hits

Norge sviktet. Jens sviktet.


Statsminister Jens Stoltenberg, avbildet sammen med sin nvrende regjering 30. mars 2012. Foto: HKON MOSVOLD LARSEN/NTB SCANPIX

Ettermlet til Jens Stoltenberg vil, for evig og alltid, vre knyttet til 22. juli. Terrorangrepene som rammet hans egne. Terrorangrepene som Norge ikke greide avverge. Terrorangrepene som frte til langt strre konsekvenser, fordi beredskapsapparatet var helt uforberedt.

Allerede fr 22. juli-kommisjonens rapport ble lagt fram mandag, ble lille Norge brukt internasjonalt som lrebokeksempel p en nasjon som ikke maktet forsvare sine innbyggere da det virkelig gjaldt.

Etter at rapporten n har frembrakt en overveldende mengde dokumentasjon p hvordan myndighetene sviktet i praksis, er det politiske spillet n i gang.

Det kommer jeg tilbake til.

Jens Stoltenberg har vrt statsminister i Norge siden 17. oktober 2005. Fr Stoltenberg dannet sin andre regjering, var han regjering i et kort intermesso i norsk politikk, fra 2000 til 2001. Foranledningen var at statsminister Kjell Magne Bondevik stilte kabinettsprsml i Stortinget, en avstemning der Bondevik-regjeringen fikk flertallet mot seg.

Stoltenberg er en administrator, en dyktig en. Stoltenberg er utdannet sosialkonom, og interesserer seg for konomisk politikk. Han skaper nasjonal trygghet i en tid der Europa er preget av konomisk og finansiell uro, selv om hans evne til g p vannet ogs skyldes et politisk vannspeil av olje. Norges vanvittige oljeinntekter gjr at de politiske rammevilkrene i Norge er hakket bedre enn i Hellas og Spania, for si det litt enkelt.

Jens Stoltenbergs store omdmmemessige utfordring akkurar n er at han ikke har noe politisk prosjekt. Terrorangrepene 22. juli, og 22. juli-kommisjonens dom over beredskapsapparatets kollaps denne mrke dagen, er det Stoltenberg vil bli husket for. Det vil bli hans politiske ettermle. Ikke hva han utrettet politisk, men at Norge sviktet - da terroren rammet oss.

Da jeg ble fagleder for krisehndtering i et PR-byr, lrte jeg allerede frste uken at det alltid er to kriser: Informasjonskrisen og den operative krisen. Du m hndtere begge.

Statsminister Jens Stoltenberg hndterte den kommunikasjonsfaglige delen av krisen til laud, godt hjulpet av statssekretr Hans Kristian Amundsen og andre som utarbeidet krisebudskap som traff det norske folk i hjertet.

Men nr disse inntrykkene blekner, vil det vre det overveldende faktagrunnlaget fra 22. juli-kommisjonens rapport som er det som vil prege historiebkene og den kollektive bevisstheten de neste rene. Og her er konklusjonen at norsk politi sviktet, at Breivik kunne vrt stanset tidligere og flere liv reddet, og at veien inn til regjeringskvartalet - Grubbegata - kunne og burde vrt stengt forlengst.

Den fryktelige sannheten om myndighetenes hndtering 22. juli er at landet egentlig var uten overordnet og operativ, nasjonal krisehndteringsledelse de frste to-tre timene. Dersom det hadde gtt av en eller flere bomber til, eventuelt en skitten bombe (som skapte radioaktiv, biologisk eller kjemisk forurensning av Oslo), kunne det blitt behov for en storstilt evakuering av hovedstaden.

I sin rapport, siterer kommisjonen evalueringsrapporten til Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB), der etaten berrer dette temaet.

Situasjonen 22. juli 2011 kunne ha utfordret Beredskaps-Norge ogs p andre omrder. Hyblokka kunne ha kollapset, flere eksplosjoner kunne ha funnet sted, eller det kunne ha oppsttt behov for evakuere deler av befolkningen, med de store hndteringsutfordringene dette ville ha medfrt.

Dette var det ingen som diskuterte i hverken Regjeringens kriserd (RKR) eller i kretsen rundt statsministeren. Ingen hadde fokus p hvordan Norge skulle hndtere en mulig forverring av situasjonen. Og det er ganske skrekkelig tenke p. At vi egentlig hadde flaks. Det er en ganske fryktelig ting skrive, nr 77 mennesker mistet livet denne dagen. Men det er sant. Norge hadde, som nasjon, rett og slett flaks.

Statsminister Jens Stoltenberg hefter direkte og indirekte for myndighetenes manglende handlinger bde fr og under 22. juli. Han hefter ogs for sin manglende interesse for beredskapsomrdet. Det er statsministerens ansvar srge for at landets sikkerhet blir ivaretatt. Her har Jens Stoltenberg sviktet. Heri ligger ogs hans store dilemma, nr han n skal prve vise handlekraft.

Og da er vi tilbake til det politiske spillet.

Jens Stoltenberg hefter i s stor grad for mye av det som sviktet, at han raskt vil mte seg selv i dren hvis han vil vise handlekraft ved kaste eller flytte p ledere p ulike niver. Hvorfor skal andre regler gjelde for andre? Hvorfor tar han ansvar ved fortsette, mens andre m g av?

Samtidig er det ikke noe reelt politisk alternativ til Stoltenberg-regjeringen. Hyreleder Erna Solberg nsker etter alt dmme ikke noe regjeringsskifte n, fordi da vil oppdraget med danne regjering g til det strste opposisjonspartiet. Og det er Frp, ikke Hyre.

Men Arbeiderpartiet er i en kattepine. Partistrategene i Ap frykter at partiet og dets statsminister vil sitte i en knipetang og bli stadig mer svekket fram mot neste stortingsvalg. Dersom presset p Jens bare ker og ker, kan det berede grunnen for at Arbeiderpartiet betrakter det som bedre miste makten i ett r, med mulighet for vinne den tilbake i nye fire, enn tviholde p regjeringsmakten fram mot stortingsvalget og deretter tape hele valget. Da venter etter alt dmme fire r i opposisjon. Da er det ikke sikkert at Aps partileder heter Jens Stoltenberg neste gang Ap gr til stortingsvalg.

Bde regjering og den politiske opposisjonen har et felles ansvar for vise velgerne at grove feil fr konsekvenser. Dersom relange unnlatelsessynder og manglende fokus p nasjonens sikkerhet ikke fr hndfaste konsekvenser, vil det bidra til to ting: 1. At personer i maktposisjoner blir oppdratt til tro at de kan slippe unna med hva som helst, og 2. En stadig strre avgrunn mellom folk flest og makteliten som styrer landet.

Dette landet trenger en ordinr politisk dynamikk, at grove feil og synder fr konsekvenser. Det br vre grunnleggende pedagogikk, ogs for politifolk, byrkrater og politikere.

Vi kan ikke akseptere at flaks er en faktor i krisehndteringen neste gang Norge rammes av en nasjonal krise. For unng det, m folk skjnne at det n er alvor. Og uten konsekvenser, er alt snakket om ansvar bare tom retorikk.

Helt til slutt en kort kommentar om flere meningsmlinger som ulike medier har presentert om tillit eller ikke tillit til Jens Stoltenberg som statsminister. Disse mlingene har vist at det fortsatt er et flertall som svarer at de ikke har ftt mindre tillit til Stoltenberg etter kommisjonsrapporten. Men mlingene har en stor svakhet, og det er at de er foretatt for tidlig. Omdmmemlinger viser tradisjonelt at det er en forsinkelsesmekanisme hos folk flest. Denne forsinkelsen kan vre s lang som inntil tre mneder. Frst i november vil vi se det fulle omfanget av hva slags politisk skade 22. juli-kommisjonens rapport har ftt for Jens Stoltenberg og Ap.

I tillegg venter mneder med pisking i Stortinget, ekstraordinrt stortingsmte 28. august, gransking i regi av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite, mest sannsynlig en hring, ny pisking hvis opposisjonen mener at forslaget til statsbudsjett ikke har nok fokus p beredskapstiltak og en ny stortingsmelding om beredskap til neste vr, som kan f en behandling som glir tett opp mot neste valgkamp.

Vil Ap virkelig dette? Eller ser partistrategene i Ap en annen og mer fristende utvei? Kan det bli mer fristende gjre som Audun Lysbakken og si atJeg er tilhenger av at feil skal f konsekvenser?

Jeg vet ikke.

Det eneste vi forelpig kan konkludere med, er at avklaringen om Jens Stoltenbergs framtid som norsk statsminister enn ikke foreligger.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar