hits

Jens biter seg fast - men dramatikken er ikke over

STOLTENBERG II: Statsminister Jens Stoltenberg beklaget overfor Stortinget, og blir sittende. Men ikke uten diskusjon internt. Foto: HKON MOSVOLD LARSEN/NTB SCANPIX

Statsminister Jens Stoltenberg og justisminister Grete Faremo beklaget og beklaget i Stortinget i dag. Men dramatikken er ikke over. N venter kontrollsak og trolig ogs hring.

Den offisielle seigpiningen er begynt, og KAN fortsatt ende i mistillitserklring mot enkeltvise statsrder eller hele regjeringen. Krf-leder Knut Arild Hareide mener regjeringen de-facto har feilinformert Stortinget, selv om det neppe var bevisst. Rent parlamentarisk og konstitusjonelt er det dramatisk beskylde en regjering for bedrive feilinformasjon. Konsekvensen av slikt, kan ofte vre mistillit.

Statsminister Jens Stoltenberg hadde i dag problemer med svare konkret p hva det egentlig var som sviktet 22. juli og i tiden fr dette. Dette er et ganske viktig punkt. Dersom Stoltenberg og hans regjering mter kritikken og behovet for endringer med tomme ord og ingen reell forstelse og innsikt, vil de neppe vre i stand til lede Norge i ndvendig retning.

Flere medier meldte i dag at sentrale aktrer innad i Arbeiderpartiet har rdet Jens Stoltenberg til kaste kortene, og g av i kjlvannet av 22. juli-kommisjonens knusende rapport. Det er vanskelig leve med konklusjonen om at mange av partitoppenes egne barn kunne ha vrt reddet 22. juli. Debatten internt i Ap har nok vrt mer fremtredende enn det som offisielt sett har kommet fram. Lojaliteten gjr at ingen nsker uttale seg pent om dette temaet, naturlig nok. Det er ogs en vanskelig debatt, for det partiet som var hovedmlet for angrepet 22. juli, og som fortsatt srger over tapet av sine.

Debatten er ogs vanskelig fordi partieliten i Arbeiderpartiet enn ikke vet hvor store skadevirkninger 22. juli-rapporten har ftt for Jens Stoltenbergs politiske omdmme. Er det snakk om et banesr, eller en krise han kan overleve? Svaret foreligger enn ikke.

Siden de rd-grnne har rent flertall p Stortinget, har opposisjonens synspunkter formelt sett bare akademisk interesse, har Ap-topp Martin Kolberg gjentatte ganger sagt at 22. juli-saken ikke er en sak der regjeringen ndvendigvis vil bruke sitt flertall. Dette er i og for seg ganske interessant dobbeltkommunikasjon, en vr varsom-melding til opposisjonen, om ikke bli for ivrige.

Men tilbake til de Ap-interne avveiningene. I sprsmlet om Ap br kaste kortene eller ikke, er det grunnleggende sett to hovedretninger, slik jeg ser det:

1. Arbeiderpartiets kanskje eneste mulighet for vinne valget til neste stortingsvalg, er velge den brente jords taktikk: kaste kortene.

Dersom Hyre-leder Erna Solberg m forklare for Frp-leder Siv Jensen hvorfor Siv ikke br bli statsminister akkurat n, som leder for landets strste opposisjonsparti, men heller vente til etter valget, kan det bli en krevende velse. Spesielt gjelder dette nr Erna selv nsker bli statsminister, etter stortingsvalget. En slik situasjon KAN delegge mye av samarbeidsklimaet p borgerlig side.

Men et slikt scenario lar seg bare realisere dersom opposisjonen er betydelig hardere og mer uforsonlige enn de er i dag. For kaste kortene, m Ap ha et handlingsrom. At opposjonen ikke nsker gi Ap dette handlingsrommet, og i stedet nsker seigpine regjeringen framover, handler grunnleggende sett om spillet om regjeringsmakt etter stortingsvalget 2013. Dette forklarer ogs deler av den politiske feigheten som vi akkurat n er vitne til.

Jens Stoltenberg har selv lrt at det ta ansvar og regjeringsmakt ett r fr et stortingsvalg, ikke ndvendigvis er oppskriften p suksess. Hans frste regjering ble dannet i 2000, etter at Kjell Magne Bondevik stilte kabinettsprsml om gasskraftverk og tapte.

Men allerede i 2001, var Bondevik tilbake i regjeringskontorene, og Ap nok en gang i opposisjon.

Dersom Ap velger speilvende erfaringen fra den gang, kan det bli fristende utnytte handlingsrommet som et eventuelt mistillitsforslag fra opposisjonen eventuelt skaper.

Det er ingen automatikk i at Stoltenberg tviholder p makten, selv om de rd-grnne har rent flertall p Stortinget. Akkurat slik som Kolberg har hintet til flere ganger.

Den andre hovedretningen er denne:

2. Dersom Ap og Jens Stoltenberg kaster kortene n, kan det innebre at Stoltenbergs dager ogs som partileder er talte. kaste kortene n, viser at Ap og Jens ikke leverte nr det gjaldt som mest. Dette, mener enkelte i Ap, er ikke den beste opptakten inn mot stortingsvalget neste hst. Da vil Stoltenberg og Ap i realiteten ha s drlig troverdighet at et partilederskifte neppe er til unng. Den beste mten gjenreise Ap og Stoltenbergs omdmme p, er dermed bite tenna sammen. Ap m fortsette vise at partiet er best p styre landet, ogs nr det butter mot.

Et tilleggsmoment, som trolig bidrar til at Aps maktelite mener det er fornuftig fortsette i regjering, er at bare muligheten for en partilederdebatt er avskrekkende. Dette vil kunne pne dren for motsetninger innad i Ap som kan bli helt deleggende. Det er ingen hemmelighet at Trond Giske har statsministerambisjoner. Mer moderate krefter nsker Jonas Gahr Stre, ikke den mer radikale Giske. Dersom Ap n skal hndtere ikke bare kritikken for ha sviktet fr 22. juli, etter selv ha blitt rammet av terroren, og deretter intern uro og pen maktkamp, er skadevirkningene uoverskuelige. Det er ogs rimelig kort tid for en ny partileder vise seg fram p, fra n og fram til september neste r, tatt i betraktning at det vil ta tid kalle inn til ekstraordinrt landsmte eller gjennomfre skiftet p ordinrt vis.

Alle disse faktorene gjr at det fremstr som srdeles lite fristende med noe skifte akkurat n. Jens Stoltenberg selv nsker trolig fortsette. Han nsker ikke at hans ettermle skal bli at historikere setter likhetstegn mellom ham selv og Johan Nygaardsvold, slik Tor Bomann Larsen gjorde nylig. To statsministre som sviktet da landets sikkerhet og framtid stod p spill. Stoltenberg nsker et image som statsmannen som stod bak viktige samfunnsreformer og staket ut kursen og sikret viktige verdier i Norge, i et Europa preget av finanskrise og sosial uro. Det oppnr han ikke med kaste kortene n.

Grunnleggende sett er det dermed Ap-interne avveininger, og ikke opposisjonen, som avgjr regjeringens skjebne. Med et lite forbehold: Dersom opposisjonen lager s mye sty at det sannsynliggjr at Ap kan g av OG komme tilbake allerede ved neste valg. Da kunne fristelsen ha blitt stor. Men der er opposisjonen forelpig ikke. Og dess mindre tid det er igjen til neste stortingsvalg, dess mindre er sannsynligheten for at Ap kaster kortene. Det er nemlig viktig med tid for kunne gjennomfre politiske snuoperasjoner.

Hvem er s Ap-toppene som holder Norges politiske veivalg i sine hule hender framover? Den indre kjerne i Arbeiderpartiet bestr i dag av, i tillegg til statsminister og partileder Jens Stoltenberg:

  • Statsrd og stabssjef p Statsministerens kontor (SMK), Karl Eirik Schjtt-Pedersen.
  • Parlamentarisk leder Helga Pedersen.
  • Parlamentarisk nestleder Martin Kolberg.
  • Partisekretr Raymond Johansen.
  • Assisterende partisekretr Odd Erik Stende.
  • Statssekretr (og tidligere Nordlys-redaktr) Hans Kristian Amundsen ved SMK.

Stoltenberg lytter ogs i betydelig grad til statssekretr Rita Skjrvik og sin politiske rdgiver Sindre Fossum Beyer.

Disse partistrategene lever ikke i noe vakuum. Stortingsgruppen og fylkeslederne har ogs stemmer i denne debatten. Graden av ubehageligheter og politisk press i samfunnsdebatten avgjr ogs, som nevnt, hvilket scenario Ap-strategene opplever som mest belastende eller fristende.

Politikken handler ofte om velge det minste av flere onder, fordi da stter du frrest. Du kan ikke ha for mange fiender dersom du skal vinne et valg.

Denne tyngdeloven er forvrig en viktig rsak til at spass lite ble gjort i tiden forut for 22. juli, at beredskapen var s drlig. Fr terroren rammet Norge, var det ikke satsing p forebyggende sikkerhet som gjorde at du vant valg. Men det kan fre til at Ap taper ett.

Men det kommer jeg tilbake til i et senere blogginnlegg.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar