hits

Ofrer nasjonal luftberedskap for å sende F-16-piloter på øvelse


TAKE OFF: Et norsk F-16-kampfly tar av fra Nellis Air Force Base (AFB) i den amerikanske delstaten Nevada, der rundt 60 fly fra flere allierte land for øyeblikket deltar på Red Flag-øvelsen 15-02. Foto: LUFTFORSVARET

 

LANG RESPONSTID: Siden slutten av februar og i minst tre uker, blir Norges nasjonale militære luftberedskap ivaretatt av norske F-16-fly som øver ved en flybase i den amerikanske delstaten Nevada.

 

Årsaken til unntakssituasjonen er at forsvarsledelsen har besluttet å sende 10 norske F-16-fly med piloter og bakkemannskaper, sammen med to norske C-130J Hercules transportfly til USA, for å delta i den flernasjonale Red Flag-øvelsen 15-02. 

 

Minst 10 timer

Øvelsen finner sted på Nellis Air Force Base like ved Las Vegas i ørkenen i Nevada. 

Dersom det oppstår en alvorlig krise- eller krigssituasjon, har flyene i beste fall nærmere 10 timers responstid for å nå tilbake til Norge. Og det er bare dersom Norge får umiddelbar hjelp av amerikanske tankfly, slik at F-16-flyene er i stand til å tilbakelegge den lange avstanden fra USA og tilbake til Norge. Norge har ikke egne tankfly.

Bare flyturen alene, nonstop, utgjør drøye åtte timer.

 

Fire fly igjen 

Hjemme i Norge står fortsatt to norske F-16-kampfly på såkalt Quick Reaction Alert (QRA-beredskap) ved Bodø flystasjon. De to kampflyene skal kunne ta av på 15 minutters varsel.

Men disse flyene er avgitt til NATO-kommando, og styres fra et Combined Air Operations Center (CAOC) ved Uedem i Tyskland.

Derfor har Norge også etablert en nasjonal ordning med såkalt høy luftmilitær beredskap (HLB), som er den spisseste enden av Forsvarets såkalte «luftmakt». Dersom Norge trenger tilgang på egne kampfly for å forsvare Norge, er det disse ressursene forsvarsledelsen og regjeringen kan trekke på.

Norge har også to kampfly igjen i Norge og som deltar i den pågående militærøvelsen "Joint Viking" i Finnmark. Men dette er for lite til at Norge kan ivareta den selvstendige HLB-beredskapen.

 

Vil ikke kommentere 

Forsvarskilder opplyser at beslutningen om at den amerikanske Nellis Air Force Base skal fungere som «norsk» HLB-base er tatt på toppnivå i den norske forsvarsledelsen.

Forsvarsstaben nekter å svare på om beslutningen er godkjent på politisk nivå, av forsvarsminister Ine Eriksen Søreide eller regjeringen forøvrig. 

Forsvarsstaben vil heller ikke svare på flere andre, detaljerte spørsmål som er sendt til staben på epost. 

«Kampflyberedskapen i Norge under øvelse Red Flag ivaretas i henhold til gjeldende direktiver fra FOH. Ut over dette ønsker vi ikke å kommentere kampflyberedskapen i Norge», heter det i Forsvarsstabens skriftlige svar, ført i pennen av pressetalsmann og oberstløytnant Eystein Kvarving.

 

Spørsmålene Forsvarsstaben nekter å svare på: Se nederst i artikkelen.

 

Bare 16 skrog

Årsaken til at den norske forsvarsledelsen må ofre den nasjonale komponenten i Norges luftmilitære beredskap for å kunne sende 10 norske kampfly til USA, er at Norge har vesentlig færre kampfly enn det som er offentlig kjent.

Norge har i dag bare 16 tilgjengelige kampflyskrog, etter at det i fjor sommer ble funnet sprekkdannelser under cockpit på en rekke av de norske F-16-flyene. Alle fly må jevnlig gjennomgå vedlikehold og systemsjekker. Det betyr at Norge på det meste sjelden greier å holde flere enn rundt 12-13 kampfly flydyktige til enhver tid.

Dette er en situasjon som kommer til å vedvare til Norge har fått på plass de nye F-35-kampflyene, opplyser kilder i Forsvaret.

 

«En måned»

Red Flag 15-2 pågår, ifølge en pressemelding fra Nellis Air Force Base, fra 2. til 13. mars. I tillegg til dette er det norske kampflyene borte fra Norge både i forkant og i etterkant av selve øvingsperioden.

Forsvarskilder hevder at den reduserte nasjonale luftmilitære beredskapen i Norge derfor varer i nærmere fire uker, eller rundt en måned.

Deler av materiellet som trengtes for den norske deltakelsen i Red Flag-øvelsen ble flydd til USA allerede søndag 15. februar ved hjelp av et stort militært transportfly av typen C-17 Globemaster III.

Etter hva undertegnede forstår, har det vært svært viktig for forsvarsledelsen å styrke de norsk-amerikanske båndene i en situasjon der mørke skyer truer på den sikkerhetspolitiske horisonten. Forholdet mellom Norge og USA er blitt forverret i Obamas presidentperiode, noe som er en selvstendig grunn til bekymring for forsvarsledelsen og regjeringen. USA var gjennom den kalde krigen en viktig garantist, sammen med NATO, for Norges sikkerhet i tilfelle et sovjetisk militært angrep eller andre alvorlige sikkerhetstrusler mot Norge.

 

«En av årets viktigste øvelser»

Luftforsvaret opplyser at de 10 norske F-16-kampflyene deltar sammen med rundt 50 øvrige fly fra flere allierte land på Red Flag-øvelsen i Nevada.

«Dette er en av årets viktigste øvelser for Luftforsvaret og personellet. Målet med øvelsen er å trene offensive og defensive kampflyoperasjoner i komplekse scenarioer med blant annet levering av skarpe luft-til-bakkevåpen», skriver Luftforsvaret i et epostsvar som er sendt via Forsvarsstabens kommunikasjonsenhet.

Før avreise til USA, uttalte oberstløytnant Bjørge Kleppe til Adresseavisen at øvelsen var svært viktig.

«Det vil være umulig for oss å få samme effekt av å øve her hjemme», sa Kleppe, som er leder for den norske styrken som deltar på øvelsen.

Ifølge Adresseavisen skal norske kampflypiloter under Red Flag-øvelsen også trene sammen med arabiske kolleger fra De forente arabiske emirater, som flyr Mirage 2000-fly. Inkludert støtte- og bakkepersonell, teller den norske «delegasjonen» rundt 200 personer.

 

Første gang på seks år

Ifølge Forsvaret har Norge deltatt jevnlig på Red Flag-øvelsen i USA siden 1980-tallet. Norge deltok både i 2000, 2003, 2005, 2007 og 2009. Norge skulle ha vært med også i 2011, men da førte den norske deltakelsen i krigen i Libya til at deltakelsen måtte avlyses. Norge har dermed ikke vært med på Red Flag-øvelsene de siste seks årene.

«Treningen har avgjørende betydning for kampflyvåpenets evne», skriver Luftforsvaret og legger til: 

«Scenarioene modelleres etter operasjoner som er høyst relevante for Norge, og pilotene vil få øve på en rekke realistiske utfordringer. Scenarioene foregår over et luft-til-bakke-skytefelt, både dag og natt. Skytefeltet er oppbygd med realistiske mål og det blir også trent på Combat Search and Rescue (CSAR), hvor scenarioet er at piloter har blitt skutt ned, og må evakueres.»

Og avslutter:

«Pilotene får testet sine taktiske ferdigheter under en så stor øvelse som Red Flag.»

 

 

MINE SPØRSMÅL TIL FORSVARSSTABEN

  1. Er det korrekt at ifbm deployeringen av 10 norske F-16 for deltakelse i Red Flag-øvelsen 15-02 ved Nellis AFB i Nevada, USA er det besluttet at HLB skal ivaretas fra samme lokasjon?
  2. På hvilket nivå, av hvem og når er denne beslutningen tatt? Er beslutningen politisk sanksjonert?
  3. Er det en tilfredsstillende nasjonal luftmilitær beredskap å ivareta nasjonal HLB fra USA, gitt flytiden tilbake til Norge?
  4. Finnes det annen nasjonal luftmilitær beredskap med kampfly over Norge i deployeringsperioden i Nevada i USA? Finnes det noen HLB-base i Norge i denne tidsperioden?
  5. Hva er grunnen til at Forsvaret velger å prioritere Red Flag-øvelsen så høyt gitt de store belastningene det medfører på de begrensede kampflyressursene som Norge p.t. disponerer?

Forsvarsstaben svarte 4. mars i år følgende:

 

«Til spørsmål 1-4 opplyser FOH følgende:

Kampflyberedskapen i Norge under øvelse Red Flag ivaretas i henhold til gjeldende direktiver fra FOH. Ut over dette ønsker vi ikke å kommentere kampflyberedskapen i Norge.»

 

Forsvarsstaben la dessuten til: 

 

«Når det gjelder spørsmål 1 har Luftforsvaret følgende svar:

Luftforsvaret stiller med ti F-16-fly og to C-130J Hercules på øvelse Red Flag i uke 10 og 11. Øvelsen foregår i Las Vegas, på Nellis Air Force Base, og omtrent 60 fly fra flere allierte land er med. Dette er en av årets viktigste øvelser for Luftforsvaret og personellet.

Målet med øvelsen er å trene offensive og defensive kampflyoperasjoner i komplekse scenarioer med blant annet levering av skarpe luft-til-bakkevåpen. Luftforsvaret har deltatt jevnlig på Red Flag-øvelsen i USA, siden 1980-tallet. Treningen har avgjørende betydning for kampflyvåpenets evne.

Scenarioene modelleres etter operasjoner som er høyst relevante for Norge, og pilotene vil få øve på en rekke realistiske utfordringer. Scenarioene foregår over et luft-til-bakke-skytefelt, både dag og natt. Skytefeltet er oppbygd med realistiske mål og det blir også trent på Combat Search and Rescue (CSAR), hvor scenarioet er at piloter har blitt skutt ned, og må evakueres.

Pilotene får testet sine taktiske ferdigheter under en så stor øvelse som Red Flag.»

 

Hva mener du? Diskuter nedenfor. NB: Vi ber om saklighet i kommentarfeltet.

 

Nyhetstips: kjetil.stormark@gmail.com

Twitter: kjetilstormark/twitter.com

PGP fingerprint: 42C5 4CB4 3F97 0674 A5E1 EFB5 C534 3B87 DADB 04D1

 

Last ned PGP-nøkkel for Kjetil Stormark

Forsvarsministeren feilinformerte Stortinget


NYTTÅRSTALE: Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide på talerstolen i Oslo Militære Samfund mandag 9. februar 2015. To dager senere svarte hun på spørsmål i Stortinget om HV016-saken. Foto: TORBJØRN KJOSVOLD, FORSVARETS MEDIESENTER

Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide ga flere oppsiktsvekkende og høyst misvisende svar da hun ble utfordret av Arbeiderpartiet i Stortinget om HV-016-saken denne uken.

 

Bakteppet for runden i Stortinget onsdag denne uken er høyst alvorlig: Mens det sikkerhetspolitiske klimaet hardner til, er det fortsatt ingen som har fått oppdraget med å evakuere Stortinget og regjeringen i en krise- eller krigssituasjon.

 

Oppdraget med å yte evakueringsbistand til Stortinget og Statsministerens kontor (SMK), ikke hele regjeringen, var inntil midten av 2000-tallet gitt til Heimevernets spesialavdeling HV-016. Dette var et topphemmelig oppdrag. Avdelingen var topptrent og hadde ansvar for såkalt militær livvakt og eskorte. Men i oppdragsporteføljen hadde HV-016 også i oppdrag å trene på rekognosering og kontraterroroppdrag.

 

Men i oktober/november 2010 var det brått slutt. Da besluttet daværende forsvarssjef Harald Sunde å nedlegge avdelingen. I kjølvannet fulgte en intens nervekrig, der Sunde hevdet at avdelingen hadde funnet på sine egne oppgaver og vært ute av kontroll. Det var påstander som Sunde aldri dokumenterte og som lot seg tilbakevise ved en nærmere gjennomgang av de graderte oppdragsbestillingene fra Forsvarets operative hovedkvarter (FOH) og av hvordan Forsvaret selv hadde presentert avdelingen på sine nettsider inntil Sunde fant det opportunt å legge ned avdelingen.

 

Les mer: Forsvarssjefens bløff om HV016

 

Daværende forsvarsminister var Grete Faremo fra Arbeiderpartiet. Hun stilte seg bak forsvarssjefens beslutning, som med et pennestrøk førte til at Norge mistet 180 topp motiverte operatører, lokalisert til de største byene i Sør-Norge (Oslo, Stavanger, Bergen og Trondheim).

 

Denne uken har det vært en oppsiktsvekkende ny omdreining i saken, gitt at Arbeiderpartiet tilsynelatende har tatt et oppgjør med det som skjedde i Forsvaret under deres egen statsråd. Nå tar Ap til orde for at HV016 bør gjenopprettes. I et spørsmål til forsvarsminister Ine Eriksen Søreide (H) i Stortingets spørretime onsdag, ba stortingsrepresentant Jan Bøhler fra Oslo Ap statsråden om å svare på om Søreide så det som aktuelt å opprettet HV-016-liknende enheter igjen i Forsvaret.

 

I politikken endrer ting seg fort. Mens Ap nå presser på, har Søreide etter det som var en svært overflatisk utredning i Forsvarsstaben stilt seg bak den tidligere beslutningen om å legge ned HV-016 etter at hun tiltrådte som forsvarsminister. Da hun var i opposisjon og var leder for Stortingets utenriks- og forsvarskomite var imidlertid Søreide sterkt kritisk til beslutningen.

 

Faktamessig kom forsvarsministeren med flere oppsiktsvekkende påstander i sitt svar i Stortinget denne uken.

 

Statsrådens utsagn nr 1:

«Først vil jeg få takke representanten Bøhler for et godt spørsmål. Som han jo selvfølgelig vet, ble HV-016 lagt ned i 2010 av den forrige regjeringa. Alle operatørene fikk da tilbud om å bli med over i Heimevernets innsatsstyrker, og veldig mange gjorde det. Det er jeg glad for, fordi de besitter en veldig verdifull kompetanse».

 

Dette er faktisk ikke riktig. Det som er korrekt, og som troverdige forsvarskilder opplyser til meg, er at bare 5 av ca 150 operatører fra storbyene Stavanger, Bergen og Oslo ble med over til innsatsstyrkene i Heimevernet i Forsvaret. Unntaket var Trondheim, der rundt 20 av omlag 30 operatører meldte overgang til den lokale innsatsstyrken i Heimevernet.

 

Om forsvarsministeren onsdag feilinformerte Stortinget kan kanskje ende opp i et forsøk på matematisk avklaring hva «mange» betyr. Men de stortingsrepresentantene som representerer velgere i noen av de mest befolkningsrike områdene i Norge - i henholdsvis Hordaland, Rogaland og Oslo - vil neppe falle ned på en for statsråden gunstig konklusjon. Bare ca 3,3 prosent av HV-016-operatørene i disse byene er fortsatt i Forsvaret den dag i dag. Ser man hele HV-016 under ett, er prosentbrøken 13,9 prosent.

I min verden er ikke dette mange. I min verden betyr regnestykket at forsvarsminister Ine Eriksen Søreide onsdag feilinformerte Stortinget.

 

Da jeg intervjuet statsråden 30. september i fjor, hevdet Søreide også overfor meg at veldig mange av HV-016-operatørene ble med over til innsatsstyrkene i HV. Min spontanreplikk den gang, var at det fikk jeg ikke til å stemme. Jeg vet ikke om replikkvekslingen førte til at statsråden sjekket fakta grundigere. Det gjorde jeg. Svaret er inntatt ovenfor.

 

Statsrådens utsagn nr 2

«Jeg ga forsvarssjefen i oppdrag i januar i 2014 å se på dette spørsmålet. Han leverte da en klar anbefaling til Forsvarsdepartementet».

 

Utredningsdokumentet, som er udatert, var på knappe fire sider og var faglig meget svakt. Hovedkonklusjonen er at «Det foreligger ikke i dag udekkede militære oppgaver som angir et operativt behov for endring i HVs oppgaveportefølje. Det foreligger heller ikke et operativt behov for særlig skarpe innsatsstyrker med kortere klartider for militær innsats eller bistand til det sivile samfunn.» 

Videre heter det: 

«Justissektoren øker politiets egen evne til å håndtere behov som krever en kort reaksjonstid for skarpe oppdrag, både gjennom en økning av lokalt innsatspersonell og en betydelig styrking av politiets beredskapstropp. Forsvarets evne til å støtte politiet i kontra-terror er økt gjennom innføringen av beredskap i MJK og etableringen av FS. Oppgavene militær livvakt og eskorte ivareta av Militærpolitiet. Dagens klartider for HV innsatsstruktur vurderes derfor som tilfredsstillende og strukturen dekker de operative behov. HVs innsatsstyrker anbefale videreført på dagens nivå og med dagens oppgaveportefølje.»

 

Noen korte kommentarer til rapportens hovedkonklusjon.


  1. Det er politikerne som via forsvarsledelsen må gi klare bestillinger til hva slags kapasiteter Norge skal ha. At Norge ikke har en dedikert kapasitet som kan foreta evakuering av Stortinget, Statsministerens kontor (SMK) og øvrig beslutningsapparat i en krisesituasjon er mangel som kan være kritisk når det virkelig gjelder. I fraværet av en slik bestilling, og med den revirkampen som har vært mellom politiet og Forsvaret, er det ikke overraskende at konklusjonen til forsvarsledelsen blir negativ. Det er fortsatt slik at Forsvarets bistandsrolle til det sivile samfunn i tilfelle alvorlige kriser ikke er en såkalt styrkedimensjonerende oppgave. Dvs at det ikke er gitt en bindende bestilling der Forsvaret må garantere hva man kan levere til politiet og det sivile samfunn. Og det er det regjeringen og politikerne som må bære ansvaret for.
  2. Hverken politiet (herunder inkludert Utrykningsenheten (UEH) og livvakttjenesten til PST) eller Forsvarets spesialstyrker har kapasitet til å håndtere et evakueringsoppdrag ifht Stortinget og/eller SMK/regjering. Ingen av dem har fått eller trener på å løse et slikt oppdrag. UEH-lag fra to forskjellige politistasjoner i Oslo politidistrikt deler på å ha fokus på Stortinget som objekt, men har ikke kapasitet eller trener på evakuering som en spesifikk kapasitet. PSTs livvakttjeneste vil i en krise ha som instinkt å "gå i boks", dvs å beskytte VIP-en på et mest mulig utilgjengelig sted. I et høyintensitetsscenario vil PST ikke ha mannskap eller materiell til å kunne forflytte et større antall VIP-er fra A til B. Hva angår Forsvarets spesialkommando (FSK) er det besluttet å deployere en betydelig FSK-kontingent i Irak. Hva angår Marinejegerkommandoen (MJK) er det sendt en betydelig MJK-kontingent til Afghanistan for å videreføre FSKs mentoreringsoppdrag for den afghanske CRU-en i Kabul. Det sistnevnte oppdraget er så styrkekrevende at MJK for tiden er forsterket med personellressurser også fra Kystjegerkommandoen (KJK).
  3. Dersom det oppstår en umiddelbar trussel, må jo noen håndtere selve trusselen. Spesialstyrkene og Beredskapstroppen kan ikke være mange steder på en gang. Å evakuere Stortinget og regjering er en stor operasjon som hverken politiet eller Forsvarets spesialstyrker kan utføre. I tillegg kan mange trusselsituasjoner alene gi Norge kapasitetsutfordringer ifht hvor mange operatører som faktisk er tilgjengelige i de ulike spesialavdelingene. Hva angår HMKG, eller Garden, som er utpekt som en bistandsressurs fra Forsvaret i krisesituasjoner på Østlandsområdet, har ikke denne avdelingen kompetanse til å utføre et slikt oppdrag. Det har heller ikke Telemarkbataljonen.
  4. Forsvarets militærpolitiavdeling (FMPA) har i dag ansvaret for militær livvakt og eskorte. Det er korrekt. FMPA har i dag 13 livvakter. Øvrig konklusjon gir seg selv.
  5. Klartiden for HVs innsatstyrker er i dag 24 timer. Dette er ikke en tilfredsstillende responstid dersom det virkelig gjelder å redde landets nasjonale ledelse.
  6. Det er også naturlig å sitere hva Forsvarets operative hovedkvarter (FOH) selv skrev da forsvarssjefen ba om en vurdering av HV-016s oppgaveportefølje og mulige konsekvenser ved en nedleggelse i 2010. Da konkluderte FOH med at det bare var Forsvarets spesialstyrker som kunne ta over HV-016s oppdrag. «Spesialstyrkene kan løse de samme typer oppdrag som HV-016. FOH er imidlertid av den oppfatning at det vil være en uhensiktsmessig prioritering å ensidig binde spesialstyrkene opp mot denne type oppdrag (militær livvakt og eskorte, min anm)», het det i et brev til daværende generalinspektør for Heimevernet, datert 24. august 2010. FSK fikk imidlertid en kort periode livvaktoppdrag, etter at også militærpolitiet ble lagt ned. Men dette ble raskt reversert, etter det som skal ha vært sterke innsigelser fra FSK-miljøet.
  7. Utredningen som forsvarsministeren nevnte i sitt svar i Stortinget skal forøvrig ha vært meget selektiv med tanke på hvilke deler av Forsvaret som fikk bidra med synspunkter. Ifølge sentrale kilder skal sjefen for Forsvarets spesialstyrker (FS) IKKE ha blitt bedt om å komme med innspill. Deler av Forsvarets spesialstyrker ønsker en gjenoppretting av HV-016-kapasiteten, fordi spesialstyrkene sliter med kapasitetsutfordringer.

 

Statsrådens utsagn nr 3

 

«Det er som representanten Bøhler er godt kjent med politiets ansvar å håndtere f.eks. terror på norsk jord, men Forsvaret kan alltid bistå politiet, og det kan vi gjøre i hele spekteret. I de aller skarpeste situasjonene er det typisk spesialstyrkene man kaller på, men vi yter også veldig mye bistand f.eks. med helikopterressurser, og vi har nå også redusert responstida på helikopterbistand til politiet fra 2 timer til 1 time. Politiet har ikke på det nåværende tidspunkt gitt uttrykk for at de ser et udekket behov der HV-016 var, og noen av årsakene til det er nok sannsynligvis at ganske sentrale rammebetingelser er endret siden 2010. Det ene er at regjeringen også nå finansierer Marinejegerkommandoen på nasjonal beredskap sammen med Forsvarets spesialkommando. Det andre er vi at også har styrket innsatsstyrkene i Heimevernet ganske betydelig. Vi har nå finansiert mer øving og trening til utvalgte tropper i fem innsatsstyrker. Det vil altså si at de får øve og trene i inntil 30 døgn, og det er også en viktig ressurs for politiet.»

 

Som det fremgår ovenfor, har hverken politiet eller Forsvarets spesialstyrker strengt tatt kapasitet til å ta over HV-016s gamle oppdragsportefølje. Hva angår evakuering av Stortinget og SMK/regjeringsapparatet er det en så stor operasjon at responstiden til Bell 412-helikoptrene neppe er spesielt relevant, gitt at dette neppe er en ressurs som kan påregnes brukt til noe annet enn et lite fåtall myndighetspersoner. Bare i Stortinget er det 200 personer som i verste fall må forflyttes i et høyintensitetsscenario. At MJK nå står på nasjonal beredskap, betyr ikke at de er tilgjengelige. Et flertall av MJKs operatører er bundet opp i Afghanistan-oppdraget. Oppdraget oppleves som så mannskapskrevende at MJK i deployeringsperioden er styrket med personell fra Kystjegerkommandoen (KJK). De som er igjen i Norge og som er i landet når en krise eventuelt oppstår, må nødvendigvis brukes til å lokalisere og nøytralisere en mulig trussel. Det må nødvendigvis være hovedfokus også for bruk av FSK og Beredskapstroppen. 

 

Evakueringsberedskap for landets beslutningsapparat er det dermed i dag ingen som er tilgjengelig til å utføre. Men enda viktigere: Oppdraget er heller ikke gitt til noen, og ergo trenes det heller ikke på en slik operasjon.

 

Statsråden hevdet dessuten at Forsvarets innsatsstyrker, dvs utvalgte tropper i fem innsatsstyrker, i dag får mer øving enn før. Men sannheten er at de fleste innsatsstyrkene i dag øver langt mindre enn før. I 2010 lå innsatsstyrkene på rundt 25 øvingsdøgn. Dette er nå nede i 15-20 døgn i år. Noen ytterst få tropper får like mye øving som i 2010. Hvordan statsråden greier å presentere dette som en satsing, fremstår som en gymnastisk språkøvelse som også er farlig nær grensen for å feilinformere Stortinget.

 

Den sikkerhetspolitiske situasjonen

 

I NATO er det nå intenst fokus på å etablere et tilstrekkelig volum av styrker som samtidig har meget kort responstid. I kjølvannet av Russlands hybridkrigføring i Øst-Ukraina ser NATO-toppene og ulike lands ledere at reaksjonstiden ved nye kriser vil være dramatisk mye kortere enn det man tidligere har trodd. Flere land, herunder Tyskland og Polen, arbeider med å opprette styrkekomponenter som likner til forveksling på HV-016-komponenten fra Norge, og som ble nedlagt bare få måneder før terrorangrepene 22. juli 2011. Det militære planleggere skjeler til i NATO, er den danske SSR-enheten (Særlig støtte og rekognosering) i det danske heimevernet, men som operativt styres av Hærens operative kommando. Den danske modellen er utviklet etter inspirasjon fra Norge, etter at en delegasjon fra det daværende Patruljekompaniet i den danske hæren var på besøk i Norge i 2005. Allerede 31. desember året etter endret Patruljekompaniet navn og fikk nye oppgaver. Hovedfokuset nå er å kunne innhente informasjon av taktisk karakter ved å gjennomføre ofte langvarige rekogniseringsoppdrag, også bak fiendens linjer.

 

HV-016 ble opprettet i Norge i 1987, som en dedikert militæravdeling som skulle beskytte VIP-er og viktige forsvarsinstallasjoner mot målrettede angrep fra sovjetiske Spetznas-avdelinger. Utover 1990-tallet og på 2000-tallet kan nok noen ha opplevd risikoen for slike angrep som vesentlig mindre enn før. Etterhvert ble oppdragsporteføljen noe utvidet, i tett dialog med FOH, som beskrevet ovenfor.

 

Ikke alt, men mye har endret seg de to siste årene. For å gjengi forsvarsministerens egne ord da Ine Eriksen Søreide holdt sin årlige nyttårstale i Oslo Militære Samfund mandag denne uken:

«Vi har lenge forutsatt at vi vil få tidlig varsel, og store deler av våre styrker er derfor satt opp med lange klartider. Det holder ikke lenger. I dag er det slik at deler av strukturen, uten at vi gjør endringer, vil miste sin relevans fordi den ikke er i stand til å etablere den nødvendige reaksjonsevnen. Og la meg for ordens skyld legge til: Vi er ikke alene om dette. Alle europeiske land opplever nå den samme utfordringen med å få satt høy reaksjonsevne på et tilstrekkelig volum av styrker.»

 

Problemet er bare at mens statsråden sier de riktige tingene, synes regjeringen og statsforvaltningen grunnleggende sett ute av stand til å treffe de riktige valgene. Norge har fortsatt ikke styrket forsvarsbudsjettet, og statsminister Erna Solberg synes å være mest opptatt av å snakke ned forventningene til framtidige mulige økninger av forsvarsbudsjettet, i kjølvannet av at Norge på NATO-toppmøtet i Wales 4. og 5. september i fjor sluttet seg til et vedtak om at alle medlemsland skal øke sine forsvarsbudsjett til to prosent av BNP. Men foreløpig synes ikke forsvarsministeren å ha lykkes å overbevise egen regjering om at det er nødvendig å ta viktige skritt i retning NATO-vedtaket i den nærmeste framtid.

 

Hva angår spillet om HV-016-saken synes evnen til å endre standpunkt å være høyst tilstede i de politiske miljløene. Men i embedsverket og på fagmilitært hold synes det fortsatt å være nøkkelpersoner som står fast på den tidligere beslutningen. Det kan godt hende at de som gir svarene mener disse er riktige. Men det er et politisk ansvar å ta stilling til hva slags kapasiteter Norge trenger og hva slags risiko vi er villige til å leve med. Dersom regjeringen kan leve med at ingen dedikerte avdelinger er tildelt ansvaret for å kunne evakuere storting og regjering i en alvorlig krise, ja da får regjeringen stå for det. Men det er ikke sikkert det er en klok beslutning.

 

Det er også slik at Forsvarets spesialstyrker i dag er på aktiv jakt etter forsterkningselementer. Dette er grunnen til at spesialstyrkene allerede har begynt å orientere seg sterkere mot Heimevernet, med tanke på å etablere et samarbeid der Heimevernet kan bistå med rekognosering og annen støtte i tilknytning til konkrete operasjoner. Med all mulig respekt for yteevnen til de gjenværende styrkekomponentene i Heimevernet, må det jo være et paradoks i denne prosessen at den dyktigste og mest gripbare avdelingen i Heimevernet ble nedlagt for mindre enn fire år siden.

 

HV-016 var i tillegg billig i drift, med en kostnad per operatør på en femtedel av hva en ordinær spesialstyrkeoperatør koster. Avdelingen var ekstremt fleksibel, den hadde kort responstid med tilstedeværelse i de største byene og var det man i fagmilitær sammenheng kaller multifunksjonell, med evne til å ta mange typer oppdrag. Sist, men ikke minst, var det en høyoperativ avdeling med høyt ferdighetsnivå og stor reaksjonsevne.

 

Et siste moment, og som kan bli ytterligere aktualisert i tiden som kommer, er at ifølge folkerettslige regler er det mange oppgaver som politiet ikke kan utføre dersom Norge blir direkte eller indirekte angrepet av en statlig aktør. Dersom politiet skal brukes i en slik stridssituasjon, må politiet ifølge Forsvarets egen manual i krigens folkerett underlegges militær kommando. I en slik situasjon vil det være Forsvaret som har totalansvaret og som dermed må ha selvstendige kapasiteter som kan utføre alle viktige funksjoner, herunder å beskytte og evakuere landets ledelse. Det blir dermed for enkelt å vise til at politiet mener at det ikke er et behov for de kapasitene som HV-016 representerte. Det må Forsvaret og forsvarsministeren foreta en selvstendig vurdering av. Uavhengig av hva politiet og sivile myndigheter måtte mene.

 

LAGT TIL 20. FEBRUAR:

 

Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide har i et brev datert 20. februar og stilet til stortingsrepresentant Jan Bøhler (Ap), som stilte nye spørsmål til statsråden på bakgrunn av denne bloggartikkelen, opplyst følgende: «Heimevernet har opplyst at av det opprinnelige antallet på 197 operatører i HV-016-avdelingene var det pr. 26. oktober 2011, 54 operatører med over i Heimevernets innsatsstyrker. Herunder fem av 78 i Oslo og Akershus Heimevernsdistrikt, fire av 36 i Agder og Rogaland Heimevernsdistrikt, tolv av 50 i Bergenhus Heimevernsdistrikt og samtlige 33 i Trøndelag Heimevernsdistrikt.»

 

Dersom statsrådens egne tall legges til grunn, var det totalt 27,4 prosent av operatørene i hele HV-016 som ble med over til innsatsstyrkene i HV, og 12,8 prosent av operatørene i Oslo/Akershus, Bergen og Stavanger.

Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide har i sitt brev til Bøhler ikke svart på om hun mener dette er å oppfatte som «veldig mange».

 

Kilder i nå nedlagte HV-016 opplyser til herværende blogg at «tallene som statsråden opererer med i sitt brev er feil».

- Det statsråden skriver stemmer ikke med våre tall, som vi har undersøkt meget grundig og tar en ny runde på nå, sier tidligere tillitsvalgt Thomas Lund Nielsen i nedlagte HV-016. Han legger til: - I Forsvarets personalmodul i SAP (der personalopplysninger er konvertert/overført fra tidligere P3, red. anm) er det mye feilregistreringer. Dersom Forsvarsdepartementet kun har sjekket egne registre og ikke sjekket manuelt og direkte med hvert berørt HV-distrikt, vil svarene bli feil. Her bør nok departementet og statsråden sjekke grundigere.

 

Hva mener du? Diskuter nedenfor. PS: Vi ber om saklighet i kommentarfeltet.

 

Nyhetstips: kjetil.stormark@gmail.com

Twitter: kjetilstormark/twitter.com

PGP fingerprint: 42C5 4CB4 3F97 0674 A5E1 EFB5 C534 3B87 DADB 04D1

Last ned PGP-nøkkel for Kjetil Stormark

 

 

Frankrike var land nummer to

Da terrortrusselen mot Norge forelå i juli i fjor, var Frankrike land nummer to som ble nevnt i trusselvurderingen fra Politiets sikkerhetstjeneste (PST).

I trusselvurderingen ble det skissert etterretningsinformasjon som tydet på at en mulig terrorcelle fra Syria kunne være i ferd med å angripe såkalte "myke mål" i Norge og/eller Frankrike. Senere ble også Italia nevnt som et mulig angrepsmål av personell som var involvert i den norske håndteringen.

PST ønsker ikke å kommentere disse opplysningene. I motsetning til Norge, valgte Frankrike aldri å gå ut offentlig med at det forelå en konkret terrortrussel mot landet.

Angrepet mot det satiriske ukemagasinet "Charlie Hebdo" i Paris i Frankrike onsdag blir beskrevet av franske medier som et militært kommandoangrep, der angriperne var iført finlandshetter og det som kunne likne mørkeblå kjeledresser ofte brukt av europeiske antiterrorenheter. Angriperne hadde det som så ut som AK-74 Kalashnikov-rifler, muligens den modifiserte versjonen AKS-74U . Det foreligger også meldinger i franske meldinger om at en av terroristene skal ha hatt en granatkaster. Et øyenvitne skal også ha sett en av mennene med en pumpehagle. Minst 12 mennesker ble drept, deriblant redaktøren i magasinet, i løpet av angrepet som varte i rundt fem minutter. Flere mennesker er alvorlig såret.

Mobilvideoopptak viser to av terroristene som stormer ut av fluktbilen, en Citroen DS, for deretter å skyte ned og drepe en fransk politimann. De to terroristene opptrer og beveger seg imidlertid slik at lite tyder på at de har grunnleggende militær trening, ifølge militærkilder som har sett opptaket.

I Norge fryktet norsk politi i juli i fjor særskilt mulige angrep mot sivile ved hjelp av kniver og andre stikkvåpen, og der planleggingsfasen kunne være meget kort og dermed gi liten eller ingen reaksjonstid for politiet. VG omtalte at det kan ha foreligget planer om å angripe en menneskemengde på offentlig sted, mens NRK senere slo fast at norske myndigheter fryktet mulige knivangrep mot en tilfeldig valgt familie i deres hjem. Politikilder hevder at selve trusselvurderingen og etterretningsopplysningene som ble mottatt fra samarbeidende tjenester i Europa ikke gir grunnlag for å være så konkret i definisjonen av mulig scenario. Men da det ble slått terroralarm i Norge i juli i fjor ble det understreket at det forelå en forhøyet risiko for terrorangrep mot såkalt "myke mål". Redaksjoner defineres normalt som et "mykt mål".

At eventuelle angrep ville kunne komme mot mer tilfeldig valgte mål - ikke symbolmål (kjente bygninger) - og der reaksjonstiden ville kunne bli minimal, var viktige momenter da det i fjor sommer ble besluttet å bevæpne norsk politi og skjerpe beredskapen ytterligere også på en rekke andre punkter.

Les også: Derfor slo norske myndigheter terroralarm

Etter terrorangrepet mot "Charlie Hebdo"-redaksjonen i Paris, frykter man nå at det kan komme ytterligere angrep mot andre redaksjoner i og utenfor Frankrike. Tidligere terrorangrep har vist at disse ofte blir fulgt opp av ytterligere angrep mot tilsvarende type mål. Dette var også tilfellet etter angrepet mot den britiske soldaten Lee Rigby i London 22. mai i fjor. Senere har

Franske myndigheter har iverksatt skjerpede sikkerhetstiltak rundt Le Monde og andre franske nyhetsredaksjoner. Skjerpet sikkerhet rundt nyhetsredaksjoner er iverksatt i flere land, også i Norge. Ifølge NRK er det onsdag ettermiddag også plassert ut væpnede politifolk på utsiden av Stortinget i Oslo.

I kjølvannet av den definerte terrortrusselen mot Norge og Frankrike i fjor sommer, har det vært et etterspill mellom franske og tyrkiske myndigheter. Etterretningsopplysninger tydet nemlig på at den aktuelle terrorcellen fra Syria ville reise via Tyrkia. Opplysninger antydet dessuten at en eller flere i gruppen brukte falske, norske identitetspapirer.

2. august ble en mann pågrepet av franske myndigheter på Charles De Gaulle-flyplassen i Paris, mistenkt for å være involvert i saken. Franskmarokkaneren var passasjer på et fly fra Istanbul i Tyrkia.

Tidlig i september ble dessuten tre mistenkte, militante islamister tvangssendt fra Tyrkia til Frankrike. De tre ble imidlertid plassert på feil fly, slik at franske sikkerhetsagenter som ventet på flyplassen i Paris ventet forgjeves. I stedet ankom de tre jihadistene med et annet fly til Marseille, der de fritt kunne gå av flyet og uhindret forlate flyplassen. De tre meldte seg senere frivillig til fransk politi i Marseille.

Følg på twitter: @kjetilstormark

Norsk Irak-styrke får uakseptable begrensninger


IKKE LOV: Norske soldater som sendes til Irak får ikke lov til å delta i kamper sammen med irakiske styrker. Det vil skape problemer ved gjennomføring av mentoreringsoppdrag. Her den afghanske sikkerhetsstyrken CRU, som blir mentorert av Forsvarets spesialkommando i Kabul. Foto: MATHIAS RONGVED, NORGES AMBASSADE I KABUL

 

Terrorfrykt og frykt for tap av norske soldatliv har ført til at regjeringen har ilagt norske soldater helt uakseptable begrensninger ved gjennomføringen av det nye oppdraget i Irak.

 

Forsvaret har nemlig fått beskjed om at soldatene som skal mentorere irakiske sikkerhetsstyrker ikke får lov til å dra ut i kamp sammen med irakerne. Det eneste unntaket er at norske soldater får lov til å forsvare seg selv, dersom de blir angrepet.


Da det norske styrkebidraget ble kunngjort torsdag denne uken, ble det ikke sagt noe om spesialstyrker. Men det er svært sannsynlig at ansvaret for i alle fall deler av mentoreringsoppdraget blir gitt til Forsvarets spesialkommando (FSK) og/eller Marinejegerkommandoen (MJK). Spesialstyrkemiljøet planlegger i alle fall for mulig deployering i Irak.

 

Den samme type begrensninger som regjeringen nå ilegger norske soldater som skal til Irak har FSK i økende grad møtt de siste månedene i sin mentorering av den afghanske elitestyrken Crisis Response Unit (CRU) i Kabul. Den afghanske regjeringen har av indremedisinske hensyn ilagt forbud mot at norske soldater kan være med ut i felten på konkrete oppdrag.

 

For å kunne gjennomføre et mentoreringsoppdrag på en effektiv måte, samt for at de norske spesialstyrkeoperatørene skal kunne ha troverdighet overfor lokale sikkerhetstyrker, er det avgjørende nødvendig å kunne være med i felten i reelle situasjoner. Dvs når avdelingen skal gjennomføre skarpe oppdrag. Det fremholder spesialoperatører med bakgrunn fra mentorering i Afghanistan. En ting er å at man ikke kan vurdere og veilede dersom man ikke har den informasjonen man trenger om hvordan styrkene i praksis løser sine oppdrag. Noe annet er at du ikke har troverdighet som mentor dersom de som skal mentoreres tror at de norske soldatene er for feige til selv å være med når det virkelig gjelder.

 

De stadig skjerpede begrensningene som lokale, afghanske myndigheter har tredd ned over hodene på norske spesialstyrker i Kabul de siste månedene har ført til at FSK i noen tid har gitt uttrykk for at oppdraget i Afghanistan gjerne kan avsluttes før tiden, ifølge informerte forsvarskilder. Mentoreringsoppdraget går etter planen ut ved nyttår. Utad sies det nå at oppdraget «er ferdigstilt», men uten at Forsvarsstaben nevner noe om de praktiske utfordringene som FSK har opplevd de siste månedene.

 

Men først tilbake til regjeringens beslutning torsdag denne uken. Norge skal i løpet av de neste ukene sende rundt 120 soldater til Irak for å drive med «kapasitetsbygging av irakiske sikkerhetsstyrker». Styrkebidraget skal være av en varighet på ett år, med mulighet for forlengelse.

Med militære rotasjonsordninger betyr bidraget at 4-500 norske soldater kan påregne å måtte reise til Irak de neste månedene. Kostnaden er anslått til å være rundt 210 millioner kroner.

Beslutningen om det norske styrkebidraget til den USA-ledete militæraksjonen mot den Islamske Staten (IS) er imidlertid ikke kommet i mål uten betydelige, interne friksjoner i regjeringen, forteller velinformerte kilder.

 

Kilder med dyp innsikt i Høyres indre liv hevder at spesielt statsminister Erna Solberg har holdt igjen. Solberg skal ha pekt på at fremtredende norske bidrag til militæraksjonen vil skape en økt risiko for terroraksjoner på norsk jord. Også frykten for politisk belastning knyttet til at norske soldater kan bli drept, skal være argumenter som er blitt brukt i interne diskusjoner i regjeringen. Enkelte høyrefolk har vært oppgitt over det de har oppfattet å være nøling fra statsminister Erna Solberg og stilt spørsmål ved om Solberg har hatt personlige motiver for å holde igjen, gitt at hun personlig kan bli mål for mulige hevnangrep fra IS-terrorister. Det er ikke sikkert at Solberg har hatt subjektivt fokus på dette, men hun har like fullt blitt opplevd av sine partikolleger på denne måten. Ord som «feig» er blitt brukt for å karakterisere statsministeren.

 

Under NATO-toppmøtet i Wales i begynnelsen av september i år, ble Norge stående på gangen da USA kalte inn til møte for å diskutere den planlagte militæraksjonen mot IS. Da toppmøtet ble avsluttet fredag 5. september, slo Erna Solberg overfor norske medier fast at det var uaktuelt for Norge å bidra annet enn humanitært. Hun understreket i tillegg at Norge heller ikke hadde fått noen forespørsel om militære styrkebidrag. Nå hevder personer som er lojale overfor statsministeren at hun den gang bare mente å avvise tanken på bruk av norske kampfly, norsk bombing av mål i Irak og transport av våpen.

 

Embedsverket i Utenriksdepartementet (UD) har nemlig problematisert mulige norske styrkebidrag, spesielt knyttet til å unngå brudd på norske eksportregler for våpen, som slår fast at Norge ikke kan bidra med at våpen sendes til krigs- og konfliktområder.

 

Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide og politisk ledelse i Forsvarsdepartementet har svart på UDs og statsministerens tilbakeholdenhet ved å peke på at manglende vilje til å stille opp i kampen mot IS ville ha ført til tap av politisk kapital hos USA og redusert mulighet til å påvirke NATOs langsiktige utvikling i en situasjon der det sikkerhetspolitiske klimaet er blitt sterkt forverret. 

