunn for prioriteringene med hensyn til å redde liv og helse, berge miljøet og sikre materielle verdier. Et føre-var-prinsipp innebærer også at ansvarlige håndterende myndigheter bør gå bredt ut med koordinering av tiltak som planlegges iverksatt. Situasjonen 22. juli 2011 kunne ha utfordret Beredskaps-Norge også på andre områder. Høyblokka kunne ha kollapset, flere eksplosjoner kunne ha funnet sted, eller det kunne ha oppstått behov for å evakuere deler av befolkningen, med de store håndteringsutfordringene dette ville ha medført.»

(artikkelen fortsetter under bildet)

GODT BEVOKTET: Før 22. julikommisjonen startet sin pressekonferanse 13. august, ble rapporten godt bevoktet. Foto: KJETIL STORMARK

22. juli-kommisjonen kritiserer i sin rapport at Justisdepartementet ikke vurderte å aktivisere Sivilt beredskapssystem (SBS). I Stortingsmelding 22 (2007–2008) het det at dette planverket skulle gjøre «det mulig å raskt etablere et hensiktsmessig beredskapsnivå tilpasset den aktuelle situasjonen, ved sikkerhetspolitiske kriser og andre større hendelser, som for eksempel naturkatastrofer og terrorhandlinger».

DSB, som er etaten som forvalter SBS i det daglige, har etter terrorangrepene slått fast at dette planverket blant annet er «utviklet som et verktøy for å kunne initiere bruken av militære ressurser for å støtte og forsterke det sivile samfunnets evne til krisehåndtering».

Men, skriver kommisjonen, SBS angir også beredskapstiltak i sivil sektor ved terrorangrep eller nærstående trussel om et slikt angrep.

«Ved varsel om tiltak mot overraskende terroranslag (scenario B), skal politiet, ifølge SBSen, iverksette eget terrorplanverk, herunder eventuelt be om bistand fra Forsvaret. Videre skal eiere av skjermingsverdige objekter og samfunnskritisk infrastruktur, iverksette beskyttelse av disse. Å aktivere SBS kunne i det hele tatt ha bidratt til at relevante tiltak med sikte på å avverge og redusere konsekvensene av nye angrep ville ha blitt iverksatt på et tidlig tidspunkt, herunder fungert som en impuls til politiet om å heve sitt beredskapsnivå», heter det i 22. juli-kommisjonens rapport.

Alt dette sammenstilt, betyr at det var grunnprinsippet med russisk rulett som ble benyttet i tilnærmingen til landets beredskap og sikkerhet, både før 22. juli og under selve krisen. Det bør ikke være for mye forlangt at vi sikrer oss mot at prinsippet ikke blir videreført også etter 22. juli. Derfor er det ytterst problematisk at denne dimensjonen ikke er tilstrekkelig vurdert og gransket av 22. juli-kommisjonen.

Hva mener du? Diskuter gjerne i kommentarfeltet nedenfor!

Følg meg på twitter.com/kjetilstormark

Something is rotten in the state of Norway

ANSVAR: Statsminister Jens Stoltenberg er ansvarlig for at noe er råttent i Norge. I tillegg går det feil vei. Foto: BJØRN SIGURDSSØN/SMK

Jeg er i ferd med å fylles av dyp forakt for det politiske systemet i Norge, der uønsket adferd ikke får konsekvenser. Hvordan kan man da bygge en ny ledelseskultur?

Rollegalleriet likner til forveksling aktørene i en gresk tragedie. Statsminister Jens Stoltenberg frykter å bli stående igjen med et ettermæle som Johan Nygaardsvold. Derfor vil han, etter alt å dømme, ikke kaste kortene. Og dersom han kaster andre, vil han møte seg selv i døren. Hvorfor skal andre regler gjelde for andre enn ham selv? Hvorfor må andre gå, og ikke han?

Samtidig er opposisjonen redd for at de må ta over for tidlig. Spesielt Høyre frykter at et regjeringsskifte før stortingsvalget til neste høst, vil føre til at de mister det historiske momentumet partiet nå opplever på meningsmålingene.

Resultatet er at Norge er i politisk limbo. Ingenting skjer etter den største skandalen siden Norge ble tatt på senga 9. april 1940. Det samme maktapparatet som var ansvarlig for tabbene som ble gjort, ber om tillit til å utbedre feilene. Samtidig er det politiske systemet ikke i stand til å korrigere dette.

Denne politiske impotensen, om du vil,  vil kunne bidra til at folks grunnleggende tillit til det politiske styringssystemet blir erstattet av en avmakt som det tar tiår å korrigere.

Statsminister Jens Stoltenberg lovet at Norge skulle møte terrorangrepene 22. juli med «mer åpenhet og mer demokrati». Samtidig blir stadig flere varslere og kritiske stemmer innad i nødetatene og statsforvaltningen skremt til taushet, ved hjelp av trusler, trakassering og andre former for sanksjoner. Det pågår i disse dager. Bare de siste dagene har jeg fått vite om to nye eksempler. Tendensen er  ikke ny. Mange av eksemplene kan dessverre ikke nevnes i offentligheten, fordi det vil bryte med kildevernet og påføre folk de straffesanksjonene de frykter. Mange er redde for å miste jobbene sine. For å ødelegge en livslang karriere.

22. juli-kommisjonen, som dessverre ikke fikk fram den fulle og hele sannhet om hvordan det egentlig står til på beredskapsområdet i Norge, pekte klokelig på en viktig utfordring i tiden framover: Det må bygges en sunn ledelseskultur på dette området, som tar på alvor beredskapsutfordringene og trusselbildet Norge står ovenfor. Det som skjedde 22. juli kan skje igjen. Da må vi ha ledere som trener, som er dyktige på kriser og som tar tematikken på alvor.

Det er nesten ikke til å bære at fryktkulturen brer ytterligere om seg, samtidig som at skandalen ikke får noen som helst konsekvenser. Norge går dermed i motsatt retning.

Noe er råttent i Norge.

De siste dagene har vi i tillegg fått vite at riksarkivaren, støttet av Ap og Sp, har bestemt å hemmeligholde vitneforklaringene som ulike statstopper og politikere avga for 22. juli-kommisjonen. At vi ikke skal få vite hva de ansvarlige har forklart, er utålelig og udemokratisk. I tillegg er det trolig lovstridig. Lovhjemmelen i Offentleglova som er oppgitt, i forhold til «intern saksforberedelse», er ikke dekkende i en sak der granskingsrapporten nå foreligger. Dette handler om politisk krisehåndtering og skadebegrensning, og der riksarkivaren opptrer som nyttig idiot for makten.

Makteliten har lenge nektet å forklare seg om hva som skjedde 22. juli under henvisning til at 22. juli-kommisjonen måtte få arbeidsro. At de samme menneskene også etter 22. juli-kommisjonens rapport foreligger forsøker å unndra seg ytterligere mediefokus og -oppmerksomhet - ved å nekte å stille opp til intervjuer, er forståelig. Men ikke akseptabelt. Ansvaret ligger til syvende og sist hos statsminister Jens Stoltenberg og regjeringen, som lar dette skje, fordi de ser seg tjent med utfallet.

Dagens situasjon viser at noe er grunnleggende galt i det norske samfunn. Noe er pil råttent. Noen ganger må en statsleder ta ansvar og gå foran, selv om det betyr å kaste kortene. Uavhengig av hva Jens Stoltenberg måtte mene om sitt eget, personlige ansvar. Faktum er at Jens Stoltenberg sviktet han også, i tiden før 22. juli. Han tok aldri på alvor terrortrusselen mot Norge. Han handlet aldri. Han prioriterte aldri arbeid med beredskap. Han har aldri vært særlig interessert i temaet, når sant skal sies. Heller ikke nå, viser han reell vilje til å rydde opp.

La oss ikke håpe at neste akt i den greske tragedien ender slik greske tragedier ofte gjør.

Hva mener du? Si meningen din i kommentarfeltet under!

Følg meg på twitter.com/kjetilstormark

Forsvarssjefens bløff om HVs spesialavdeling HV016

LA NED SPESIALAVDELING: Forsvarssjef Harald Sunde besluttet i november 2010 å legge ned HVs spesialavdeling HV016. Her avbildet sammen med statsminister Jens Stoltenberg på veterandagen 8. mai 2011. Foto: KJETIL STORMARK

Bare få måneder før 22. juli la forsvarssjef Harald Sunde ned Heimevernets spesialavdeling HV016. Det var en uklok og forhastet beslutning.

Da Sunde la ned avdelingen, hevdet han at HV016 hadde vært ute av kontroll og funnet på sine egne oppgaver. Beskyldningen rystet spesialavdelingen i grunnvollene. Men også tidligere forsvarssjefer og høyerestående offiserer reagerte kraftig på Sundes påstander. Å hevde at militære offiserer har unndratt seg demokratisk og kommandomessig kontroll, er ganske grov kost. Ikke stemte det heller.

Mens de som måtte jobbe videre i Forsvaret holdt kjeft, valgte HV016s tillitsvalgte å ta voldsomt til motmæle.  Kampen har på mange måter kostet HV016-personellet deres ettermæle og ære, fordi ved å kjempe mot Sundes påstander, har de bidratt til at forsvarssjefen i manges øyne har fått rett. Offiserer og soldater skal ta imot ordre. Ikke begå ordrenekt og krangle med landets forsvarssjef.

Men saken blir aldri borte. LO og Norges Offisersforbund er nå i ferd med å anlegge søksmål mot Forsvaret for manglende utbetalinger av bonuser til personellet som på kort varsel og uten forutgående drøftelser, slik reglene er i arbeidslivet, fikk beskjed om nedleggelsen. Denne delen av saken lar jeg ligge.

Denne gangen ønsker jeg å skrive om forsvarssjefens bløff om HV016. Forsvarssjef Harald Sunde har hevdet at HV016 fant på sine egne oppgaver, og at HV016 representerte en livvaktkapasitet som var en etterlevning fra den kalde krigen. Sunde hevdet at det aldri var meningen at HV016 skulle ha noen kontraterroroppgaver.

Men like fullt: Fram til 2005-06 hadde faktisk HV016 ansvaret for evakueringsberedskapen rundt Stortinget og Statsministerens kontor. Denne evakueringsberedskapen var ikke-eksisterende 22. juli. Dersom det hadde blitt behov for å evakuere beslutningsapparatet ut av Oslo, hadde ingen stått klare. Ingen har tatt over det dedikerte ansvaret som HV016 hadde. Hvis Oslo måtte rømmes på kort varsel, ville stortingsrepresentantene enten måttet løpe, sykle eller ringe til Oslo Taxi.

I de årlige direktivene som fastsetter de operative kravene til landets forsvarsavdelinger, ble HV016 fram til nedleggelsen stadig bedt om å trene på «pågripelseskapasitet». Grovt sagt dekker begrepet alt mellom å holde vakt utenfor et bygg til å kunne å gå inn i bygninger og med våpen pågripe farlige personer.

I en revisjonistisk tilnærming, la forsvarssjefen ned HV016, samtidig som han besluttet at hele Heimevernet skulle slutte å øve på «pågripelseskapasitet». I samme håndvending ble nettsidene til Forsvaret endret kjapt, slik at formuleringen «offensive kapasiteter» i beskrivelsen av HV016 ble sporløst borte.

Det hersker mange myter og fordommer om HV016, som ble etablert i 1987 for å beskytte dedikerte militære installasjoner og VIP-er mot angrep fra sovjetiske Spetsnaz-styrker. Det har vært mange maktkamper innad i Forsvaret, og der forsvarssjef Harald Sunde i tidligere funksjoner - før han ble forsvarssjef - har ytret sterk, personlig antipati mot avdelingen.

Det som er hevet over enhver tvil er at styrken var ekstremt billig i drift, hadde enheter i både Oslo, Stavanger, Bergen og Trondheim - noe som ga kort utrykningstid, og var meget godt trent.

Følgende liste er ganske talende:

Forsvarets spesialkommando/Hærens jegerkommando (FSK/HJK) har to stående, operative skvadroner med ca 45 operatører i hver, og med en anslagsvis, årlig budsjettramme på rundt 600 millioner kroner eller mer, hvorav rundt 400 millioner er personalkostnader.

Årlig, effektiv treningsmengde for spesialstyrkeoperatørene i FSK, er rundt 1500 timer per år. Unntaket er perioder der operatørene er deployert i utlandet.

Beredskapstroppen, den såkalte Delta-enheten i Oslo-politiet, har en årlig treningsmengde for sine operatører på rundt 900 timer per år.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

LAGT NED: Spesialavdelingen HV016 er i dag lagt ned. Her avbildet under øvelse i Stavangerområdet i november 2002. Foto: KIM H. BJORHEIM/FORSVARETS MEDIEARKIV

HV016 hadde 160 operatører fordelt på de fire store byene, med en årlig kostnad på 30-35 millioner hvert år.

Årlig treningsmengde for HV016-operatørene, var rundt 750 timer per år.

Livvakter i politiet, fordelt mellom livvakttjenesten i PST og den kongelige eskortetjeneste i Oslo-politiet, består i dag av rundt 120 personer. Årlig kostnad, anslått til rundt 120 millioner kroner.

Årlig treningsmengde, rundt 420-500 timer effektiv trening.

Operatører i alle disse fire avdelingene var/er nøye utvalgt, gjennom strenge seleksjonskriterier.

HVs innsatsstyrker er ikke spesielt utvalgt etter meget strenge krav, men skal etter kontrakten ha rundt 200 timer effektiv trening hvert år. Stramme budsjettrammer gjør imidlertid at dette timeantallet er raskt synkende. I tillegg kommer noe fysisk egentrening.

Utrykningsenhetene (UEH) i politiet har krav om 103 timer årlig trening, pluss krav om fysisk egentrening.

Oversikten forteller indirekte noe om yteevne, vilje og kompetanse. Bare listen i seg selv avdekker at dette ikke bare var en gjeng glade amatører, men en reell kapasitet som Norge kunne hatt bruk for. Personellet i HV016 var vervede mannskaper. De aller fleste var godt voksne menn, med godt betalte lederstillinger i det private næringsliv og det offentlige, utenfor Forsvaret.  Mange av dem hadde bakgrunn fra andre spesialavdelinger i og utenfor Forsvaret.

At forsvarssjefens tabbe, som ble forsvart av daværende forsvarsminister Grete Faremo, ikke fikk store og negative konsekvenser 22. juli, skyldtes bare en ting: Norge hadde flaks. Vi ble angrepet av bare en mann. Dersom angrepet hadde vært mer omfattende, ville det ha blitt direkte påtrengende at HV016 ikke var tilgjengelige.

Ved behovet for evakuering av sentrale politikere fra Oslo, nytter det ikke å peke på politiet. De hadde knapt nok kapasitet til å håndtere det som allerede foregikk. Det tok tre timer før både Stortinget og statsministerbolig ble sperret av.

Det nytter ikke å peke på Forsvarets spesialkommando (FSK). FSKs taskgroup var ikke klare til innsats før ved midnatt, mer enn åtte timer etter terrorbomben.

Det nytter heller ikke å peke på livvakttjenesten til PST, fordi de som kjenner kapasitetene til PSTs livvakter, vet meget vel at PST bare har kapasitet til å forsvare tre-fire sentrale VIP-er til enhver tid, og knapt nok det. Livvaktene er ikke mange nok eller har utstyr til å gjøre annet enn å «gå i boks» i en krisesituasjon, noe som betyr at man lukker området rundt en VIP og beskytter vedkommende på en gitt lokasjon. Dette var 22. juli grunnen til at PST ba utenriksminister Jonas Gahr Støre om å tilbringe natt til lørdag i statsministerboligen. PST hadde ikke kapasitet til å ta vare på utenriksministeren dersom han dro til en annen adresse.

Livvakttjenesten til PST har ikke mulighet til å drive såkalt «robust livvaktstjeneste» i en uoversiktelig trusselsituasjon. Da vil de trenge hjelp. Militær bistand.

Hvis det blir regjeringsskifte etter stortingsvalget til neste år, er det sannsynlig at HV016 som kapasitet blir gjenopprettet. Det er et forståelig standpunkt. Det er mer uforståelig at det er gått så mye prestisje i HV016-saken at de ansvarlige for nedleggelsen lykkes med å tie ihjel de beredskapsmessige konsekvensene knyttet til nedleggelsen.

Jeg har store problemer med å se hvordan gardesoldater - vernepliktige tenåringer - skal kunne erstatte HV016 i en krevende krisesituasjon. I en gråsonesituasjon der det kan bli aktuelt å utøve militær makt i gatene, trenger vi soldater med litt livserfaring. Ikke nervøse tenåringer som kan finne på å løsne skudd først, og spørre etterpå.

Følg meg på twitter.com/kjetilstormark

Tilgi dem ikke, fordi de visste hva de gjorde

ADVARSLER: Norske myndigheter ble advart mot svakhetene i Norges terrorberedskap før 22. juli. Dette er tre av mine artikler, laget i tiden før 22. juli. Artikkelen over og nederst til venstre stod på trykk henholdsvis i februar og juni 2011. Faksimiler

Det manglet ikke på advarsler mot mangler i den norske terrorberedskapen. Men makteliten ga blaffen. De tok aldri terrortrusselen på alvor.

Da jeg etablerte meg som frilansjournalist i januar 2011, begynte jeg umiddelbart å kartlegge hvordan det stod til med Norges terrorberedskap. Det sydet spesielt i forsvarsmiljøet, etter forsvarssjef Harald Sundes kontroversielle beslutning om å legge ned Heimevernets spesialavdeling HV016. Avdelingen ble opprettet i 1987, for å beskytte norske militærinstallasjoner og VIP-er mot angrep fra den sovjetiske elitestyrken Spetsnaz.

Senere fikk HV016 ansvaret for å kunne evakuere Stortinget og Statsministerens kontor i en krisesituasjon. Men det har vært graderte forsvarshemmeligheter.

I kjølvannet av nedleggelsen fortsatte jeg å kartlegge hvordan det stod til med terrorberedskapen. Som frilansjournalist arbeidet jeg stort sett på heltid med dette første halvår 2011, i tillegg til å følge det norske og internasjonale hackermiljøet fra sidelinjen.

Jeg kranglet med og utfordret folk både i forsvarsledelsen, Politidirektoratet, Oslo politidistrikt, Fylkesmannen i Oslos beredskapsavdeling, sentrale politikere på Stortinget og toppbyråkrater i regjeringsapparatet. Dersom noen av de jeg snakket med, hevder at de ikke kjente til de alvorlige svakhetene i Norges terrorberedskap, kan jeg selv bære vitnesbyrd over at de jeg den gang snakket med, må ha hørt fryktelig dårlig etter.

Som frilanser, laget jeg tre store reportasjer første halvår 2011 om svakheter ved Norges terrorberedskap. To av dem stod på trykk før 22. juli, i henholdsvis «ALFA» og «Vi Menn». Den siste artikkelen var ferdig før 22. juli, men ble redigert litt om i dagene etter, og stod på trykk i magasinet «Plot» tidlig i august i fjor. I alle fall de to siste artiklene har jeg fått vite ble systematisk distribuert i det politiske miljøet. Men mens opposisjonen har vært bekymret, har statsråder i flertallsregjeringen til Jens Stoltenberg vært tilsynelatende tonedøve.

Jeg har nølt med å bruke disse elementene offentlig, fordi det fort kan oppleves som litt rart og pretensiøst å skrive sitt eget arbeid inn i argumentasjonsrekken. Men det er like fullt håndfaste eksempler på at mediene faktisk HAR stilt kritiske spørsmål til terrorberedskapen i dette landet, i tiden før 22. juli.

Det har heller ikke manglet på advarsler fra folk i systemet. Gjennom øvelser og ulike varslere, er det innad i myndighetsapparatet ropt varsku om for dårlige sikkerhets- og beredskapsrutiner.

Før terrorangrepene 22. juli 2011 var det velkjent for regjeringen og ansvarlige beredskapsmyndigheter at:

1. Det var alvorlige svakheter og mangler i Norges spesialstyrkekapasiteter. Det er for få spesialstyrkeoperatører og for få er på beredskap. 22. juli brukte Beredskapstroppen (Delta-styrken) hele sin tilgjengelige kapasitet på å håndtere det en mann gjorde. Da meldingen om «skyting pågår» kom fra Utøya, ble Oslo tømt for Delta-operatører. Bare to mann fra Beredskapstroppen var igjen. Forsvarets spesialkommando/Hærens Jegerkommando (FSK/HJK) greide heller ikke ferdigstille sin FSK Task Group før ved midnatt. Det betyr at Norge - i praksis - var nede for telling på spesialstyrkekapasitet i seks og en halv time, noe som hadde fått katastrofale konsekvenser dersom det hadde vært mer enn en terrorist og flere parallelle scenarier. Daværende forsvarsminister Grete Faremo var i møter med LO-topper i fagligpolitisk utvalg for forsvaret i juni 2011, der deler av dette sakskomplekset ble problematisert.

2. Evakueringsberedskapen rundt Stortinget og Statsministerens kontor var nede for telling, som en følge av nedleggelsen av HV016. 22. juli tok det tre timer før politiet sperret av både Stortinget og gatene utenfor statsministerboligen, der statsminister Jens Stoltenberg gjemte seg i kjelleren, sammen med sine livvakter og nærmeste medarbeidere.

3. Det var mangelfull sikkerhet rundt regjeringens datasystemer. Men en varsler i Fornyings- og administrasjonsdepartementet ble straffet for å varsle om dette. Ingenting ble gjort. 22. juli måtte redningsmannskaper som arbeidet i Høyblokka utsette seg for livsfare, fordi regjeringsapparatet nektet dem å skru av strømmen i ruinene. Strømmen måtte forbli på, for å sikre tilgang til dataserverne i høyblokka. Ingen hadde tenkt på at det burde finnes et backupsystem i tilfelle høyblokka ble bombet. Høyblokka ble allerede i 2004 påpekt å være et meget sannsynlig mål.

4. Mangelfulle IKT-systemer i politiet. Dette har vært et velkjent problem over lang tid i politiet, og har vært gjenstand for mye frustrasjon og diskusjon innad i etaten. Konsekvensene ved dette er påpekt i fullt monn av 22. juli-kommisjonen i deres rapport. Dersom denne innsikten ikke er tilstrekkelig kommunisert oppover, må ansvaret i hovedsak bæres av tidligere politidirektør Ingelin Killengreen.

5. Mangelfull samhandling mellom politiet og forsvaret. Det tok lang tid før de første, formelle rettsanmodningene ble oversendt fra politiet til forsvaret. De erfaringene gjorde man seg også i «Øvelse Oslo» i 2006, der man simulerte parallelle terrorangrep mot ulike samferdselsknutepunkter. Øvelsen var direkte foranlediget av terrorangrepene i Madrid året før.

6. Grubbegata burde stenges. Allerede i 2004 ble det i en rapport med tittelen «Sikkert regjeringskvartal» advart mot en mulig bilbombe i Grubbegata, og der arbeidsgruppen bak rapporten anbefalte at både Grubbegata og Akersgata ble stengt for trafikk. Men 22. juli 2012 var fortsatt Grubbegata åpen for trafikk. Gjerningsmannen kunne dermed kjøre sin bombebil helt inntil høyblokka og spasere helt uanstrengt bort fra stedet.

7. I 2007 ble statsminister Jens Stoltenberg og øvrige medlemmer av Regjeringens sikkerhetsutvalg advart av Politiets sikkerhetstjeneste (PST) om at det var mer enn 50 prosents sannsynlighet for at Norge ville oppleve et terroranslag i løpet av de neste tre til fem år. PST pekte da på ekstreme islamistiske grupperinger som den mest sannsynlige trusselen. Like fullt har PST ikke fått reellt forbedrede rammevilkår til drift av tjenesten, når kostnadsøkninger til livvakttjenesten og ny bygning i Nydalen i Oslo blir fratrukket budsjettøkningene. I sin graderte versjon av evalueringsrapporten etter 22. juli, skrev PST at ledelsen i tjenesten gjennom flere år har varslet Justisdepartementet om at budsjettsituasjonen er "kritisk". I den ugraderte versjonen av evalueringsrapporten var dette sminket til "anstrengt".

8. Gjennom mange år har Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) gjennomført krise- og systemanalyser som har advart mot mange av svakhetene ved viktige sider av Norges beredskap. Men kunnskapen og rapportene ble ikke tatt ad notam. Mangeårig og tidligere nestleder i FFI-styret, er nåværende justis- og beredskapsminister Grete Faremo.

Dette er bare åtte punkter, på en liste som er mye, mye lenger. Sannheten er at landets ledelse sviktet når det gjaldt som mest, fordi de overså alle faresignalene og advarslene. Nå ber de samme menneskene om tillit til å rydde opp, til å endre en ledelseskultur som de selv er en del av.

Er det bare jeg som synes at dette ikke henger på greip?

Si gjerne din mening i kommentarfeltet under!

Følg meg på twitter.com/kjetilstormark

 

Den tunge veien videre

VIL IKKE ANKE: Anders Behring Breivik har i dag sagt at han ikke vil anke. Men fristen går formelt ut først ved midnatt natt til lørdag. Foto: KJETIL STORMARK

Selv om det ved midnatt etter alt å dømme vil foreligge en rettskraftig dom mot Anders Behring Breivik, må vi ikke lure oss til å tro at saken er over. 

Etter 14 dager på pinebenken, har Anders Behring Breivik i dag svart - på ny - at han ikke anker Oslo tingretts beslutning om 21 års sikring. Men den formelle fristen går først ut ved midnatt natt til lørdag.

Breivik ønsket å beholde spenningen lengst mulig. Det lyktes han med. Det er egentlig litt overraskende at han ikke anket for å få en ny runde i retten. Breivik har betraktet rettssaken som en del av propagandafasen. Han kunne begrunnet en anke med at han fortsatt krevde å bli frifunnet, begrunnet i nødrettspåstanden han nedla i tingretten. En anke kunne imidlertid ha vist seg å være et sjansespill for Breivik, i forhold til tilregnelighetsspørsmålet - dersom lagmannsretten hadde kommet til en annen konklusjon. Breivik kjempet hardt for å bli dømt som en tilregnelig terrorist. Det lyktes han med.

Men uavhengig av dette, tror jeg det er en lettelse for alle at det nå foreligger en rettskraftig dom.

Spørsmålet nå, er hvordan det norske samfunn velger å gå videre.

22. juli markerte starten på årelange prøvelser for det norske samfunn. Dommen rokker ikke ved det. Ei heller at den ble rettskraftig i dag. Dessverre.

For mange av de som mistet sine kjære, er sorgprosessen langt fra ferdig. Etterlatte, overlevende og andre må være forberedt på at det de neste årene vil være ukentlige påminnelser i mediebildet, fordi ringvirkningene av det som skjedde 22. juli er omfattende. Norge vil aldri bli det samme etterpå. I tillegg vil de groteske handlingene 22. juli fungere som en inspirasjonskilde for Anders Behring Breiviks meningsfeller.

Vi vet heller ikke nok om hvem Breivik kommuniserte med i tiden før 22. juli. Det er en høyst reell risiko for at 22. juli kan skje igjen, enten i Norge eller et annet sted. Politiets etterforskning har foreløpig gitt for få svar, og bør derfor fortsette med stor styrke. Av minst 21 epostkontoer som Breivik benyttet i tiden før 22. juli, hadde politiet i slutten av mai i år bare greidd å skaffe seg tilgang til under halvparten.

Det er overveiende sannsynlig at Breivik er blitt inspirert av andre til å begå handlingene 22. juli. I et annet land enn Norge, er jeg ganske sikker på at flere enn Breivik ville ha blitt tiltalt - men da for psykisk medvirkning. Psykisk medvirkning er straffbart etter norsk lov. Men vi har ingen sterk retts- og påtalepraksis som går i den retning.

Gitt de sterke følelsene i Norge, og presset dette skaper for å glemme saken og komme videre, er jeg redd dette virker i motsatt retning. På det mellommenneskelige plan har jeg som nevnt sterk forståelse for at det må være kjempetungt å gjenoppleve 22. juli hele tiden. Men det vil unektelig være et paradoks dersom følelsene bidrar til at saken ikke får sin fulle belysning, og at vi kanskje ikke oppdager informasjon som KAN bidra til å avverge framtidige planer om bruk av politisk motivert vold.

Ingen må være i tvil om at Breiviks meningsfeller - hvor de måtte befinne seg - har en vilje til bruk av vold. Ikke nødvendigvis i samme skala som 22. juli, men trusselen fra det ekstreme høyre er høyst reell. Den sosiale uroen i Europa, kraftig forsterket av finanskrisen, skaper behovet for fiender. Noen å rette frustrasjonen mot. Muslimene kan bli en slik fiende. Det kan igjen gi grobunn til ytterligere fremvekst av ekstrem islamisme. Resultatet kan bli et voldsspiral, som er nettopp det Breivik kalkulerende har forsøkt å bidra til.

Også advokat Geir Lippestad understreket dette i dag, at Norge nå bør fokusere på årsakssammenhenger, på hvorfor det vokser fram ekstreme synspunkter og grupperinger. Også Lippestad påpekte at faren er høyst reell for at 22. juli kan skje igjen.

I den situasjonen vi har i Europa akkurat nå må vi holde øynene våre åpne. Vi må fortsatt sørge over våre drepte, men aldri lukke øynene for framtidige farer i framtiden.

Følg meg på twitter.com/kjetilstormark

Nødvendig med milliardløft etter 22. juli

KRAFTTAK: Politikerne må ta et krafttak for å få på plass bedre terrorberedskap. Holder det helt i mål? Foto: KJETIL STORMARK

Dersom det skal tas grep i forhold til å forbedre terrorberedskapen i Norge, vil det koste milliardbeløp. Det er da - og først da - vi vil få vite om politikerne mener alvor eller ikke.

Jeg har med bistand fra politikilder regnet i grovt på hva det vil kunne koste bare å gjennomføre 22. juli-kommisjonens anbefaling om å sørge for mer trening av norske politifolk.

22. juli-kommisjonens anbefaling nr 16:

Kompetansen til å løse skarpe oppdrag i politistyrken må økes. Relevante deler av det som i dag er opplæringen for innsatspersonell i kategori tre, bør også gis innsatspersonell i kategori fire.

Det er i dag 11.123 politifolk i Norge. Av disse er det 5.576 som ikke har noen innsatstrening overhodet, og som dermed ikke kan brukes til operativ innsats i gatene.

Av de gjenværende, er disse delt inn i fem forskjellige kategorier - utifra hvor mye de trener:

IP 1 Beredskapstroppen (73 personer)

IP 2 Livvakttjeneste (55 personer)

IP 3 Utrykningsenheten (UEH) 646 personer. Mottar 103 timer opplæring hvert år.

IP 4 Vanlige operative mannskaper. 3.972 personer. Mottar 40 timer opplæring hver år.

IP 5 Ledere, administrativt ansatte og etterforskere. 801 politifolk. Mottar 25 timer opplæring hvert år.

En av kommisjonens anbefalinger lyder at den opplæringen som IP 3-personell i dag får, også skal gis til de 3.972 politifolkene i IP-kategori 4.

Dersom regjeringen velger å følge opp dette, betyr det at nesten 4.000 politifolk skal ha rundt 60 timer ekstra opplæring hvert år. Det betyr ca 240.000 ekstra timer til opplæring.

Delt på 1.600 timer per årsverk i politiet, er det 150 årsverk som dermed forsvinner fra operativ innsats, etterforskning og annet politiarbeid. Politifolk kan ikke jobbe dersom de er på kurs. Det kan heller ikke de som skal holde kursene, som må legges til regnestykket, med en faktor på rundt 20 prosent. Det gir et antall årsverk på 180.

Det er så mange ekstra politifolk som trengs, dersom publikum ikke skal lide i hverdagen under kravet til mer opplæring og et mer potent politi dersom det oppstår en ny «skyting pågår»-situasjon.

Gitt den økonomiske kostnaden for Staten ved å gjennomføre forslaget, er det vanlig å regne en kostnad per årsverk i politiet på rundt 800.000 kroner. Gitt at de hodene som her skal erstattes, ikke nødvendigvis vil bli like dyre, har jeg i forståelse med kilder i Politidirektoratet operert i regnestykket med årsverkskostnad på rundt 600.000 kroner. Men selv da vil den økede kostnaden ved å få hevet treningsnivået vesentlig i politiet, være på minst 108 millioner kroner.

Men dette er en pris oljerike Norge bør være villig til å betale, selv om grepet ovenfor ikke automatisk betyr at det blir 4.000 ekstra UEH-politifolk i Norge. En viktig del i forhold til UEH-tjeneste i dag, er seleksjonen. At hver enkelt som plukkes ut, også har en personlig egnethet for denne type tjeneste. Å gi 103 timer årlig opplæring til 4.000 flere, betyr ikke at alle av de 4.000 vil egne seg like godt for håndtering av skarpe oppdrag.

Dersom politikerne mener alvor med å ordne opp i den mangelfulle terrorberedskapen i Norge, må det investeres milliardbeløp de neste to-tre årene. Dette er ikke inflasjonsdrivende investeringer, og bør derfor være et naturlig et krafttak etter 22. juli, uten at politikerne problematiserer dette ihjel.

Dette er bare noen av de tingene som må på plass:

  • Omfattende IKT-satsing i politiet, herunder også i PST.
  • Omfattende treningsvirksomhet for statsforvaltningen.
  • Minst 100-150 nye stillinger i PST, for å sikre at tjenesten faktisk er i stand til å løse sitt primæroppdrag.
  • Marinejegerkommandoen (MJK) må få et nasjonal beredskapsansvar i tillegg til Forsvarets spesialkommando/Hærens jegerkommando (FSK/HJK).
  • Samlokalisering av helikopterkapasitet med alle spesialstyrkeelementene i Norge, både FSK/HJK, MJK og Beredskapstroppen
  • Etablering av en ny skvadron under FSK, for å sikre en raskere responstid enn i verste fall 24 timer, som er kravet i forsvarssjefens graderte direktiv for operative krav til avdelingen. I dag har FSK bare to stående skvadroner. Når en av disse er i utlandet, kan den andre ikke bare sitte i beredskap. Spesialstyrkeoperatørene må også trene innimellom.
  • Rask reetablering av en evakueringskapasitet for Stortinget og regjeringen, slik HV016 var tenkt å være. HV016 ble nedlagt av forsvarssjefen i månedene før 22. juli.
  • Bedre bygningssikring og sikring på gateplan utenfor departementene og andre viktige nøkkelbygg.
  • Oppgradering av Hans Majestet Kongens Garde (HMKG), hvis avdelingen reellt skal kunne levere på oppdraget med nasjonal krisehåndteringsbistand i østlandsområdet.

Følg meg på twitter.com/kjetilstormark

PST bør få minst 100 nye årsverk

PÅ BRISTEPUNKTET: Den sentrale enhet i Politiets sikkerhetstjeneste (PST) holder til i moderne lokaler i Nydalen i Oslo. Foto: HANS-PETTER FJELD/WIKIPEDIA CREATIVE COMMONS

Norsk politi må oppgradere sin kompetanse på datastøttet etterforskning. Kraftig. I tillegg bør PST få minst 100 til 150 flere ansatte.

Mange ansatte i Politiets sikkerhetstjeneste (PST) mener at terrorangrepene 22. juli kunne vært unngått dersom tjenesten hadde hatt bedre ressurser og vært annlerledes organisert. Innad i PST har smerten vært stor over at tjenesten ikke greide å avverge terrorangrepene 22. juli.

Fra 22. juli-kommisjonens rapport:

«Kommisjonens undersøkelser indikerer at PST har sett seg nødt til å nedprioritere etterretningsarbeid knyttet til overordnet analyse, til fordel for arbeidet med livvaktoppdrag og løpende saker både på det forebyggende stadiet og etterforskingsstadiet. (...) God tipshåndtering er avgjørende i enhver etterretningsorganisasjon, og især knyttet til arbeid med å avdekke trusler som ikke allerede er kjent, og aktører som opererer alene og ikke er del av et nettverk.»

Men veien fram til en effektiv sikkerhetstjeneste er lang. Noen av de tingene som må skje, er følgende:

Kraftig kompetanseheving på datastøttet informasjonshåndtering og -analyse. Norsk politi har altfor lite kompetanse på datateknisk etterforskning og håndtering/analyse av store datamengder. Deler av politiet har vært gode på datahåndtering, men det er ofte knyttet til informasjonsinnhentning og analyse i forbindelse med enkeltstående saker og etterforskninger. Kripos har eksempelvis benyttet analyseprogrammet «Analysts notebook», et verktøy som er nyttig til å kjøre analysesøk i store mengder informasjon.

Som 22. juli-kommisjonen skriver i sin rapport:

«En av PSTs viktigste arbeidsoppgaver er knyttet til innhenting og bearbeiding av informasjon. God etterretning er en forutsetning for PSTs arbeid med å forebygge, avdekke og avverge terrorhandlinger.»

Det er en tankevekker at PST etter 22. juli måtte få hjelp av Etterretningstjenesten til å utarbeide en cyberprofil på Anders Behring Breivik.

Fra 22. juli-kommisjonens rapport:

«Inntil nylig har alle innkomne henvendelser til PST gått, uten forutgående bearbeidelse, direkte til fordeling av den «jourhavende», som er en person fra toppledelsen i PST som er på vakt og er stedfortreder for Sjef PST utenfor arbeidstiden. Ideen har vært å sikre en sentral førstehåndsvurdering av innkommen informasjon. Denne personen skulle da, ved siden av sin vanlige, tungt belastede lederjobb, og ledelsesvakt, hvert døgn sette seg inn i alt som kommer inn til tjenesten, og fordele dette til rette mottakere i organisasjonen. Til tross for stigende mengde av innkommende informasjon og tips hadde PST 22/7 ennå ikke lagt opp til andre rutiner for en sentral, førstehånds bearbeidelse og vurdering som kan gi grunnlag for prioriteringer og distribusjon av informasjonen. Andre tjenester kommisjonen har hatt kontakt med, har etablert rutiner, dataverktøy, og egne avdelinger for å foreta slik innledende vurdering og siling, før henvendelsen går til saksbehandling i en avdeling.»

PST må få vesentlig bedre rammevilkår. Tjenesten oppfatter i dag sin egen budsjettsituasjon som «kritisk», som er ordlyden som ble benyttet i den graderte evalueringen etter 22. juli, i motsetning til «anstrengt», som var ordlyden i den ugraderte delen av evalueringsrapporten. Forbedringer må komme i forhold til både antall hoder og kroner. Regjeringens løgner om styrking av PST må avsløres som de politiske løgnene de er: Hvis man ser bort fra styrking av livvakttjenesten og økede kostnader etter innflyttingen i nytt bygg i Nydalen i Oslo, har ikke PST fått forbedrede rammer. Samtidig som trusselsituasjonen blir mer og mer krevende å følge med på, står rammene til PST på stedet hvil. Det betyr at tjenesten stadig blir dårligere. Og det kan vi ikke leve med.

Fra 22. juli-kommisjonens rapport:

«En sentral leder fortalte kommisjonen at han som jourhavende daglig kunne oppleve at han hadde mellom ett og fire dokumenter som ikke hadde en naturlig «eier» i organisasjonen. (...) Dette er etter kommisjonens oppfatning en for tilbakeskuende og passiv rutine, i forhold til å vurdere tips om mulige nye forhold. Få terrorister som klarer å gjennomføre sitt forsett, vil være søkbare i et slikt register i forkant. Mangel på treff burde derfor ikke være en indikasjon som alene medfører at flere undersøkelser ikke iverksettes. (...) Ut fra PSTs egenevaluering og kommisjonens intervjuer er det ikke åpenbart at sendrektigheten i håndteringen av Global Shield representerer en beklagelig enkeltstående glipp. Vi kan ikke utelukke at den er symptomatisk for et system som ikke klarer å håndtere det stigende, inngående informasjonsvolum med tilstrekkelig kvalitet, og som ikke har benyttet seg av de muligheter moderne informasjonsteknologi legger til rette for. Noe av årsakene til det siste kan ligge i PSTs regelverk, historikk og samfunnets holdninger til registrering av informasjon.»

PSTs formelle rammevilkår bør vurderes. Spesielt dersom disse legger praktiske begrensninger på å sammenstille store datamengder fra ulike informasjonskilder. Personlig har jeg et motsetningsfylt forhold til Datalagringsdirektivet (DLD), men aktører med kjennskap til PSTs virksomhet peker på at det er viktig for PST at DLD også gjøres gjeldende for lagring av IP-informasjon knyttet til nettdebatter. IP-adresser kan, som kjent, benyttes til å spore den geografiske opprinnelsen av datatrafikk.

Tilsvarende viktig er det, når det dukker opp informasjon om personer som KAN være i en tidlig fase av planlegging av terror, at PST etablerer gode og automatiske rutiner for bakgrunnssjekk av personer. Jeg mener det er naturlig og riktig at det utarbeides grundige gjerningsmannsprofiler på ulike typer gjerningsmenn, herunder soloterrorister fra ulike politiske avskygninger. Kjøp av gjenstander og ingredienser som kan brukes til å bygge en bombe, uvettig omgang med både eksplosiver og våpen, loggføringer i PolitiOperativt System (som gir innsikt i politiets loggføringer fra blant annet rutinekontroller mv), informasjon fra valutaregisteret som forteller noe om pengetransaksjoner med utlandet, eksempelvis ved netthandel, alt er relevant informasjon i å avdekke om mulige terroraksjoner kan være under oppseiling. Samtidig må PST følge med på nettdebatter, for å danne seg et bilde av aktørene og miljøene.

PSTs forsiktighetskultur må korrigeres. Etter nedsettelsen av Lund-kommisjonen og granskingen av de hemmelige tjenestene på 1990-tallet, der PSTs forløper POT fikk hard kritikk, har det bredt om seg en tildels ekstrem forsiktighetskultur i PST. Forsiktighet er bra, i mange sammenhenger, utifra et rettsikkerhetsperspektiv. Men forsiktigheten må ikke drives så langt at PST ikke benytter de faktiske mulighetene som ligger i dagens, formelle rammevilkår. Det er viktig at rikets sikkerhet faktisk blir ivaretatt, og at PSTs ledelse og Justisdepartementet evner å bygge trygghet i organisasjonen på at PST faktisk skal gjøre jobben de ansatte er satt til.

Fra 22. juli-kommisjonens rapport:

«Ettersom kommisjonen har konstatert at PST ofte ikke registrerer tips om bekymringer knyttet til nye trusselaktører, med mindre personene som omtales, allerede finnes som registrert i PSTs arbeidsregister, vil opplysningene ikke bli analysert, verken i saksrelatert eller strategisk sammenheng. I et slikt system blir det derfor tungt å utarbeide analyser vedrørende nye miljøer eller handlingsmønstre, såkalte operasjonsmodus, som kan bidra til å avdekke terrorplaner. (...) Flere andre vestlige land har valgt å etablere analyseenheter ved siden av analyseavdelingene i sikkerhetstjenestene, som, i tillegg til informasjon fra sikkerhets- og etteretningstjenestene også i stor grad trekker veksler på ressurser fra andre statlige etater, som utenrikstjenester og tollvesen. Dette gjør trolig at de i større grad enn ana- lyseavdelingen i PST, får tilgang til den type infor masjon som Global Shield var et eksempel på.»

Men mye handler om praktiske rammer og kompetanse. Det er her innsatsen må komme de neste årene. I sin rapport, skriver 22. juli-kommisjonen at «PST bør prioritere et produktivitetsløft gjennom bedre bruk av IKT som kan sikre effektiv informasjonsbearbeidelse og -deling internt i organisasjonen».

«Tjenestemennene bør i større grad læres opp i effektiv bruk av de systemer som i dag finnes. I tillegg bør det utredes om det overordnede hensyn til personvern kan ivaretas innenfor et mer funksjonelt IKT-system, på en måte som ikke står i veien for at PST får gode arbeidsprosesser og anledning til å effektivisere sin organisasjon», heter det i rapporten.

Men på ett punkt synes jeg 22. juli-kommisjonen nesten er uredelig og politisk unnvikende i sin analyse av hvorfor terrorangrepene ikke lot seg avverge. At kommisjonen ikke gjengir PSTs opplevelse av sin egen budsjettsituasjon som «kritisk» er svært problematisk. Jeg har problemer med å skjønne hvorfor denne opplysningen er utelatt. Det er to muligheter: Enten at kommisjonen ikke har fått med seg opplysningene, eller bevisst har valgt den bort. Jeg vet ikke hva som er verst.

At PST i flere år har hatt en «kritisk» budsjettsituasjon, kunne være egnet til å skape mer politisk dramatikk for regjeringen. Det er påfallende at kommisjonen på flere punkt hva angår overordnet, politisk ansvar for landets sikkerhet og krisehåndtering ikke tydeligere peker på statsminister og regjering.

Alt handler ikke bare om ledelseskultur og omstillingsevne, slik kommisjonen later til å tro i den delen av rapporten som handler om PST. Det er også snakk om hvor mange hoder som er tilgjengelig for å gjøre jobben.

Ved utgangen av 2009 hadde PST 517 ansatte. Säpo i Sverige har omtrent dobbelt så mange ansatte som det PST har, rundt 1.000 hoder. I en eventuell sammenlikning av de to tallene, kan man ikke bare legge befolkningstallene for Norge og Sverige til grunn. Det er mange, viktige grunnfunksjoner som det er viktig å holde i gang i enhver sikkerhetstjeneste. En form for kritisk masse. En av de viktigste tingene jeg kan komme på akkurat her, er en sentral analysekapasitet til håndtering av innkommende tips og henvendelser, noe PST i praksis ikke har hatt. Hverken før 22. juli eller etterpå. Og det er ikke til å leve med. Det haster det å gjøre noe med.

Selv den nye avdelingen for innhentning av informasjon fra åpne kilder (Open Source Intelligence - OSI) vil bli spist opp av det ødeleggende enkeltsaksfokuset i PST. Tjenesten er nødt til å prioritere løpende enkeltsaker som allerede eksisterer. Det er hverken kapasitet eller fokus på å avdekke nye trusler på et tidlig stadium. Derfor bør det et krafttak til.

For at det skal monne, bør tjenesten få minst 100-150 flere ansatte. Men samtidig bør det stilles strenge krav til tjenesten om å levere på endringer av egne systemer og rutiner for informasjonshåndtering og -analyse. Men, med all mulig respekt, vi kan ikke holde oss med en tjeneste som hele tiden drives på bristepunktet eller over grensen for hva som er faglig forsvarlig. At denne sannheten blir sensurert fra det norske folk, også i tiden etter terrorangrepene 22. juli, er det norske demokratiets største og alvorligste problem.

Følg meg på twitter.com/kjetilstormark

Meldinger til terroristen: Ikke bare rosetog og kjærlighet

I blomsterhavet utenfor Oslo domkirke tente mange lys for de 77 ofrene. Men utenfor offentlighetens flombelysning, reagerte nordmenn også med raseri og sinne. Foto: KJETIL STORMARK

Det norske folk reagerte ikke bare med rosetog og kjærlighet etter terrorangrepene 22. juli. Reaksjonen var også intenst raseri og sinne.

Reaksjonene fremgår av meldinger som nordmenn sendte direkte til terroristen Anders Behring Breivik, da det ble kjent at Breivik stod bak terrorangrepene. Mange av meldingene er beskrevet i min bok «Massemoderens private e-poster» som ble lansert på Spartacus forlag i går.

Fra rundt midnatt natt til lørdag 23. juli og fram til Breiviks facebook-konto ble stengt ved firetiden, haglet det inn med beskjeder. De aller fleste var preget av sjokk og raseri. Mange fremsatte i affekt drapstrusler mot både Breivik og hans nærmeste familie. Men det var også meldinger med evne til refleksjon. En skrev at hun ba for Breivik. Andre ytret støtte til Breiviks politiske synspunkter.

Over ett år etter hendelsene, velger jeg å gjengi mange av meldingene ganske usminket, selv om det er en god del av meldingene jeg sitter med gjenparter av som aldri vil bli egnet for offentlig gjengivelse.

Dette er noen av de mange meldingene til Breivik som er å finne i boka:

«Du fortjener ingenting i livet!»

«du er en skam for menneskeheten»

«Du er en skam, håper du aldri for sett dagslyset igjen. […]»

«[…] ta livet av småunger hva tenker du på ??? […]»

«Håper du brenner i helvete ditt stygge svin!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!»

Jeg har mange motiver for å gjengi disse og andre meldinger som Breivik mottok via ulike sosiale medier.

La meg begrunne disse kort:

Det er fornuftig at disse meldingene blir en del av historiefortellingen etter 22. juli. Meldingene inneholder et sunt raseri og aggresjon mot gjerningsmannen, som i svært liten grad har kommet til syne i offentligheten. Sinne er en viktig og ofte nødvendig del av sorgbearbeidelse.

Sannheten om det norske folks reaksjon etter terrorangrepene handler ikke bare om rosemarkeringer. Nordmenn er ikke så atypiske i reaksjonsform som man skulle tro, selv om raseriet og sinnet ikke har vært spesielt synlig i det ordinære mediebildet. Det litt klamme konsensuskravet om kjærlighet og roser har en åpenbar skyggeside. Det er derfor det fremstod som en lettelse for mange da det ble kastet en sko mot Breivik i retten. Vi må ikke bli så konfliktaverte i dette landet at vi ikke konfronterer sorgen med alle dens fasetter.

Likeledes er det tilsvarende viktig for meg å få fram at det, få timer etter terrorangrepene, også var mennesker som i direkte henvendelser til terroristen viste vilje til å tilgi selv de mest uhyrlige handlinger, men som slet med å forstå. Flere strakk ut en hånd og viste en mellommenneskelig varme selv i det mørkeste øyeblikket i Norges historie siden 9. april 1940.

Dette er en melding som jeg har gjengitt i boken:

«Jeg har fått vite at det var du som tok vekk min frihet og stolthet i dag. En stolthet over å leve i et trygt land i hjørnet av verden. Norge er ikke et perfekt land, men mitt land og ditt. Landet som våre forfedre bygde, verdier som ble grunnlagt gjennom demokartiske prosesser som vi nå skal forvalte videre. I løpet av en ettermiddag gjorde du uopprettelig skade. Ingen kan ta tilbake tapt uskyld. Jeg har forsvart din rett til en demokratisk prosess i dag. En prosess som du ikke tror på selv. Jeg har forsvart din rett til en straff som er utmålt i et humanistisk samfunn og en soning som skal oppfylle utrykket «kriminalomsorg». Hvis du ikke er personen bak bombingen og skytingen i dag, ber jeg så mye om unnskyldning. Da håper jeg du skriver en linje tilbake og avkrefter dette. Jeg har ikke vært med å spre ryktene om din identitet. Med vennlig hilsen xxxx, som var vitne til bomben som smalt.»

Fra de dunkleste avkroker kom det i tillegg støtteerklæringer til Anders Behring Breivik, formidlet gjennom Facebook og andre sosiale medier, men også sendt direkte på e-post. Også dette er det avgjørende viktig med åpenhet rundt, slik at vi ikke lurer oss til å tro at Breivik er alene om sine holdninger.

Noen av disse meldingene lød:

«hot stuf ;D»

«You are the man! See you on the flip side…»

«eg e på din side.. og eg vet ikke hvorfor du drepte dei men .. jaja :)»

«THIS MAN WAS A HERO. HE WANTED TO SAVE NORWAY FROM MUSLIMS. BLESS HIM!!!»

«the camp where he shot those kids was a camp for future socialists, nothing of value was lost that day»

«Thumbs up if you’re anti muslim. Thumbs up if you’re watching your country be raped and entered by hundreds of thousands of those sand monkeys every year, we live in a day and age where you have to fear for your family who are out in public, like your grandmother sitting on a train and she gets assaulted by these disgusting muslims, while she fought for freedom in ww2, the muslims are taking it back , one immigration at a time Thumbs up if you want to save your country’s culture.»

Jeg regner ikke med å bare få bifall for mine valg om å gjengi mange meldinger som flere sikkert vil hevde ble skrevet i affekt få timer etter terrorangrepene. Like fullt mener jeg den mest dramatiske hendelsen i Norge siden 2. verdenskrig, krever en ærlig historieskriving.

Men aller viktigst er dette: Vi må ta på alvor at 22. juli faktisk kan skje igjen. Derfor er det viktig med tempo i arbeidet med å forbedre Norges terrorberedskap. Politietterforskningen av Breiviks internasjonale kontaktskapende virksomhet må fortsette. Og vi er nødt til å undersøke Breiviks bakgrunn og forberedelser nøye, for å kunne lage en gjerningsmannsprofil for høyreekstreme soloterrorister.

Før 22. juli sa den norske makteliten til seg selv at Norge er et så lite land at det var usannsynlig at vi ble rammet av terror. Derfor tok de ikke trusselen på alvor. Etter 22. juli er det farligste som kan skje er at den samme makteliten sier til seg selv at siden Norge allerede har vært rammet av terror, er det lite sannsynlig at det skjer igjen.

Følg meg på twitter.com/kjetilstormark

Terroristen vi aldri kan tillate oss å glemme

MÅ FORSKES PÅ: Anders Behring Breivik utfordrer vitenskapens grenser og rammeverk for forståelse. Nettopp derfor må handlingene 22. juli og Breivik som person forskes på. FOTO: Kjetil Stormark

Anders Behring Breivik er terroristen det norske samfunnet aldri kan tillate seg å glemme. 

Etter dommen mot Breivik 24. august, uttalte mange at de håpet at vi nå hadde hørt siste ord om Breivik. Sett med øynene til etterlatte og overlevende, er det et forståelig ønske.

Men det ønsket kan og bør aldri gå i oppfyllelse.

Grunnen til det, kan oppsummeres i to, enkle spørsmål: Hva får et menneske til å begå kaldblodig drap på 77 mennesker? Kan det skje igjen?

Samme dag som jeg debuterer som kommentator på Nettavisens sider, gir jeg i dag ut en bok jeg håper kan bli et bidrag til ytterligere innsikt. Boken heter «Massemorderens private e-poster». Seks dager etter terrorangrepene ble jeg kontaktet av hackere som jeg har fulgt som journalist, og informert om at de hadde hacket flere av Breiviks e-postkontoer. Uten min vitende og medvirkning. Jeg ble spurt om jeg var villig til å overlevere materialet til politiet. Hackerne ville gjerne hjelpe politiet med etterforskningen. Selvsagt sa jeg ja. Materialet omfatter flere tusen av Breiviks private e-poster.

I det året som har gått siden jeg fikk tilgang til materialet, ventet jeg som frilansjournalist et halvt år før jeg gjorde en liten håndfull nyhetssaker. Utover dette har jeg latt materialet ligge, utifra tanken om at jeg ikke ønsket å kontaminere bevis og ødelegge for politiets etterforskning. Men nå som bevisførselen og rettssaken er avsluttet, og det foreligger en dom, er det på tide å gjøre dette materialet tilgjengelig for offentligheten.

Jeg tror og håper materialet kan være et viktig bidrag for forskere, journalister og historikere som ønsker å lete etter årsaksmekanismer og -sammenhenger. E-postmaterialet forteller en ganske lavmælt historie om hvordan Anders Behring Breivik har forberedt terrorangrepene og hvordan han har kommunisert med andre mennesker i tiden før 22. juli 2011.

En av de aller viktigste utfordringene framover, er at det bør utvikles en gjerningsmannsprofil for høyreekstreme soloterrorister. Omfanget av netthandel og valutatransaksjoner over landegrensene som Breivik har stått for, bør fungere som en pekepinn på hva slags informasjon og aktivitet man bør lete etter i forhold til mulige «copy cats» - personer som i framtiden ønsker å kopiere Breiviks handlinger.

Det er også mulig at sosiologiske og psykologisk forskningsdisipliner vil ha noe å hente i å granske Breivik adferdsmønster, slik dette fremstår gjennom hans e-poster og en lang rekke politiavhør med ulike personer Breivik har hatt kontakt med gjennom de siste årene. Hvordan har Breiviks radikaliseringsprosess artet seg? Hvordan endte han opp som den verste massemorder i moderne tid? Selv om Breiviks ble dømt som tilregnelig, er det ikke sikkert at informasjon om Breiviks barndom og oppvekst er fullstendig irrelevant i arbeidet med å lage et sett av indikatorer - hva ulike forebyggende etater bør se etter, med tanke på å avverge at 22. juli skjer igjen.

Det er viktig at vi forsøker å forstå det som skjedde 22. juli 2011, uten at dette betyr at man forsøker å rettferdiggjøre handlingene på noen måte. Å bare avskrive det som skjedde 22. juli i fjor som ren ondskap som det ikke er mulig å forklare eller avverge, er uklokt. Vi har en soleklar plikt til å forske på mulige sosiologiske, samfunnsmessige og psykologiske årsaksmekanismer. Men det vil være vondt, fordi Anders Behring Brevik er en av våre egne: En ung mann fra en middelklassefamilie på Oslos vestkant. Hva var årsaken til at han valgte å begå 77 kaldblodige drap? Hva var årsaken til at han ble en kalkulerende, systematisk terrorist?

I boken gjengir jeg følgende sitat fra tilleggserklæringen til psykiaterne Agnar Aspaas og Terje Tørrissen til Oslo tingrett, datert 30. april 2012:

«… den aktuelle observand (Breivik, forf. anm) framstår som et særtilfelle. Handlingene han er tiltalt for og den avstumpethet han viser overfor de drap og terrorhandlinger han erkjenner å ha begått, gjør at han skiller seg fra alt de sakkyndige tidligere har sett i psykiatrisk praksis. På denne måte utfordrer han de gjeldende klassifikasjonssystemer og forståelsesmodeller, særlig når det gjelder grenseoppgang mellom realitetsbrist og politisk fanatisme med tilhørende massedrap og grovt hensynsløse holdninger.»

Selv om vi neppe får noe endelig svar, må vi søke etter svar. I dag er dette bortimot tabubelagte temaer, i skjæringspunktet mellom samfunnets ønske om å glemme det vonde og smerten ved å erkjenne at da terroren rammet Norge, var det ikke al Qaida som stod bak. Det bortimot lammende angrepet mot Norges statsmakt kom ikke fra en ytterliggående, muslimsk ekstremist.

Det kom fra en av våre egne.

 

Følg meg på www.twitter.com/kjetilstormark

Jens biter seg fast - men dramatikken er ikke over

STOLTENBERG II: Statsminister Jens Stoltenberg beklaget overfor Stortinget, og blir sittende. Men ikke uten diskusjon internt. Foto: HÅKON MOSVOLD LARSEN/NTB SCANPIX

Statsminister Jens Stoltenberg og justisminister Grete Faremo beklaget og beklaget i Stortinget i dag. Men dramatikken er ikke over. Nå venter kontrollsak og trolig også høring.

Den offisielle seigpiningen er begynt, og KAN fortsatt ende i mistillitserklæring mot enkeltvise statsråder eller hele regjeringen. Krf-leder Knut Arild Hareide mener regjeringen de-facto har feilinformert Stortinget, selv om det neppe var bevisst. Rent parlamentarisk og konstitusjonelt er det dramatisk å beskylde en regjering for å bedrive feilinformasjon. Konsekvensen av slikt, kan ofte være mistillit.

Statsminister Jens Stoltenberg hadde i dag problemer med å svare konkret på hva det egentlig var som sviktet 22. juli og i tiden før dette. Dette er et ganske viktig punkt. Dersom Stoltenberg og hans regjering møter kritikken og behovet for endringer med tomme ord og ingen reell forståelse og innsikt, vil de neppe være i stand til å lede Norge i nødvendig retning.

Flere medier meldte i dag at sentrale aktører innad i Arbeiderpartiet har rådet Jens Stoltenberg til å kaste kortene, og gå av i kjølvannet av 22. juli-kommisjonens knusende rapport. Det er vanskelig å leve med konklusjonen om at mange av partitoppenes egne barn kunne ha vært reddet 22. juli. Debatten internt i Ap har nok vært mer fremtredende enn det som offisielt sett har kommet fram. Lojaliteten gjør at ingen ønsker å uttale seg åpent om dette temaet, naturlig nok. Det er også en vanskelig debatt, for det partiet som var hovedmålet for angrepet 22. juli, og som fortsatt sørger over tapet av sine.

Debatten er også vanskelig fordi partieliten i Arbeiderpartiet ennå ikke vet hvor store skadevirkninger 22. juli-rapporten har fått for Jens Stoltenbergs politiske omdømme. Er det snakk om et banesår, eller en krise han kan overleve? Svaret foreligger ennå ikke.

Siden de rød-grønne har rent flertall på Stortinget, har opposisjonens synspunkter formelt sett bare akademisk interesse, har Ap-topp Martin Kolberg gjentatte ganger sagt at 22. juli-saken ikke er en sak der regjeringen nødvendigvis vil bruke sitt flertall. Dette er i og for seg ganske interessant dobbeltkommunikasjon, en vær varsom-melding til opposisjonen, om å ikke bli for ivrige.

Men tilbake til de Ap-interne avveiningene. I spørsmålet om Ap bør kaste kortene eller ikke, er det grunnleggende sett to hovedretninger, slik jeg ser det:

1. Arbeiderpartiets kanskje eneste mulighet for å vinne valget til neste stortingsvalg, er å velge den brente jords taktikk: Å kaste kortene.

Dersom Høyre-leder Erna Solberg må forklare for Frp-leder Siv Jensen hvorfor Siv ikke bør bli statsminister akkurat nå, som leder for landets største opposisjonsparti, men heller vente til etter valget, kan det bli en krevende øvelse. Spesielt gjelder dette når Erna selv ønsker å bli statsminister, etter stortingsvalget. En slik situasjon KAN ødelegge mye av samarbeidsklimaet på borgerlig side.

Men et slikt scenario lar seg bare realisere dersom opposisjonen er betydelig hardere og mer uforsonlige enn de er i dag. For å kaste kortene, må Ap ha et handlingsrom. At opposjonen ikke ønsker å gi Ap dette handlingsrommet, og i stedet ønsker å seigpine regjeringen framover, handler grunnleggende sett om spillet om regjeringsmakt etter stortingsvalget 2013. Dette forklarer også deler av den politiske feigheten som vi akkurat nå er vitne til.

Jens Stoltenberg har selv lært at det å ta ansvar og regjeringsmakt ett år før et stortingsvalg, ikke nødvendigvis er oppskriften på suksess. Hans første regjering ble dannet i 2000, etter at Kjell Magne Bondevik stilte kabinettspørsmål om gasskraftverk og tapte.

Men allerede i 2001, var Bondevik tilbake i regjeringskontorene, og Ap nok en gang i opposisjon.

Dersom Ap velger å speilvende erfaringen fra den gang, kan det bli fristende å utnytte handlingsrommet som et eventuelt mistillitsforslag fra opposisjonen eventuelt skaper.

Det er ingen automatikk i at Stoltenberg tviholder på makten, selv om de rød-grønne har rent flertall på Stortinget. Akkurat slik som Kolberg har hintet til flere ganger.

Den andre hovedretningen er denne:

2. Dersom Ap og Jens Stoltenberg kaster kortene nå, kan det innebære at Stoltenbergs dager også som partileder er talte. Å kaste kortene nå, viser at Ap og Jens ikke leverte når det gjaldt som mest. Dette, mener enkelte i Ap, er ikke den beste opptakten inn mot stortingsvalget neste høst. Da vil Stoltenberg og Ap i realiteten ha så dårlig troverdighet at et partilederskifte neppe er til å unngå. Den beste måten å gjenreise Ap og Stoltenbergs omdømme på, er dermed å bite tenna sammen. Ap må fortsette å vise at partiet er best på å styre landet, også når det butter mot.

Et tilleggsmoment, som trolig bidrar til at Aps maktelite mener det er fornuftig å fortsette i regjering, er at bare muligheten for en partilederdebatt er avskrekkende. Dette vil kunne åpne døren for motsetninger innad i Ap som kan bli helt ødeleggende. Det er ingen hemmelighet at Trond Giske har statsministerambisjoner. Mer moderate krefter ønsker Jonas Gahr Støre, ikke den mer radikale Giske. Dersom Ap nå skal håndtere ikke bare kritikken for å ha sviktet før 22. juli, etter selv å ha blitt rammet av terroren, og deretter intern uro og åpen maktkamp, er skadevirkningene uoverskuelige. Det er også rimelig kort tid for en ny partileder å vise seg fram på, fra nå og fram til september neste år, tatt i betraktning at det vil ta tid å kalle inn til ekstraordinært landsmøte eller gjennomføre skiftet på ordinært vis.

Alle disse faktorene gjør at det fremstår som særdeles lite fristende med noe skifte akkurat nå. Jens Stoltenberg selv ønsker trolig å fortsette. Han ønsker ikke at hans ettermæle skal bli at historikere setter likhetstegn mellom ham selv og Johan Nygaardsvold, slik Tor Bomann Larsen gjorde nylig. To statsministre som sviktet da landets sikkerhet og framtid stod på spill. Stoltenberg ønsker et image som statsmannen som stod bak viktige samfunnsreformer og staket ut kursen og sikret viktige verdier i Norge, i et Europa preget av finanskrise og sosial uro. Det oppnår han ikke med å kaste kortene nå.

Grunnleggende sett er det dermed Ap-interne avveininger, og ikke opposisjonen, som avgjør regjeringens skjebne. Med et lite forbehold: Dersom opposisjonen lager så mye støy at det sannsynliggjør at Ap kan gå av OG komme tilbake allerede ved neste valg. Da kunne fristelsen ha blitt stor. Men der er opposisjonen foreløpig ikke. Og dess mindre tid det er igjen til neste stortingsvalg, dess mindre er sannsynligheten for at Ap kaster kortene. Det er nemlig viktig med tid for å kunne gjennomføre politiske snuoperasjoner.

Hvem er så Ap-toppene som holder Norges politiske veivalg i sine hule hender framover? Den indre kjerne i Arbeiderpartiet består i dag av, i tillegg til statsminister og partileder Jens Stoltenberg:

  • Statsråd og stabssjef på Statsministerens kontor (SMK), Karl Eirik Schjøtt-Pedersen.
  • Parlamentarisk leder Helga Pedersen.
  • Parlamentarisk nestleder Martin Kolberg.
  • Partisekretær Raymond Johansen.
  • Assisterende partisekretær Odd Erik Stende.
  • Statssekretær (og tidligere Nordlys-redaktør) Hans Kristian Amundsen ved SMK.

Stoltenberg lytter også i betydelig grad til statssekretær Rita Skjærvik og sin politiske rådgiver Sindre Fossum Beyer.

Disse partistrategene lever ikke i noe vakuum. Stortingsgruppen og fylkeslederne har også stemmer i denne debatten. Graden av ubehageligheter og politisk press i samfunnsdebatten avgjør også, som nevnt, hvilket scenario Ap-strategene opplever som mest belastende eller fristende.

Politikken handler ofte om å velge det minste av flere onder, fordi da støter du færrest. Du kan ikke ha for mange fiender dersom du skal vinne et valg.

Denne tyngdeloven er forøvrig en viktig årsak til at såpass lite ble gjort i tiden forut for 22. juli, at beredskapen var så dårlig. Før terroren rammet Norge, var det ikke satsing på forebyggende sikkerhet som gjorde at du vant valg. Men det kan føre til at Ap taper ett.

Men det kommer jeg tilbake til i et senere blogginnlegg.

To sentrale polititopper viker plass


GJENREISE TILLIT: Konstituert politidirektør Odd Reidar Humlegård har begynt arbeidet med å gjenreise tilliten til politietaten. Foto: Hentet fra politiets internevaluering av 22. juli-innsatsen


Det er ingen overraskelse at assisterende politidirektør Vidar Refvik og sjefinspektør Oddbjørn Mjølhus i Politidirektoratet nå får nye oppgaver.

Allerede da justis- og beredskapsminister Grete Faremo beordret Kripos-sjef Odd Reidar Humlegård til stillingen som ny politidirektør, med umiddelbar virkning, var det et forvarsel i seg selv. Dersom Refvik hadde hatt tillit, ville han fått lov til å fortsette litt lenger enn bare en halv dag og en helg som fungerende politidirektør etter at Øystein Mæland gikk av sent torsdag kveld. Refvik har fungert som politidirektør i et par måneder før Mæland tiltrådte, og mens Mæland hadde pappapermisjon etter 22. juli.

Det er derfor Refvik som svarer for en god del av de faktiske feilvurderingene knyttet til håndteringen i ettertid av 22.7. og for manglende fokus på terrorberedskap i forkant. Det er også Refvik som i vesentlig grad hefter for politiets internevaluering av innsatsen 22. juli og som godkjente at Politidirektoratet skulle holde den fatale pressekonferansen i desember. Det var her utvalgsleder Olav Sønderland bortimot frikjente politiets innsats, før evalueringsarbeidet var ferdig. Etter dette har politiet hatt et alvorlig forklaringsproblem. Selv ikke Øystein Mæland, med sin sterke beklagelse, var noen gang i nærheten av å kunne forklare avviket mellom Sønderlands budskap og hans eget.

Det er heller ingen overraskelse, og forståelig, at sjefinspektør Oddbjørn Mjølhus trer til side. Det er klokt at Mjølhus etter sigende gjør dette på eget initiativ, fordi det er naturlig og nødvendig at det videre beredskapsarbeidet i etaten ledes av andre.

Det neste spørsmålet blir nå hvem som tar sete i stedet, hva slags kulturbærere Humlegård velger - i disse sentrale lederjobbene i norsk politi. Og hvilke tiltak prioriterer han og den nye ledelsen å sette i verk? Det viktigste er hva slags handling som blir gjort, ikke hvem som må gå. Men det er dessverre en uungåelig konsekvens at dersom man skal lykkes med å få etablert en ny kultur og et sterkere beredskapsfokus, må nye koster inn. Personer som ikke har personlig prestisje i forhold til feilene som er begått og som kanskje har en annen kompetanse og personlig, faglig fokus.

Ingenting tyder på at dramatikken er over for denne gang. Fortsatt er situasjonen uavklart for sentrale politiledere i Oslo politidistrikt, og framtiden usikker for politimesteren i Nordre Buskerud politidistrikt. Og skal jeg gjette, er det på ingen måte sikkert at tidligere politidirektør Ingelin Killengreen er fredet. Selv om Killengreen nå er departementsråd i Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet og statsråd Rigmor Aasrud nylig uttalte at hun hadde full tillit til Killengreen, er det direkte usannsynlig at denne saken ikke får konsekvenser også på regjeringsnivå. Og da er det Aasrud som trolig blir flyttet på først, fordi hun selv hefter for manglende fokus på terrorsikkerhet i regjeringskvartalet i tiden som statsråd fra 2009. Og blir Aasrud flyttet på, bør også den nye statsråden benytte anledningen til å rokkere om på ledelsen i eget departement.

Ingelin Killengreen satt som toppsjef for norsk politi i mer enn ti år. Hun har stått for mange ukloke og dårlige beslutninger. Killengreen er også ansvarlig for å ha etablert styringssystemer som ga helt feil fokus for norsk politi, og for å ha skapt en fryktkultur rundt seg, som ikke bidro til ærlige tilbakemeldinger om hvordan det faktisk stod til med den operative beredskapen.

Som jeg skrev på twitter i går: «Dersom Øystein Mæland blir sparket og Killengreen blir sittende, er det ikke rettferdighet i verden».


Ingen reell gransking av Forsvaret


RAPPORTEN: Mandag 13. august ble 22. juli-kommisjonens rapport lagt fram. Dokumentet ble godt bevoktet fram til pressekonferansen begynte klokken 13. Foto: KJETIL STORMARK

22. juli-kommisjonens rapport er rystende lesning. Men kommisjonens gransking av Forsvaret har vært ytterst mangelfull.

Av kommisjonens totalt 166 informasjonsinnhentende møter, er det bare 2,4 prosent av møtene som tilsynelatende har hatt som fokus å granske Forsvarets operative organisasjon og innsats 22. juli. Hvis man gjennomgår nøye de 125 forskjellige formelle vitneforklaringene kommisjonen har hentet inn, er tallet noe høyere. Men heller ikke her spesielt høyt. Her har bare 4,8 prosent av kommisjonens faglige fokus vært innrettet mot å granske Forsvarsdepartementet og Forsvarets operative organisasjon og krisehåndtering 22. juli.

Og det er rett og slett for dårlig. Hvorfor? Jo, dersom den nasjonale krisen 22. juli hadde utviklet seg i en noe annen retning, kunne det blitt behov for langt mer av Forsvarets ressurser og kommandostruktur. Vi trenger ikke se lenger tilbake enn til 2001, der det også i Norge kunne blitt nødvendig å skyte ned kaprede passasjerfly. Dette er en kapasitet som politiet ikke selv besitter.

La det være sagt: 22. juli-kommisjonens rapport er bunnsolid på politiets innsats 22. juli, og meget god på det som handler om krisehåndteringen i regjeringsapparatet, selv om kommisjonen på sistnevnte punkt ikke går langt nok i sine faglige tilrådinger. Kommisjonen viker unna i forhold til å plassere det konstitusjonelle ansvaret der dette hører naturlig hjemme: Hos statsministeren og regjeringens medlemmer.

Ved en grundigere gjennomgang av rapporten, trer det fram vesentlige mangler knyttet til den grundige granskingen som jeg hadde forventet å finne også av Forsvaret i kjølvannet av 22. juli.

I rapportens vedlegg 2, «Liste over samtaler og møter», fremgår det at kommisjonen har hatt fire møter med forsvarssjefen og hans nærmeste, ETT møte med «ansvarlig» for Heimvernsdistrikt 02 Oslo/Akershus, som bistod med objektsikring i hovedstaden etter terrorangrepene, samt to møter med personell fra Heimevernets nå nedlagte spesialavdeling HV016.

I vedlegg 5, med tittelen «Forklaringer», fremgår det dessuten at 125 personer har avgitt formelle forklaringer for kommisjonen. Av disse er bare seks fra Forsvaret. Tre forklaringer er gitt fra Forsvarsdepartements (FD) toppledelse. I tillegg kommer forsvarssjef, sjef for Forsvarets operative hovedkvarter (FOH) og FDs liaisonoffiser i Politidirektoratets krisestab 22. juli.

Med motsatt fortegn forteller dette at 95,2 prosent av vitneforklaringene har hatt som fokus å granske politiet og den sivile innsatsen 22. juli. Den manglende kildebredden i Forsvaret betyr at det ikke har vært noen reell verifikasjon eller kontroll med den informasjon Forsvarets ledelse har gitt om egen innsats 22. juli.

La oss se på hva kommisjonen ikke har fått tak i av opplysninger eller drøftet i sin rapport:

- Forsvarets ledelse skapte uklarhet rundt vesentlige kommandoforhold 22. juli, ved at Forsvarets situasjonssenter (SITSEN) i Forsvarsdepartementet tidvis overtok den operative kommandoen over Forsvarets avdelinger, i stedet for Forsvarets operative hovedkvarter (FOH) på Reitan utenfor Bodø. I en tilspisset situasjon der Forsvaret fikk et betydelig større ansvar, eventuelt et hovedansvar, kunne denne uklarheten ha fått store, negative konsekvenser.

- Forsvarssjefen har i sitt direktiv for operative krav stilt som formelt krav at spesialjegerne i Forsvarets spesialkommando (FSK) skal kunne rykke ut i løpet av 24 timer. Tilsvarende responstid ved tilsvarende avdelinger i andre, europeiske land er tre timer eller kortere. FSK har ansvaret for taktisk bekjempelse av terroranslag mot norske olje- og gassinstallasjoner.

- Marinejegerkommandoen (MJK) hadde 22. juli ikke noe krav om nasjonal beredskap.

- Norges samlede spesialstyrkekapasitet vil ikke makte å håndtere tre eller flere parallelle hendelser av en viss størrelse.

- Hva med Forsvarets mulige rolle dersom det hadde blitt behov for en stortstilt evakuering av befolkning og beslutningsapparat i Oslo, i kjølvannet av en mulig bombe nummer to, kanskje en skitten bombe?

- Heimevernets ledelse i Oslo nølte lenge med å mobilisere, den øvrige forsvarsledelsen nølte tilsvarende, samtidig som det varte og rakk før det kom noen bistandsanmodning fra politiet.

«Plakaten på veggen» var en av de viktige lærdommene etter 2. verdenskrig og ble i 1949 nedfelt i en kongelig resolusjon. Direktivet gjelder fortsatt. Hver enkelt soldat og offiser har et selvstendig ansvar for å handle når nasjonen er truet. At ordrene ikke kommer, er ingen unnskyldning.

De første to-tre timene 22. juli 2011 visste vi ikke hva Norge stod ovenfor. Teledekning og strømtilfang kunne ha blitt slått ut, og vanskeliggjort en varsling. At Forsvarets eget personell selv forstår alvoret i en situasjon, er dermed av ytterste viktighet.

Ytterpunktene i en nasjonal krise, når en terrorbombe er gått av, er at det kan handle om alt fra krigsutbrudd, et koordinert væpnet og militært angrep på Norge, til ÉN manns handlinger.

Det er ikke nødvendigvis så enkelt at det bare er politiets ansvar å bekjempe terror, og at Forsvaret bare skal bistå.

Terrorangrepene 11. september 2001 utløste artikkel 5-forpliktelsene i NATO. Selv om det var et angrep fra en sivil terrororganisasjon, ble det definert som et militært angrep, et angrep på hele NATO-alliansen.

«Gråsonescenarier» er et fagmilitært begrep som ofte benyttes om terrorangrep. Det er en grunn til gråsonereferansen, fordi det kan være krevende å vite hva som skjuler seg i grådisen. I den første fasen kan det være usikkert om det er et militært eller sivilt scenario Norge står ovenfor.

La det være krystallklart: I den første fasen av det som kan være et væpnet angrep mot Norge har Forsvaret et selvstendig ansvar for å utvarsle og mobilisere alle viktige avdelinger - til landets ledelse sitter med et klarere situasjonsbilde.

En slik bred og umiddelbar mobilisering skjedde ikke 22. juli. Dette burde kommisjonens rapport ha gransket. Her har kommisjonen ikke vært sitt ansvar bevisst.

Det er brutalt å si det, men vi hadde flaks 22. juli. Norge ble angrepet av ÉN mann. Å analysere bare dette ene scenariet med tanke på å forebygge en ny katastrofal håndtering neste gang vi rammes av en nasjonal krise, er 22. juli-kommisjonens alvorligste forsømmelse.

(Denne kronikken står på trykk i Aftenposten i dag, mandag 20. august 2012)

Et politisk røvertokt?


BLIKK FOR TRØBBEL: Justisminister Grete Faremo har et blikk for trøbbel. Ender hun opp med å påføre seg selv banesår også denne gangen, dog med motsatte fortegn i forhold til det som skjedde i 1996? Foto: TORGEIR HAUGAARD/FORSVARETS MEDIESENTER

 

Også justisminister Grete Faremos framtid er i spill, etter at politidirektør Øystein Mæland trakk seg fra stillingen med umiddelbar virkning torsdag kveld.

 

Det var Faremo som kunngjorde avgangen under Debatten på NRK 1 klokken 21.30 i går kveld. Tidligere på dagen hadde Faremo erklært seg inhabil i forhold til Mæland, som er en omgangsvenn og en av hennes tidligere statssekretærer.

Den eneste grunnen til at Faremo var med i partilederdebatten, var at statsminister Jens Stoltenberg hadde insistert på det. Fordi Stoltenberg var enda mer inhabil enn Faremo. Da Stoltenberg giftet seg, var nemlig Øystein Mæland hans forlover.

 

Da Faremo erklærte seg inhabil som Øystein Mælands sjef, var hans dager som politidirektør talte. Han kunne umulig fortsette i stillingen. 

Jeg mener at det var nødvendig og riktig at Mæland gikk av, ikke minst på grunn av politietatens skrekkelige håndtering av 22. juli-innsatsen i ettertid.

 

Men det er noe uskjønnsomt over hele måten Grete Faremo har håndtert denne saken på. Jeg mener det var riktig og nødvendig at Mæland gikk av som politidirektør. Men det er rimelig sent av justisministeren å tenke gjennom sin habilitet først nå. Inhabilitet utløses ikke bare når du skal sparke noen. Det er den grunnleggende koplingen og nærheten mellom to mennesker som i sum har betydning for om du er inhabil eller ikke. I  dette tilfellet fungerte inhablitetsgrepet som en iskald dobbelkommunikasjon, der det viktigste var å skjerme seg selv og statsministeren. I så måte har jeg en viss forståelse for at Høyre-profil Kristin Clemet på twitter i går refererte til Justis- og beredskapsdepartementet som #arbeidsgiverfrahelvete.

 

Derfor er også hennes egen stilling nå i spill, med tanke på det politiske svartesperspillet som nå foregår i kjølvannet av 22. julikommisjonens rapport. Det er ikke sikkert at Faremo er helt ren, i opposisjonens øyne, heller hva angår den politiske substansen i saken og regjeringens håndtering i kjølvannet av 22. juli. I første omgang bedriver Faremo det som er en egen kunstgren i Washington DC: Dansen "The Potomac two-step". Navnet har sin opprinnelse fra elven Potomac som renner gjennom den amerikanske hovedstaden, og two-step kanskje en indirekte referanse til hvordan man gjennom dansende og avanserte fotbevegelser kan unngå å bli den som må gå.

 

Også da Faremo kastet toppene i Justisdepartementet, departementsråd Morten Ruud og assisterende departementsråd Hans Olav Østgaard, gikk det ganske brutalt for seg. I tillegg er en annen sjef, som også hadde betydelig ansvar for beredskapsarbeidet i departementet, blitt flyttet på. I andre sammenhenger har jeg stusset over Grete Faremos unnlatelsessynder, også det knyttet til å ta på alvor terrortrusselen mot Norge. Men det kommer jeg tilbake i et senere blogginnlegg.

 

Forrige gang Grete Faremo var statsråd, i Thorbjørn Jaglands regjering på 1990-tallet, ble hun selv kastet etter Furre-saken. Da var det daværende Politiets overvåkingstjeneste (POT) som hadde iverksatt undersøkelser rundt kommisjonsmedlem Berge Furre i Lund-kommisjonen, mens kommisjonen gransket POT og de andre, hemmelige tjenestene.

Selv om Faremo allerede hadde rukket å forflytte seg fra Justisdepartementet til Olje- og energidepartementet, måtte hun i 1996 likevel gå av som statsråd.

Etterpå bebreidet hun Jagland for å ha utsatt henne for «et politisk røvertokt».

 

Det kan bli interessant å høre hva hennes gamle statssekretær fra denne tiden til å si, Øystein Mæland, når han får bearbeidet inntrykkene fra de siste dagenes hendelser. Selv skrev Mæland i går kveld:

 

«Tillit fra justisministeren er selvsagt avgjørende for at jeg kan bli værende i min stilling. Når statsråden og andre politikere ikke utvetydig har kunnet klargjøre dette, gjør det det umulig for meg å gå videre (...). Jeg har derfor i kveld bedt om å fratre min stilling».


Hvorfor politidirektørens avgang ikke bør bli den eneste


GÅR AV: Politidirektør Øystein Mæland går av. Han er ikke den eneste som bør ta konsekvensen av beredskapskollapsen 22. juli. Her avbildet på politiets pressekonferanse mandag. Foto: KJETIL STORMARK

«Å ta ansvar» blir tom retorikk uten at beredskapskollapsen 22. juli får konsekvenser. Håndfaste konsekvenser. Og det betyr at flere bør vike plass.

Ved 21.30-tiden torsdag kveld kom nyheten om politidirektør Øystein Mælands avgang. Mælands sorti var uungåelig, på grunn av politietatens kritikkverdige håndtering i ettertid av 22. juli.

Mæland var ansvarlig for at Sønderland-utvalget fikk lov å legge fram og kommunisere en internevalueringsrapport som ble opplevd som en frifinnelse av politietaten. I tillegg har Mæland, sammen med sine kolleger, gjentatte ganger gitt til dels grov feilinformasjon utad. Dette gjelder blant annet knyttet til politiinnsatsen 22. juli, men også om hva slags informasjon Sønderland-utvalget hadde tilgang til i sitt arbeid.

Mælands beslutning om å fratre er en voksen avgjørelse. Mæland er lege, og har neppe de riktige, faglige forutsetningene for å gjøre den ryddejobben som venter i etaten.

Noen ganger er det slik at en leder må ta ansvaret for feil som er begått sin etat eller organisasjon, uavhengig av hvor kort eller lenge vedkommende har sittet i jobben. Det kan oppleves som urettferdig på det personlige plan, men er en del av den moralske kontrakt du inngår når du takker ja til en fremtredende lederjobb. Det er også derfor det er krevende å være leder, fordi du er ansvarlig for alt som skjer, men bare er i stand til å selv kontrollere en brøkdel.

En ny politidirektør bør komme på plass så fort som mulig. Vedkommende bør ikke rekrutteres fra politietaten, men ha sterkere, faglige forutsetninger for jobben enn Mæland har hatt. Den nye sjefen bør begynne med å flytte på flere sentrale sjefer i politietaten.

Dette er en liste over de som bør gå, og hvorfor.

Politimester i Oslo, Anstein Gjengedal: Gjengedal går av for aldersgrensen denne måneden. På grunn av den fundamentale kollapsen knyttet til Oslo-politiets innsats 22. juli, og alt som sviktet i forhold til at planverk ikke ble benyttet, manglende systemer for utvarsling av mannskaper, manglende etterlysning av Breiviks fluktbil og andre forhold, burde Oslos politimester få marsjordre. I tillegg viste Gjengedal ikke reelt lederskap 22. juli. Gjengedal gjemte seg for mediene, og dyttet underordnede foran seg. Det er ikke lederskap det står respekt av. Men Gjengedal er trolig fratrådt før konsekvensene eventuelt lykkes med å innhente ham.

Stedfortredende politidirektør Vidar Refvik: Har fungert som politidirektør i Øystein Mælands fravær, og er ansvarlig for den praktiske håndteringen i den perioden Mæland har hatt pappaperm. Refvik er en byråkrat og ingen reformator. Bør få tilbud om spesialrådgiverstilling.

Stabssjef i Oslo politidistrikt, Johan Fredriksen: Er ansvarlig for beredskap og planverk i Oslo-politiet. Bakgrunn fra Beredskapstroppen. Dyktig leder av en krisestab. Men samtidig faglig ansvarlig for mye av det som sviktet 22. juli. Heller ikke spesielt endringsdyktig eller villig til å ta imot kritikk. Bør få ny jobb.

Fungerende politimester i Oslo 22. juli, Sveinung Sponheim: Var den øverste ansvarlige for Oslo-politiets håndtering av terrorangrepene, og står øverst på listen over de som var praktisk ansvarlig for en del mindre kloke valg 22. juli, og som har fått hard kritikk fra 22. juli-kommisjonen. Bør få ny jobb.

Politimester i Nordre Buskerud politidistrikt, Sissel Hammer: Er øverste ansvarlig for den polititaktiske innsatsen ved politiaksjonen på Utøya 22. juli, og som er blitt gjenstand for knallhard kritikk fra kommisjonen. Har ikke evnet å fremstå som en verdig og respektert politimester og leder i et politidistrikt som har vært sterkt preget i tiden etter 22. juli, hverken innad eller utad. Bør få ny jobb.

Fornyings- og administrasjonsminister Rigmor Aasrud: Har siden 2009 ikke maktet å få stengt Grubbegata og gjennomføre hensiktsmessige sikringstiltak i regjeringskvartalet. Bør få avskjed.

Departementsråd Ingelin Killengreen i Fornyings- og administrasjonsdepartementet: Har gjennom ti år som politidirektør et større ansvar enn de fleste andre for dårlige og ukloke beslutninger på beredskapsområdet i politietaten. Hun har også skapt en lederkultur i politietaten som er blitt gjenstand for hard kritikk, og i tillegg utformet et styringssystem som ikke har gitt rom for å måle godt politifaglig arbeid, responstid og en god beredskap. I sin nåværende jobb skal hun ha ansvaret for sikkerheten i regjeringskvartalet og for å reformere statsforvaltningen. Det er Killengreen uegnet til. Bør få tilbud om spesialrådgiverstilling.

Til syvende og sist er det landets statsminister som er ansvarlig for statsforvaltningens manglende fokus på forebyggende sikkerhet og beredskap. Jens Stoltenberg har vært statsminister siden 17. oktober 2005.

I de fleste land ville en granskingsrapport med et slikt innhold som 22. juli-kommisjonen leverte mandag, forlengst ha ført til regjeringskrise. Men på grunn av den parlamentariske situasjonen, der den rød-grønne regjeringen har rent flertall på Stortinget, er det bare Arbeiderpartiet selv som kan ende sine egne lidelser. Om Jens Stoltenberg og Ap biter tennene sammen og står ut løpet, fram til neste stortingsvalg, gjenstår å se. Det er dermed Ap selv som avgjør skjebnen til Jens. Den gjeldende strategien her, er nok vente og se.

Det gjelder selv om Høyreleder Erna Solberg i dag tilsynelatende åpnet - teoretisk sett - for å fremme mistillitsforslag mot regjeringen. Gitt flertallet på Stortinget, er det opp til Ap selv å ta stilling til om partiet vil benytte det handlingsrommet som et slikt mistillitsforslag vil gi, til å kaste kortene.

Allerede før kommisjonsrapporten ble kjent mandag, har regjeringen arbeidet aktivt med krisebegrensende tiltak. Flere av de som spilte sentrale roller 22. juli er allerede ute av jobbene sine.

Det gjelder blant annet PST-sjef Janne Kristiansen, departementsråd Morten Ruud og assisterende departementsråd Hans Olav Østgaard i Justisdepartementet og justisminister Knut Storberget. Og nå i kveld, politidirektør Øystein Mæland.

Men den største skandalen i Norge siden Norge ble tatt på senga 9. april 1940 vil nok kreve flere offer.

Norge sviktet. Jens sviktet.


Statsminister Jens Stoltenberg, avbildet sammen med sin nåværende regjering 30. mars 2012. Foto: HÅKON MOSVOLD LARSEN/NTB SCANPIX

 

Ettermælet til Jens Stoltenberg vil, for evig og alltid, være knyttet til 22. juli. Terrorangrepene som rammet hans egne. Terrorangrepene som Norge ikke greide å avverge. Terrorangrepene som førte til langt større konsekvenser, fordi beredskapsapparatet var helt uforberedt.

 

Allerede før 22. juli-kommisjonens rapport ble lagt fram mandag, ble lille Norge brukt internasjonalt som lærebokeksempel på en nasjon som ikke maktet å forsvare sine innbyggere da det virkelig gjaldt. 

 

Etter at rapporten nå har frembrakt en overveldende mengde dokumentasjon på hvordan myndighetene sviktet i praksis, er det politiske spillet nå i gang.

 

Det kommer jeg tilbake til.

 

Jens Stoltenberg har vært statsminister i Norge siden 17. oktober 2005. Før Stoltenberg dannet sin andre regjering, var han regjering i et kort intermesso i norsk politikk, fra 2000 til 2001. Foranledningen var at statsminister Kjell Magne Bondevik stilte kabinettspørsmål i Stortinget, en avstemning der Bondevik-regjeringen fikk flertallet mot seg.

 

Stoltenberg er en administrator, en dyktig en. Stoltenberg er utdannet sosialøkonom, og interesserer seg for økonomisk politikk. Han skaper nasjonal trygghet i en tid der Europa er preget av økonomisk og finansiell uro, selv om hans evne til å gå på vannet også skyldes et politisk vannspeil av olje. Norges vanvittige oljeinntekter gjør at de politiske rammevilkårene i Norge er hakket bedre enn i Hellas og Spania, for å si det litt enkelt.

 

Jens Stoltenbergs store omdømmemessige utfordring akkurar nå er at han ikke har noe politisk prosjekt. Terrorangrepene 22. juli, og 22. juli-kommisjonens «dom» over beredskapsapparatets kollaps denne mørke dagen, er det Stoltenberg vil bli husket for. Det vil bli hans politiske ettermæle. Ikke hva han utrettet politisk, men at Norge sviktet - da terroren rammet oss.

 

Da jeg ble fagleder for krisehåndtering i et PR-byrå, lærte jeg allerede første uken at det alltid er to kriser: Informasjonskrisen og den operative krisen. Du må håndtere begge.

Statsminister Jens Stoltenberg håndterte den kommunikasjonsfaglige delen av krisen til laud, godt hjulpet av statssekretær Hans Kristian Amundsen og andre som utarbeidet krisebudskap som traff det norske folk i hjertet.

 

Men når disse inntrykkene blekner, vil det være det overveldende faktagrunnlaget fra 22. juli-kommisjonens rapport som er det som vil prege historiebøkene og den kollektive bevisstheten de neste årene. Og her er konklusjonen at norsk politi sviktet, at Breivik kunne vært stanset tidligere og flere liv reddet, og at veien inn til regjeringskvartalet - Grubbegata - kunne og burde vært stengt forlengst.

Den fryktelige sannheten om myndighetenes håndtering 22. juli er at landet egentlig var uten overordnet og operativ, nasjonal krisehåndteringsledelse de første to-tre timene. Dersom det hadde gått av en eller flere bomber til, eventuelt en skitten bombe (som skapte radioaktiv, biologisk eller kjemisk forurensning av Oslo), kunne det blitt behov for en storstilt evakuering av hovedstaden.

 

I sin rapport, siterer kommisjonen evalueringsrapporten til Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB), der etaten berører dette temaet.

 

«Situasjonen 22. juli 2011 kunne ha utfordret Beredskaps-Norge også på andre områder. Høyblokka kunne ha kollapset, flere eksplosjoner kunne ha funnet sted, eller det kunne ha oppstått behov for å evakuere deler av befolkningen, med de store håndteringsutfordringene dette ville ha medført».

 

Dette var det ingen som diskuterte i hverken Regjeringens kriseråd (RKR) eller i kretsen rundt statsministeren. Ingen hadde fokus på hvordan Norge skulle håndtere en mulig forverring av situasjonen. Og det er ganske skrekkelig å tenke på. At vi egentlig hadde flaks. Det er en ganske fryktelig ting å skrive, når 77 mennesker mistet livet denne dagen. Men det er sant. Norge hadde, som nasjon, rett og slett flaks.

 

Statsminister Jens Stoltenberg hefter direkte og indirekte for myndighetenes manglende handlinger både før og under 22. juli. Han hefter også for sin manglende interesse for beredskapsområdet. Det er statsministerens ansvar å sørge for at landets sikkerhet blir ivaretatt. Her har Jens Stoltenberg sviktet. Heri ligger også hans store dilemma, når han nå skal prøve å vise handlekraft.

 

Og da er vi tilbake til det politiske spillet.

 

Jens Stoltenberg hefter i så stor grad for mye av det som sviktet, at han raskt vil møte seg selv i døren hvis han vil vise handlekraft ved å kaste eller flytte på ledere på ulike nivåer. Hvorfor skal andre regler gjelde for andre? Hvorfor tar han ansvar ved å fortsette, mens andre må gå av?

 

Samtidig er det ikke noe reelt politisk alternativ til Stoltenberg-regjeringen. Høyreleder Erna Solberg ønsker etter alt å dømme ikke noe regjeringsskifte nå, fordi da vil oppdraget med å danne regjering gå til det største opposisjonspartiet. Og det er Frp, ikke Høyre.

Men Arbeiderpartiet er i en kattepine. Partistrategene i Ap frykter at partiet og dets statsminister vil sitte i en knipetang og bli stadig mer svekket fram mot neste stortingsvalg. Dersom presset på Jens bare øker og øker, kan det berede grunnen for at Arbeiderpartiet betrakter det som bedre å miste makten i ett år, med mulighet for å vinne den tilbake i nye fire, enn å tviholde på regjeringsmakten fram mot stortingsvalget og deretter tape hele valget. Da venter etter alt å dømme fire år i opposisjon. Da er det ikke sikkert at Aps partileder heter Jens Stoltenberg neste gang Ap går til stortingsvalg.

 

Både regjering og den politiske opposisjonen har et felles ansvar for å vise velgerne at grove feil får konsekvenser. Dersom årelange unnlatelsessynder og manglende fokus på nasjonens sikkerhet ikke får håndfaste konsekvenser, vil det bidra til to ting: 1. At personer i maktposisjoner blir oppdratt til å tro at de kan slippe unna med hva som helst, og 2. En stadig større avgrunn mellom folk flest og makteliten som styrer landet. 

 

Dette landet trenger en ordinær politisk dynamikk, at grove feil og synder får konsekvenser. Det bør være grunnleggende pedagogikk, også for politifolk, byråkrater og politikere.

Vi kan ikke akseptere at flaks er en faktor i krisehåndteringen neste gang Norge rammes av en nasjonal krise. For å unngå det, må folk skjønne at det nå er alvor. Og uten konsekvenser, er alt snakket om ansvar bare tom retorikk.

 

Helt til slutt en kort kommentar om flere meningsmålinger som ulike medier har presentert om tillit eller ikke tillit til Jens Stoltenberg som statsminister. Disse målingene har vist at det fortsatt er et flertall som svarer at de ikke har fått mindre tillit til Stoltenberg etter kommisjonsrapporten. Men målingene har en stor svakhet, og det er at de er foretatt for tidlig. Omdømmemålinger viser tradisjonelt at det er en forsinkelsesmekanisme hos folk flest. Denne forsinkelsen kan være så lang som inntil tre måneder. Først i november vil vi se det fulle omfanget av hva slags politisk skade 22. juli-kommisjonens rapport har fått for Jens Stoltenberg og Ap.

I tillegg venter måneder med pisking i Stortinget, ekstraordinært stortingsmøte 28. august, gransking i regi av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite, mest sannsynlig en høring, ny pisking hvis opposisjonen mener at forslaget til statsbudsjett ikke har nok fokus på beredskapstiltak og en ny stortingsmelding om beredskap til neste vår, som kan få en behandling som glir tett opp mot neste valgkamp.

Vil Ap virkelig dette? Eller ser partistrategene i Ap en annen og mer fristende utvei? Kan det bli mer fristende å gjøre som Audun Lysbakken og si at «Jeg er tilhenger av at feil skal få konsekvenser»?

 

Jeg vet ikke.

 

Det eneste vi foreløpig kan konkludere med, er at avklaringen om Jens Stoltenbergs framtid som norsk statsminister ennå ikke foreligger. 

Oppgjørets time: Hva nå, Norge?



Klokken 13 i dag legger kommisjonsleder Alexandra Bech Gjørv fram 22. juli-kommisjonens rapport. Det er grunn til å tro at vi heller ikke da får alle svarene.

 

Spørsmålene etter terrorangrepene står i kø. Kritikken fra kommisjonen kommer til å bli hard. Spesielt vil politiet bli hudflettet, for blant annet politiaksjonen på Utøya, fordi det tok for lang tid å få stanset Anders Behring Breivik. Men kommisjonen vil også kritisere mangelfull koordinering innad i politi-Norge, fraværende helikopterberedskap, at systemet med riksalarm ikke fungerte og manglende informasjon til publikum, samt trolig kritisere brudd på skyting pågår-instruksen.

Dødstallene på Utøya ble større som en følge av de betydelige svakhetene i politiets innsats. Derfor er det naturlig at dette blir viet stor oppmerksomhet i rapporten.

 

Men det er samtidig noen spørsmål som er viktigere enn andre. Spørsmålene har som fellesnevner at de er kritisk viktige for å forebygge skadeomfang dersom 22. juli noen gang skulle skje igjen.

 

- FORSVARET: Hvorfor inntok forsvaret ikke en mer aktiv rolle i den tidligste fasen 22. juli? De første par-tre timene var det umulig å vite hva Norge faktisk stod overfor - et sivilt eller militært scenario. Sannheten er at viktige deler av forsvaret nølte. Årsaken er trolig den ekstreme revirkampen mellom politiet og forsvaret, drevet fram av en sterk motvilje hos norske polititopper mot å bruke forsvarets ressurser.

 

- WORST CASE: Hva hadde skjedd dersom vi hadde blitt utsatt for et noe mer omfattende angrep 22. juli, dersom det hadde vært en håndfull terrorister som foretok parallelle angrep som det Anders Behring Breivik gjorde alene? Eller hva om omdreiningen etter terrorbomben i regjeringskvartalet kom en bombe nummer to, en skitten bombe, som førte til radioaktiv, kjemisk eller biologisk forurensning av Oslo sentrum? Da kunne det ha blitt nødvendig med en storstilt evakuering av både innbyggere og beslutningsapparat (regjering, storting og de viktigste byråkratene). Ble dette noen gang diskutert i den nasjonale krisehåndteringen? Svaret er nei. Et annet moment er at Norge hadde for få spesialstyrker tilgjengelig. Da meldingen kom om skyting på Utøya, ble Oslo tømt for personell fra Beredskapstroppen. Bare to Delta-mannskaper var igjen. Dersom vi da hadde fått en ny omdreining med «skyting pågår» også i Oslo, hva da? Den brutale sannheten er at Norge hadde flaks 22. juli. Det kunne ha gått så uendelig mye verre.

 

- KOORDINERING: Hvorfor sviktet den nasjonale koordineringen av krisehåndteringen fundamentalt de første tre-fire timene? Etter tsunamikatastrofen i Sørøst-Asia romjulen 2004, ble Regjeringens kriseråd (RKR) opprettet for å være et koordinerende hjul i statsapparatet. RKR består av toppbyråkratene fra nøkkeldepartementene: Regjeringsråd, utenriksråd og departementsrådene fra Justisdepartementet, Forsvarsdepartementet og Sosial- og helsedepartementet. Byråkratene har to hovedoppgaver: Å koordinere krisen og å sikre statsminister og andre regjeringsmedlemmer rask og god informasjon. De mislyktes med begge deler 22. juli. Men grunnleggende sett kan man stille spørsmål ved om embedsverket er de riktige til å ta hovedansvaret for nasjonens krisehåndtering. Det er statsminister og regjering som sitter med ansvaret. Og byråkratene i regjeringsapparatet er vant til å bruke tid på å kvalitetssikre beslutninger, jobber i linje, sikrer seg forankring og ryggdekning, i tillegg til budsjettinndekning. Du kan si mye om en nasjonal krisesituasjon, men den type rammevilkår er det sjelden man finner i en krise. Mye tyder på at krisehåndteringsapparatet til regjeringen er helt feil skrudd sammen og må organiseres på en ny måte. Her er det aller viktigste at man får samlet alle de sentrale aktørene sammen, i ett rom, for å sikre god informasjonsflyt og raske beslutningsprosesser. Tid er en kritisk faktor i en krise.

 

- PSTs RAMMER: Hvorfor lyktes ikke Politiets sikkerhetstjeneste (PST) å avverge terrorangrepene? PST mottok i desember 2010 Anders Behring Breiviks navn på en liste over 41 nordmenn som hadde kjøpt varer fra et polsk selskap som selger kjemikalier som kan brukes til å bygge bomber med. PST har selv konkludert med at selv om PST hadde sjekket Breiviks navn opp mot egne registre, hadde det ikke ført noe sted. Andre stemmer, ansatte i PST, mener 22. juli kunne ha vært avverget dersom PST hadde hatt mer ressurser og en annerledes organisering. Uavhengig av hva man mener om dette, er det likevel slik at PST de siste årene er blitt stadig mer underfinansiert i forhold til de oppgavene som tjenesten er satt til å løse. Dette ressursgapet er en trussel mot rikets sikkerhet og må tettes. Og det må bli slutt på de hvite, politiske løgnene om at PST er styrket i rammevilkår de siste årene. Sannheten er at budsjettet til PST er styrket på grunn av økte rammer til flere livvakter og økte utgifter til eget bygg i Nydalen i Oslo. Men utover dette, har budsjettet til PST stått på stedet hvil - mens trusselsituasjonen rundt oss blir stadig mer uoversiktelig og krevende å følge med på.

 

Denne listen kunne ha vært enda lenger. Men disse fire kjernespørsmålene er de aller viktigste.

 

Når rapporten i dag foreligger, er det store spenningsmomentet om 22. juli-kommisjonen har gjort en grundig nok jobb. Jeg håper det. Men samtidig er jeg usikker. Det er helt avgjørende at kommisjonen har sett på andre scenarier enn bare det som skjedde 22. juli, for at vi skal få en god og strukturell analyse av det som faktisk sviktet. Den strukturelle kollapsen var langt mer omfattende enn det folk flest har fått øye på, fordi det bare var en mann som angrep kongeriket Norge.

 

Det er viktig at vi får et godt beslutningsgrunnlag for å ta det nasjonale oppgjøret etter det som gikk galt 22. juli. Noen må ta ansvar for den fundamentale svikten i beredskapsapparatet. Ellers vil alt snakket om ansvar og konsekvenser være innholdsløs og hul retorikk. Det vil dessuten være uryddig og fint av de ansvarlige å dytte dette ansvaret nedover i organisasjonen. Til syvende og sist er det statsminister og regjering som står ansvarlig for hvilken beredskap Norge velger å holde seg med. Men også tidligere politidirektør Ingelin Killengreen kan få en ubehagelig uke. Kanskje bør også tidligere forsvarsminister og nåværende justis- og beredskapsminister Grete Faremo i større grad bli konfrontert med ubehagelige spørsmål.

 

I dag forventer mange at Sannhetens øyeblikk er kommet. La oss håpe at de ikke blir skuffet.


Sensur og rettssikkerhet


Smakspoliti: Tingrettsdommer Wenche Arntzen (t.h.), rettens administrator under 22. juli-rettssaken, og tingrettsdommer Arne Lyng, har effektivt stanset enhver kringkasting av tiltaltes ytringer. Foto: KJETIL STORMARK

Oslo tingretts praktisering av totalt kringkastingsforbud for tiltaltes ytringer i 22. juli-rettssaken, er uklok og prinsipielt problematisk.

Rettssikkerhetsprinsippene i norsk strafferettspleie krever en tykkhudet og prinsipiell tilnærming. Det betyr at en konsekvent praktisering av ordinære rettssikkerhetsprinsipper, både juridiske og folkelige, ikke skal vike selv om de - praktisk sett - kan oppfattes som støtende.

Gjennom snart ti ukers hovedforhandling i sal 250 i Oslo tingrett, har retten til stadighet stanset kringkastingen hver eneste gang tiltalte har forsøkt å ta ordet. Retten besluttet tidlig at tiltaltes forklaring ikke skulle kringkastes.

Rettssakens siste dag startet med at tingrettsdommer Wenche Arntzen avsa ny kjennelse, med samme konklusjon, i forhold til at Anders Behring Breivik har bedt om å få ordet etter forsvarer Geir Lippestads prosedyre.

Heller ikke denne gang åpner retten for å kunne kringkaste lyd og levende bilder fra retten når Breivik snakker.

Vurderingen er uklok, og holder ikke mål - rent prinsipielt. Uansett hva man måtte mene om Breiviks handlinger, er det viktig at den norske rettsstaten behandler denne straffesaken mest mulig som en ordinær straffesak. Bare det at man tillater mange deler av hovedforhandlingen kringkastet og sendt direkte, fraviker sterkt fra det ordinære medieregimet i norske rettssaler. Men når man tillater at en type opplysninger og vitneforklaringer blir kringkastet, er det prinsipielt sterkt problematisk at retten da ikke tillater tiltalte å kommentere de samme saksopplysningene under like vilkår.

Selve testen er å forestille seg det samme scenariet i nesten enhver annen straffesak. Dersom retten hadde avskåret tiltaltes anledning til å forsvare seg i forhold til den folkedomstol han eller hun blir utsatt for gjennom kringkastingen som tillates, ville dette ha vakt sterke reaksjoner. Det faktum at Anders Behring Breivik allerede har erkjent drapet på 77 uskyldige mennesker, og at gjerningsfaktum således forlengst er avklart, får dermed som konsekvens at det som bør være ganske firkantede prinsipper blir fraveket.

Jeg mener at dette er prinsipper som ikke bør fravikes. Den norske rettsstaten har på mange hold bestått prøven som 22. juli representerer. Men på akkurat dette, har Oslo tingrett sviktet. Rettsprinsippene må gjelde alle. Også massemordere, og uansett hvor støtende man måtte mene at ytringene er.

(artikkelen fortsetter under bildet)


GAL ELLER TILREGNELIG? Kampen om massemorder Anders Behring Breiviks psyke er det sentrale stridsspørsmålet i rettssaken. Foto: KJETIL STORMARK

Forståelsen av psyken til massemorderen er det sentrale stridstemaet i rettssaken. Da burde også det norske folk få anledning til selv å danne seg et selvstendig bilde av Breivik, og hvordan han fremstår i retten. Uten å komme med noen selvstendig vurdering, er det fristende å gjengi rettsoppnevnt sakkyndig og psykiater Torgeir Husby, som i retten sa at tiltalte er sin egen verste fiende - hver gang han åpner munnen. Husby og psykiaterkollega Synne Sørheim konkluderte som kjent med at Breivik var syk på gjerningsøyeblikket. I tillegg mente Sørheim og Husby at Breivik lider av paranoid schizofreni.

En lang rekke av andre eksperter har uttalt seg i stikk motsatt retning, at Breivik ikke har noen tegn til psykose og at han er tilregnelig.

Jeg har selv fulgt rettssaken i de 10 ukene denne har pågått. Jeg har, som lekmann, ikke sett eller hørt noen sinnsyk person i rettssalen. Snarere er det en ekstrem, ytterliggående ekstremist og nasjonalist som snakker - en terrorist, på samme måten som andre terrorister.

Dersom terrorhandlingen 22. juli 2011 var begått av en islamist, en muslimsk terrorist, ville vi da opplevd at påtalemyndigheten la ned påstand om overføring av tiltalte til tvungent, psykisk helsevern? Det er ubehaglig å si det høyt, men jeg tror svaret er nei.

Som en konsekvens av den kringkastingssensuren som tingretten driver med, har tiltalte forsøkt å ta ordet for å kommentere flere av de sakkyndiges forklaringer. De sakkyndiges forklaring er vitner som konsekvent er blitt tillatt kringkastet. Hver gang tiltalte griper mikrofonen, stanser tingrettsdommer Wenche Arntzen kringkastingen. For å gjøre dette mer smidig og ikke fullt så synlig, overtok etterhvert tingrettsdommer Arne Lyng kommunikasjonen med NRKs regirom, som han står i løpende kontakt med.

Jeg er ingen jurist, men har dekket mange rettssaker og juridiske prosesser i løpet av et tilstrekkelig langt, journalistisk liv. Personlig finner jeg det støtende at retten ikke består den lakmustesten som jeg mener det var viktig at det norske rettssystemet bestod. Aktoratet, statsadvokatene Svein Holden og Inga Bejer Engh, påpekte i sin prosedyre i går at det er viktig at denne saken behandles som enhver annen straffesak. Det er jeg helt enig i. Det burde også gjelde rettighetene til tiltalte, uavhengig av hva vedkommende har gjort.

Når det er sagt, har jeg også forståelse for at de etterlatte, pårørende og overlevende etter 22. juli-terroren har varslet at de vil forlate rettssal 250 når tiltalte får ordet på rettssakens siste dag. Mellommenneskelig sett skjønner jeg godt at de ønsker å markere avstand til det tiltalte sier. Men samtidig mener jeg retten ikke kan ta på seg rollen som smakspoliti. Dommerne må holde seg til hevdvunne rettssikkerhetsprinsipper og gjeldende, norsk rett. Det gjelder både dom og gjennomføring av rettssaken.


Er det etablert tilstrekkelig tvil?


GAL ELLER TILREGNELIG: Var Anders Behring Breivik sinnsyk eller tilregnelig da han drepte 77 mennesker? Foto: KJETIL STORMARK

Har den første sakkyndigrapporten og den rettsmedisinske kommisjon (DRK) skapt tilstrekkelig tvil? Eller er troverdigheten deres så lav at Oslo tingrett konkluderer med at Anders Behring Breivik er tilregnelig?

 

Grunnleggende sett er det en menneskerett, uavhengig av hva mennesker har gjort, å bli betraktet som tilregnelig, inntil det motsette anses for sannsynliggjort. I 22. juli-rettssaken krever Breivik å bli dømt som tilregnelig. Men de første sakkyndige, psykiaterne Synne Sørheim og Torgeir Husby, konkluderte med at Breivik hadde en psykose da han begikk drapshandlingene 22. juli i fjor. Husby og Sørheim mener at Breivik lider av paranoid schizofreni.

 

Under utspørringen i retten fredag, svarte de to psykiaterne at de mente at det var en god mulighet for at Breiviks psykiatriske lidelse kunne bli behandlet og at han kunne bli frisk. Subkonteksten, som hverken spørsmålsstiller - meddommer Ernst Henning Eielsen - eller de sakkyndige svarte direkte på, men som alle i rommet kopler til temaet, er om Breivik noen gang kan bli en fri mann igjen. Bare den teoretiske muligheten for dette er dypt støtende for nordmenns rettsfølelse.

 

I over en uke har slaget stått om massedrapsmannens psyke i rettssal 250. 

 

I en Høyesterettsavgjørelse fra 1979 er det slått fast at det må være mer enn en «sannsynlighetsovervekt» for å bevise tilregnelighet, men mindre enn overbevisning. Spørsmålet er om de to første sakkyndige - ledsaget av den rettsmedisinske kommisjon - greier å skape tilstrekkelig tvil, eller om vurderingene ellers er så massive at den første sakkyndigrapporten ikke «når opp».

 

Sitat fra Rt 1979, side 143:

"Det er ikke gitt og kan vanskelig gis lovregler om hvilke krav til bevis som må stilles

når det i en straffesak blir reist spørsmål om tiltaltes tilregnelighet på gjerningstiden.

En presis formulering av beviskravet kan heller ikke utledes av rettspraksis.

Jeg er enig med lagmannen i at det ikke kan stilles samme krav til bevisets styrke

som når det gjelder spørsmålet om bevis for at tiltalte har begått den handling

som er angitt i tiltalebeslutningen. Men jeg er ikke uten videre enig

med lagmannen i at en overvekt av sannsynlighet er tilstrekkelig."

 


Det er ikke bare sakkyndigepar nr 2, psykiaterne Agnar Aspaas og Terje Tørrissen, som har konkludert med at Breivik er tilregnelig. Også to andre helseteam som har observert Breivik, herunder Ila landsfengsels eget helseteam, har konkludert likeledes. Politifolk som har avhørt Breivik i 220 timer til sammen, understøtter de bildet av en tilregnelig, kalkulerende og systematisk, politisk terrorist.

 

«Klar sannsynlighetsovervekt» er et juridisk begrep som ble benyttet også i forbindelse med erstatningssaken etter drapet på Birgitte Tengs. Mye tyder på at vi kan merke oss begrepet allerede nå. Trolig er det dette Oslo tingrett må vekte, når retten skal ta stilling til spørsmålet om tiltaltes tilregnelighet.

 

Sakkyndigpar nr 2 la mandag og tirsdag denne uken an en helt annerledes tone overfor retten enn det første sakkyndigparet. Sørheim og Husby gikk høyt ut, med hard kritikk av kolleger og medier som har kritisert dem, og stod steilt på sine egne vurderinger, har Aspaas og Tørrissen vært lavmælte, søkende og ydmyke. På denne måten står de igjen med langt større troverdighet, selv om aktoratet gjennom store deler av dagen i dag forsøkte å svekke troverdigheten til psykiaterne.

 

Men problemet til aktoratet, som allerede har lagt ned påstand om overføring til tvungen psykisk helsevern i tiltalen mot Breivik og gått god for den faglige holdbarheten til rapport nr 1, er at de første sakkyndige ikke ga inntrykk av spesielt god vurderingsevne da de svarte på spørsmål fra retten fredag. Sørheim og Husby justerte ikke sine vurderinger en tomme, heller ikke på påstandene om at Breivik benytter neologismer (nyord) og i forhold til kritikken om at de ikke har vurdert Breivik i en politisk kontekst.


(artikkelen fortsetter under bildet)

 


PANELET: De fire rettspsykiatrisk sakkyndige avbildet i sal 250. Fra v. Torgeir Husby, Synne Sørheim, Terje Tørrissen og Agnar Aspaas. Foto: KJETIL STORMARK

Mange eksperter på ytterliggående, ekstreme miljøer har forklart i retten at ordene Breivik benytter, også blir benyttet av andre. De samme ekspertene peker i tillegg på, med rette, at vold og drap i ulike kretser blir sett på som et politisk virkemiddel og verktøy. Sørheim og Husby dro det nesten så langt i retten at de kunne forstås dithen at drap er umoralsk og feil, og at alle som begår overlagte drap dermed må være strafferettslig utilregnelige.

 

Mens Sørheim og Husby ikke firte en tomme, var psykiater Terje Tørrissen så usikker under rettssakens første fase at han ba om en ekstra samtale med Anders Behring Breivik. 

Samtalen fant sted i celleområdet i kjelleren av Oslo tinghus 8. mai, og varte ifølge VG i 18 minutter og 51 sekunder. Tørrissen var blitt usikker på sin egen vurdering, fordi Breivik til de grader var så lite emosjonelt berørt av alle de sterke inntrykkene i retten.

Men etter samtalen, var Tørrissen imidlertid beroliget. Da aktor Inga Bejer Engh borret i hva det var som beroliget psykiateren, var Tørrissen ikke helt i stand til å besvare dette direkte. Men Tørrissen slo fast at Breivik er helt annerledes på tomannshånd enn det han fremstår i retten.

 

Like fullt blir tiltalte vurdert helt forskjellig av de to første sakkyndige på den ene siden, og en lang rekke eksperter på den andre siden.

 

Spørsmålet er om formaljussen gir anledning til å la sunn fornuft vinne i retten. Jeg tror svaret er ja. Ved å konkludere med tilregnelighet, gir domstolen norsk rettspsykiatri det endelige nådestøtet. Ved å konkludere med utilregnelighet, kommer norsk offentlighet til å eksplodere. Akkurat dette skal og må dommerne selvsagt være blinde for, men det er like fullt kjensgjerningene som ligger i bunn av den dramatikken som utspiller seg i Oslo tingrett akkurat nå.


Hva blir konklusjonen hans?


OMRINGET: Riksadvokat Tor Aksel Busch følger sakkyndiggjennomgangen i Oslo tingrett. Her omringet av reportere utenfor rettssal 250. Foto: KJETIL STORMARK

Riksadvokat Tor Aksel Busch blar i et tykt dokument. Det er en av de to sakkyndigrapportene, som inneholder vidt forskjellige konklusjoner om tilregneligheten til tiltalte Anders Behring Breivik.

Dokumentet har mange understrekninger og notater i margen.

Etter at en hærskare av psykologer og psykiatere inntok 22. juli-rettssaken i forrige uke, har riksadvokaten vært tilstede for å kunne gjøre sine egne vurderinger av selve stridsspørsmålet i saken. Hadde Breivik en psykose da han drepte 77 mennesker 22. juli? Eller var han tilregnelig?

Selv om det er aktorene Svein Holden og Inga Bejer Engh som legger ned påstanden i retten torsdag denne uken, er det i bunn og grunn riksadvokaten som tar beslutningen. Jussen, i sin enfoldighet, krever at tvilen skal komme tiltalte til gode. Det gjelder også i tilregnelighetsspørsmålet. Normalt sett skal det, når det er oppstått tvil om hvorvidt tiltalte var tilregnelig på gjerningsøyeblikket, tas en beslutning som er til tiltaltes gunst. Og når den første sakkyndigerapporten fra de sakkyndige psykiaterne Synne Sørheim og Torgeir Husby konkluderte med at Breivik hadde en psykose og kan diagnostiseres som «paranoid schizofren», tilsier tvilen at han skal dømmes som utilregnelig.

Men det er i en vanlig sak. 22. juli-saken er ingen vanlig sak. Ytterst få av de som har fulgt rettssaken gjennom snart 10 uker, har sett en gal mann. Jeg har ennå ikke møtt noen som mener rettssaken har gitt inntrykk av at Breivik er utilregnelig.

Tvert imot har vi sett en person som tilsynelatende er preget av år med rasjonell og systematisk planlegging og gjennomføring av et politisk attentat. Følelsesmessig avstumpet, joda. Uten empatisk evne i forhold til den lidelsen han påførte sine ofre? Uten tvil. Men Anders Behring Breivik visste nøyaktig hva han gjorde. Og dersom han visste hva han gjorde, mener de fleste nordmenn at han bør straffes med ordinær fengselsstraff.

Teamet ved Ila landsfengsel som har vurdert Anders Behring Breivik, har samme vurdering som de psykiatrisk sakkyndige Terje Tørrissen og Agnar Aspaas. De mener at Breivik fremstår som tilregnelig.

Advokat Geir Lippestad og resten av forsvarerteamet til Breivik kommer trolig i sitt avslutningsforedrag fredag til å argumentere med at det som normalt sett er til tiltaltes gunst, å bli dømt som utilregnelig, i denne saken er til tiltaltes ugunst. Derfor vil Lippestad kreve at retten ser helt bort fra vurderingene til Sørheim og Husby, og i stedet mener at indisiene og bevisene i retning av tilregnelighet er så overveldende at det er det som bør være konklusjonen i dommen.

Men først er det riksadvokat Tor Aksel Busch som i samråd med sine to statsadvokater må ta stilling til om påtalemyndighetens påstand om straff skal endres fra tvungent psykisk helsevern til ordinær fengselsstraff. Det skjer etter sigende onsdag denne uken, før aktoratet starter med sitt avslutningsforedrag torsdag. Busch sitter fast på tredje rad i retten, der han følger hovedforhandlingens siste fase, der slaget står om tiltaltes psyke.

Intet tema engasjerer nordmenn mer enn akkurat spørsmålet om tiltaltes tilregnelighet i forhold til 22. juli-saken. Til tross for stadige forsikringer fra ansvarlig hold om at Anders Behring Breivik aldri noensinne vil få se dagslys igjen, er systemet innen tvungent psykisk helsevern slik skrudd sammen at ingen kan gi noen kategoriske og troverdige forsikringer på dette. Selv om det er dette som er den alvorlige subkonteksten i debatten, er det likevel - etter lovens bokstav - et irrelevant spørsmål. Til syvende og sist handler det om hvem riksadvokaten og hans to statsadvokater til slutt velger å tro på.

De sakkyndige Synne Sørheim og Torgeir Husby stod i forrige uke stod steilt på absolutt alle av sine vurderinger. De to avviste absolutt all kritikk - også på det som handler om ABBs mulige bruk av neologismer (nyord) og kritikken for mangelfull vurdering av politisk kontekst. Etter redegjørelsen, fremstod begge fagdommerne som sterkt kritiske til de sakkyndige. Dommer Arne Lyng var den som skjulte det dårligst.

Utspørringen gir en antydning om hva som kan være i vente. Men kjernespørsmålet er om jussen gir domstolen tilstrekkelig manøvreringsrom til å se helt bort fra den første sakkyndigrapporten.


Vil verden bedras?


De operative lederne for nødetatene samlet i Grubbegata etter terrorangrepet 22. juli 2011. Bildet er hentet fra boken "Da terroren rammet Norge". Foto: STEINAR OLSEN


Før 22. juli hevdet den norske makteliten at det var usannsynlig at vi ville oppleve et stort terrorangrep i lille Norge. Etter 22. juli er mentaliteten at siden vi allerede har opplevd terror i vårt lille land, er sannsynligheten liten for at det skjer igjen.

Det er grunnlag for å stille alvorlige spørsmål knyttet til kriseforståelsen og kompetansen til Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB), etter at DSB i dag la fram sin årsrapport for justisminister Grete Faremo. DSB konkluderte da med at det var større risiko for et ødeleggende vulkanutbrudd som gjør ugjendrivelig skade i Norge enn at det skjer et nytt terrorangrep.

Vurderingene fremgår av følgende matrise, inntatt i det offentlige dokumentet «Nasjonalt risikobilde 2012», som DSB-sjef Jon Lea presenterte i dag.

Kilde: "Nasjonalt risikobilde 2012", Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap.

Av matrisen fremgår det hva slags trusler direktoratet mener er mest sannsynlige og hva Norge bør etablere en beredskap i forhold til.

At direktoratet mener at en atomulykke er nesten like sannsynlig som et nytt terrorangrep, og et cyberangrep noe av det minst sannsynlige, gjør meg direkte skremt. Etter å ha dekket hackermiljøer i over ett år, og etter å ha dekket terrorproblematikk som journalist siden midten av 1990-tallet, lurer jeg på hvor DSBs eksperter var når de skrev dette dokumentet? Hva slags fakta har de lagt til grunn? Har de overhodet lest rapportene fra datasikkerhetsavdelingen NorCERT i Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) eller trusselvurderinger fra Forsvaret og Politiets sikkerhetstjeneste? Går ekspertene i DSB på smertestillende tabletter? Viktige aktører i det internasjonale hackermiljøet ler så de rister over naiviteten til norske myndigheter.

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) har overfor Justisdepartementet etter 22. juli, i et brev som egentlig ikke var ment for offentliggjøring, slått fast at risikoen for terror har økt, på grunn av faren for at andre kan bli «inspirert» av terrorangrepene som Anders Behring Breivik stod bak. Alle av mine kilder med innsikt i terrorproblematikk og dynamikken på dette området, peker på det samme: Hele verden fikk 22. juli se hvor sårbart Norge er, selv om vi blir angrepet av bare en mann. Fristelsen kan bli stor for at andre, også miljøer av andre avskygninger enn Breivik, ønsker å utnytte disse sårbarhetene.

Dersom man skal legge DSBs vurderinger til grunn, innebærer det nesten en antydning om at PST har tatt feil eller farer med bevisste usannheter. I «Nasjonalt trusselbilde 2012» henviser DSB til at PST i sin nasjonale trusselvurdering for 2012 har skrevet at «terrorhandlingene 22. juli (...) så langt ikke (har) medført noen endring i trusselen fra organiserte nasjonale ekstreme miljøer i Norge».

For ordens skyld legger DSB til ytterligere ett sitat fra PSTs åpne trusselvurdering for 2012:

«Ekstrem islamisme vil fortsatt utgjøre den største terrortrusselen for Norge i 2012. Selv om det er få personer i Norge som støtter ekstrem islamisme, er rekrutteringen til enkelte miljøer økende. Lederskikkelser i miljøene kan utnytte dette til å etablere celler eller grupper i Norge som har til hensikt å planlegge voldelige aksjoner. Norge fremstår som sentralt i fiendebildet til enkelte av disse lederne.

Personene i de ekstreme islamistiske nettverkene er involvert i aktiviteter av mer operativ karakter enn tidligere. Flere av disse personene reiser til konfliktområder for å få trening, kamperfaring og møte internasjonale kontakter. Slike opphold kan påvirke den enkeltes ønske og evne til å planlegge terrorhandlinger her i landet»

Men DSB utelater helt å nevne at daværende PST-sjef Janne Kristiansen i et brev datert 27. oktober 2011 slo fast at «det fortsatt er mulig at enkeltpersoner som er inspirert av terrorhandlingene kan forsøke å gjennomføre voldshandlinger. Videre peker terrorhandlingene 22. juli på utfordringer knyttet til å avdekke personer som planlegger, forbereder og gjennomfører terrorhandlinger alene».

PST-brevet var opprinnelig unntatt offentlighet, men ble publisert likevel, trolig fordi daværende justisminister Knut Storberget dagen etter sin redegjørelse til Stortinget 10. november 2011 skulle gå av, og ikke ønsket noen som helst skjeletter i skapet. Derfor er dette og andre brev som ble offentlige samtidig, viktige tidsdokumenter i forhold til forståelsen av hva som er og var de reelle vurderingene.

Ordgymnastikken, der viktige puslebiter i ettertid utelates når nye vurderinger skal gjøres, viser igjen at kampen om Norges terrorberedskap på langt nær er avsluttet. Grunnet manglende kriseforståelse før 22. juli, kjemper ulike aktører nå om virkelighetsforståelsen utad. Noen forsøker sogar å vaske sine hender i etterkant av terrorhandlingene, i forhold til å peke på at dette var en helt adskilt, usannsynlig og lite teoretisk hendelse i Norge - både før og etter 22. juli. På denne måten blir grunnlaget for kritikk redusert. Manøvreringen er bevisst, men utilgivelig.

Den samme manøvreringen er vi vitne til i forhold til at DSB hva angår vurderingen av faren for cyberangrep har valgt seg et scenario med et omfattende cyberangrep som rammer alle betalingsterminaler i landet i en hel uke. Dette er en behendig avgrensning som gjør at scenariet fremstår som mindre sannsynlig enn et cyberangrep som kan inngå i en mulig første eller andre bølge med angrep mot Norge, og der det er mer sannsynlig at man vil ønske å slå ut viktige kommunikasjonsanlegg og lamme det nasjonale beslutningsapparatets evne til å kommunisere internt.




Basert på trusselvurderingene som er nedfelt i den lille matrisen inntatt i dokumentet "Nasjonalt risikobilde 2012", er det grunn til å stille svært alvorlige spørsmål, som for eksempel ved om DSB har den nødvendige kompetanse og kriseforståelse som direktorat til å forvalte det nasjonale ansvaret for krise- og beredskapsarbeidet i Norge. Min bok «Da terroren rammet Norge» viste, gjennom en lang rekke eksempler, det som var en strukturell kollaps i beredskaps-Norge. Dette bildet er DSB en del av, om ikke hovedansvarlig for.

Mye tyder på at Norges nasjonale krisehåndteringsapparat er skrudd sammen på helt feil vis. Modellen Norge i dag følger, ble utarbeidet etter tsunamikatastrofen i romjulen 2004. Men modellen knirket kraftig i sammenføyningene 22. juli, på grunn av det en eneste mann utsatte kongeriket for.

Hvis dokumentet «Nasjonalt risikobilde 2012» er det DSB kan stille opp med, som premissleverandør for Norges beslutningstakere i arbeidet med å stake ut kursen etter 22. juli, er det urovekkende. Dog skal jeg ikke slakte dem helt: Direktoratet drøfter, på forbilledlig vis, kommunenes manglende beredskap mot bortfall av elektrisk kraft. Dette er et område med stor sårbarhet og store konsekvenser. Mye av landets infrastruktur blir lammet dersom vi ikke greier å opprettholde strømforsyningen i en krisesituasjon.

Men på viktige punkt begår direktoratet et besnærende og farlig selvbedrag. Direktoratets ledelse gjør seg direkte og indirekte til talsmenn for at nye terrorangrep er helt usannsynlige, noe som åpner for at landets regjering kan bli fristet til å la være å foreta det som er helt nødvendige forbedringer av Norges terrorberedskap. Jeg skjønner virkelig ikke at DSB tør å spille hasard med norske liv på denne måten.

Jeg opplevde selv terrorangrepene 11. september 2001. Jeg bodde og arbeidet på Manhattan og kunne se røyksøylene fra tårnene i World trade center (WTC), så lenge de stod der. Jeg har også gransket terrorangrep fra sent på 1960-tallet, 1970-tallet og 1980-tallet, som journalist. Historien er full av eksempler på nasjoner som ikke tok trusselen på alvor, før noe enda mer alvorlig skjedde. De amerikanske ambassadene i Kenya og Tanzania ble angrepet av al Qaida 7. august 1998. Og i tiden før 11. september 2001 manglet det ikke på advarsler om at noe kunne skje også på USAs landejord, herunder fra blant annet fransk etterretning.

I tiden før 22. juli bedrev jeg ganske intens journalistikk mot Norges terrorberedskap, i forlengelsen av nedleggelsen av Heimevernets spesialavdeling HV016. Jeg var nysgjerrig på hvordan det egentlig stod til med landets nasjonale sikkerhet. Som journalist ble jeg møtt av en lang rekke forsikringer om at alt var i den skjønneste orden. Men de kildene som advarte mot mulige strukturelle svakheter i tilfelle en nasjonal krise, de fikk dessverre rett i det aller meste av det de spådde. At viktige deler av sikkerheten rundt Stortinget var nede for telling, stemte. At Norges spesialstyrkekapasitet var ekstremt mangelfull og sårbar, stemte også.

Mens opplysningene før 22. juli ble møtt med latterliggjøring og overbærende smil, er det dementiapparatet og tausheten som råder grunnen i dag.

Vi kan ikke akseptere at vikarierende hensyn og ønsket om å skape trygghetsfølelse hos publikum blir viktigere enn realpolitiske og faktafunderte vurderinger. Nei, DSB, dette er simpelthen for dårlig!


Forslag til ytterligere lesning (takk til @v36ar) - om perfekte stormer og sorte svaner:
http://www.aftenbladet.no/meninger/kommentar/Om-perfekte-stormer-og-sorte-svaner-2972062.html#.T7FfUu2OWHA

Akersgata = Gunnar Sønstebys gate


Gunnar Sønstebys stol står nå tom, en ruvende skikkelse er gått bort. Debatten er nå i gang om hvilken gate eller plass som bør bære motstandsmannens navn. Bildet er hentet fra veterandagen på Akershus festning 8. mai 2011. Foto: KJETIL STORMARK


Krigshelt Gunnar «Kjakan» Sønsteby bør hedres ved at Akersgata omdøpes til Gunnar Sønstebys gate.

 

Akersgata går fra Akershus festning, der Kristian IV slo fast at Christiania skulle etableres etter bybrannen i 1624. Akersgata strekker seg i dag videre forbi Stortinget og gjennom regjeringskvartalet, mellom høyblokka og R5 og oppover mot St. Olavskirken.


I tillegg ligger VG-bygget i Akersgata, nærmere bestemt i nummer 55, avisen som ble opprettet av Hjemmefronten etter 2. verdenskrig.

18. mai 1944 slo Gunnar «Kjakan» Sønsteby og Gregers Gram fra Oslo-gjengen til mot arbeidskontoret, som var lokalisert på samme tomt som i dag huset VG-bygget.

Dagen etter skulle arbeidsmobiliseringen av nordmenn i Oslo begynne, i tyskernes regi. Men sabotasjeaksjonen satte en brutal stopper for okkupasjonsmaktens planer.

 

(artikkelen fortsetter under bildet)

 


Gunnar Sønsteby og hans kone Anne-Karin på veterandagen 8. mai i fjor.

Samtidig bør minnesmerket etter 22. juli-terroren plasseres på den store, åpne plassen mellom høyblokka og en framtidig Gunnar Sønstebys gate. Slik vil Gunnar Sønstebys gate, 22. juli-plassen (som er det naturlige navnet) og Einar Gerhardsens plass befinne seg i samme kvartal, noe jeg finner ganske naturlig.

 

På dette kartet, hentet fra Google Earth, forsøker jeg å vise en skisse til hvordan dette kan arte seg. Legg i tillegg merke til at Akersgata i dag begynner bare få meter unna der Gunnar Sønsteby og andre medlemmer av Oslo-gjengen i flere år har hatt kontorlokaler, like ved Miljøverndepartementet, ved murene av Akershus festning.

 

Se forklaringer under kartet ifht kartmarkeringene.




Akersgata ble tidligere forbundet med å være «avisgata» i Norge, fordi både VG, Aftenposten og Dagbladet holdt til her. Men Aftenposten har flyttet til Postgirobygget, mens Dagbladet har flyttet til havnelageret. Den eneste gjenværende avisen i Akersgata, min gamle arbeidsplass VG, tror jeg ikke vil føle annet enn stolthet over å endre adresse til Gunnar Sønstebys gate 55.

 

(artikkelen fortsetter under bildet) 

 


Oslo-ordfører Fabian Stang (t.v.). Foto: KJETIL STORMARK


Oslos ordfører Fabian Stang har uttalt til mediene at det er naturlig at Gunnar Sønsteby får sin egen gate eller plass oppkalt etter seg. Stang påpeker at det er viktig at dette skjer på historisk grunn, ett av stedene der «Nr 24» gjennomførte en av sine sagnomsuste operasjoner. Akersgata er et slikt sted. I tillegg er det en av de aller viktigste gatene i Oslo. Norges viktigste motstandsmann og folkehelt fortjener ikke noe mindre.

 

Forslaget er herved avlevert. Jeg har ikke sett Akersgata lansert som forslag noe annet sted. Hvem som er forslagsstiller er egentlig revnende likegyldig. Men hvis noen like fullt har kommet meg i forkjøpet med forslaget, stiller jeg meg herved bak.

 

Oslo kommune er normalt sett ikke forbundet med rask saksbehandling på plan- og veisaker i hovedstaden. Men her håper jeg Oslos ordfører kan sørge for et høyt tempo, slik at det ikke tar år og dag før saken får en avklaring.

 

Samtidig bør statuen av Gunnar «Kjakan» Sønsteby på Solli plass flyttes til et sted langs Akersgata. Den mer eksakte plasseringen bør vurderes nærmere, alt etter hvordan den fysiske utformingen av regjeringskvartalet blir seende ut og minnestedet for 22. juli blir plassert.

In memoriam: Gunnar "Kjakan" Sønsteby (1918-2012)


Gunnar "Kjakan" Sønsteby avbildet sammen med sin kone Anne-Karin på veterandagen på Akershus festning 8. mai 2011.  Foto: KJETIL STORMARK 

 

En gigant er død. Norges største krigshelt er ikke blant oss lenger.

Gunnar "Kjakan" Sønsteby er den eneste som har fått Krigskorset med tre sverd.

Motstandsmannen fra den 2. verdenskrig var en ruvende kjempe som vil bli dypt savnet. I dag velger jeg å ære hans minne med å gjenfortelle en historie som forteller om hans lavmælte væremåte.

Gunnar Sønsteby har i flere tiår hatt sin faste parkeringsplass ved Akershus festning, tett inntil et gult og nedslitt trebygg bare et steinkast unna Miljøverndepartementet. Det nedslitte gule trebygget huset i mange år Linge-kompaniet i 2. etasje, mens Etterretningstjenesten hadde plassert en av sine mest hemmelige avdelinger i deler av 1. etasje: E-tjenestens seksjon E14.

(artikkelen fortsetter under bildet)


Gunnar Sønstebys parkeringsplass ved Akershus festning. Foto: KJETIL STORMARK

E14 var ansvarlig for å drive etterretning i ulike konfliktområder i verden for å innhente etterretning som hadde som formål å beskytte norske soldater som deltar eller kunne bli sendt for å delta i internasjonale, fredsbevarende operasjoner. Operasjonene ble gjennomført både i Europa, Asia og Afrika.

Det må ha føltes som en dypereliggende trygghet og stolthet å vite, for de som jobbet i E14 på denne tiden, at i 2. etasje hadde Norges viktigste soldat og krigshelt sitt kontor. Gunnar "Kjakan" Sønsteby pleide også sosial omgang med mange av de som jobbet i E14, men uten at han av den grunn stilte unødvendige spørsmål. Sønsteby var vel kjent med prinsippet "need to know". Han verken trengte eller ville vite noe.

En dag da Sønsteby parkerte sin bil på sin faste parkeringsplass utenfor det gule trebygget, fikk han tilsnakk fra en ny vaktmann eller vekter. 

"Her kan du jo ikke parkere", fikk Sønsteby beskjed om. Noen som fulgte opptrinnet, la merke til at Sønsteby så litt undrende på vaktmannen/vekteren, samtidig som han smilte svakt. Sønsteby tenkte seg litt om før han svarte. Når svaret til slutt kom, var det mildt i formen.

Slik historien er blitt fortalt, hevdes det at det var en av de tilstedeværende som gjorde at vaktmannen/vekteren fikk oppklart hvem det egentlig var han snakket med. Å gi Norges fremste krigshelt tilsnakk for å ha parkert på sin egen parkeringsplass, er en tabbe jeg tror mannen gjorde bare en gang.

(Artikkelen fortsetter under bildet)


Gunnar Sønsteby var et varmt medmenneske. Her sammen med kona Anne-Karin og krigshelt Hugo Munthe-Kaas, som døde i mars i år. Foto: KJETIL STORMARK

Siste gang jeg så Gunnar "Kjakan" Sønsteby offentlig, var på veterandagen på festningsplassen på Akershus festning i Oslo 8. mai 2011. Da fikk tre norske soldater Krigskorset med sverd: Kaptein Jørg Lian, oberst og FSK-sjef Eirik Kristoffersen og - post mortem - orlogskaptein Trond Andre Bolle. Bolle ble drept under tjeneste i Afghanistan 27. juni 2010.

Da sønnen til Bolle tok imot Krigskorset fra forsvarssjef Harald Sunde, satt Kjakan sammen med sin kone Anne-Karin på første rad i VIP-teltet, foran andre dignitærer blant annet fra spesialstyrkenes rekker. På høyre side av det respekterte paret, satt krigshelten og den gamle etterretningsmannen Hugo Munthe-Kaas, som gikk bort bare få måneder senere, i mars i år.

Det var en egen verdighet og respekt som omga Gunnar Sønsteby, som fortjener å bli minnet for alt det han ga, både under 2. verdenskrig, men også i tiden etter krigen. Takk, nummer 24. Takk for alt det du ga til Norge. Ære ditt minne.

En blogg om maktens forside og bakside

Mitt navn er Kjetil Stormark. Jeg er frilansjournalist og forfatter - med forkjærlighet for større og kompliserte nyhetssaker som finnes i gråsonen mellom forskning og journalistikk. Da tenker jeg ikke på journalistikk på forskning, men å bruke deler av forskningens grundige metoder ifht eksempelvis arkivjakt, for å få ut nye opplysninger fra norsk og internasjonal etterkrigshistorie.

Denne bloggen vil bli viet mitt livslange fokus på makt og avmakt. Jeg begynte som journalist i 1987, uten å være spesielt tørr bak ørene. Fra da og fram til nå, har jeg vært både journalist, pressefotograf og redaktør i lokalaviser, journalist i riksmedier og ervervet erfaring fra både avis, nett, radio og TV.  I perioder har jeg hatt opphold fra journalistikken, der jeg har vært presseråd for den norske FN-delegasjonen da Norge var medlem av Sikkerhetsrådet i 2001-2002 og senere PR-rådgiver (2005-2007). Men slik jeg ser det, tok jeg en nærmere titt på makten også da, som en del av maktapparatet. Det tror jeg har gjort meg til en bedre journalist senere.

På denne bloggen kommer jeg til å skrive mye om terror, terrorangrepene mot Norge 22. juli 2011 og terrorberedskap, herunder både militær og sivil beredskap. For de som føler det har blitt mye etter 22. juli: Jeg fokuserer også på forsvaret, sikkerhetspolitikk og politiets rolle i samfunnet, i tillegg til mer ytterliggående temaer som politiske attentater, politisk motivert bruk av vold og ekstreme grupperinger, samt myndighetenes bruk av etterretning, overvåking og andre skjulte maktmidler. Jeg følger også deler av det norske og internasjonale hackermiljøet, og utelukker ikke enkelte drypp med nyhetsinteresse herifra. Og sist, men ikke minst, kommer det også til å dukke opp en del temaer fra den kalde krigens dager på denne bloggen.

Jeg håper mange vil finne det interessant å følge med på bloggen. Dersom noen av dere har nyhetstips eller andre tilbakemeldinger, er det bare å ta kontakt med meg på epost: kjetil.stormark(at)gmail.com