Selv om militæraksjonen mot IS ikke er en NATO-aksjon, er veldig mange av NATO-landene med. Og det er viktig for Norge å være med der beslutningene som påvirker NATOs framtid fattes.

 

Torsdag 18. september klokken 15: Regjeringens pressekonferanse om norske styrkebidrag til kampen mot IS starter flere minutter forsinket. Pressekonferansen blir direktesendt både på NRK, TV 2 Nyhetskanalen og på websidene til de største riksmediene. Det forsvarsministeren og utenriksministeren har å presentere, er et styrkebidrag på fem stabsoffiserer. Disse skal ikke en gang til Irak, men blant annet til US Central Command (CENTCOM) i Tampa, Florida og andre staber som arbeider med å planlegge militæraksjonen.

Budskapet blir oppfattet som et grovt oversalg og et politisk antiklimaks - sogar på en direktesendt pressekonferanse. Kritikken lar heller ikke vente på seg. Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen og andre mener at Norge burde bidra langt mer.

 

Da president Barack Obama 14. oktober i år samlet 22 lands forsvarssjefer til et toppmøte på Andrews Air Force Base utenfor Washington D.C. om kampen mot IS, ble Norge heller ikke invitert. Dette ble lagt merke til internasjonalt, og skal ha blitt tatt tungt på toppnivå både i Forsvarsdepartementet og Forsvarsstaben.

 

Men i går stod statsminister Erna Solberg skulder ved skulder med forsvarsminister Ine Eriksen Søreide og utenriksminister Børge Brende for å kunngjøre det norske styrkebidraget. 

Da erkjente Søreide indirekte at regjeringen har diskutert og drøftet spesielt det faktum at det norske bidraget vil føre til at trusselnivået knyttet til mulige terroranslag mot Norge vil øke.

«Sikkerhetssituasjonen i Irak er generelt veldig krevende. Vi må være forberedt på at det kan komme anslag mot våre styrker som en del av den internasjonale koalisjonen. Det er også alltid en risiko for økt terrortrussel i Norge ved deltakelse i internasjonale operasjoner», sa forsvarsminister Søreide, før hun fortsatte:

«Samtidig vet vi at terrortrusselen eksisterer allerede, og det er også en trussel forbundet ved å ikke gjøre noe. Bekjempelse av ISIL og strømmen av fremmedkrigere til ISIL vil på sikte redusere terrortrusselen mot Norge og vår allierte. Vi kan heller ikke la trusler fra terrororganisasjoner diktere vår sikkerhetspolitikk. Vi kan ikke velge å stå på siden og observere det som skjer i Irak og ignorere Iraks anmodning om hjelp og FNs appeller om internasjonal innsats».

 

Men bare få minutter tidligere hadde statsminister Erna Solberg slått fast at «norske soldater skal ikke følge irakiske styrker i kamp». 

 

Dersom det ikke skjer en endring på dette, er taperne de norske soldatene som blir sendt for å utføre et oppdrag som strengt tatt er dømt til å mislykkes. Da nytter det lite at Solberg også slo fast at «terroristene (i IS, min anm) utgjør en trussel mot vår sikkerhet». 

 

Hvis vi først sender soldater til Irak, må de få et mandat og fullmakter som gjør det mulig å yte et reellt bidrag og ikke bare drive med symbolpolitikk. I Afghanistan har eksempelvis FSKs mentorering av den afghanske elitestyrken CRU 222 vært en suksesshistorie. Grunnen er at norske spesialstyrker har funnet en svært effektiv og god måte å drive mentorering på, og som gjør at CRU 222 nå er den delen av sikkerhetsstyrkene i Afghanistan som trolig holder høyest nivå. Dersom Norge faktisk mener alvor med å bidra til kampen mot IS, burde noen ha spurt de som trolig må reise nedover om hvordan de mener oppdraget burde bli løst. Såpass respekt og tillit bør man ha til spesialstyrkene og andre som skal til Irak med det norske flagget på armen.

 

Hva mener du? Diskuter nedenfor. PS: Vi ber om saklighet i kommentarfeltet.

 

Nyhetstips: kjetil.stormark@gmail.com

Twitter: kjetilstormark/twitter.com


Derfor slo norske myndigheter terroralarm

Flere samarbeidende tjenester meldte omtrent samtidig til Politiets sikkerhetstjeneste (PST) at det var oppstått en umiddelbar terrortrussel mot Norge.

 

Det var grunnen til at norske myndigheter slo full terroralarm torsdag formiddag. En konkret person - som norske myndigheter sitter med identiteten til og signalementet på - ble knyttet til opplysningene. I meldingene ble det hevdet at en terrorgruppe hadde forlatt Syria med kurs for Europa, og der Norge kunne være ett av flere mulige mål. At gruppen ble hevdet å ha skaffet seg norske, men falske, identitetspapirer, styrket frykten for et mulig terrorangrep i Norge.

 

Beslutningen om å gå ut offentlig ble tatt i et ekstraordinært møte i Regjeringens sikkerhetsutvalg (RSU) onsdag, som ble sammenkalt på kort varsel etter at PST hadde varslet Justis- og beredskapdepartementet om de opplysningene som tjenesten hadde mottatt.

 

Etterretningsopplysningene sa ingenting om hvor gruppen for øyeblikket befant seg. Det var derfor umulig å vite om gruppen befant seg innenfor eller utenfor Schengen-området. Derfor valgte også politiet å legge seg på et mellomnivå i grensekontrollen, der det ble innført krav om identitetspapirer med bilde, men ikke full passtvang.

 

Det forteller kilder med inngående kjennskap til håndteringen av de siste dagenes terrortrussel mot Norge.

 

Meldingene skal ikke ha sagt noe om konkrete mål. Men løpende etterretningsopplysninger knyttet til terrortrusselen mot Norge, antyder at aktuelle terrorgrupper vurderer å angripe en type mål som ikke er blitt angrepet tidligere. Det betyr at det også er vanskelig å vite hva slags sikkerhetstiltak som vil være fornuftig å gjennomføre. Den aktuelle terrorgruppen som er mistenkt å ha vært på vei til Europa, med mulig angrepsmål i blant annet Norge, knyttes til den Islamske Staten (IS, tidligere kjent som ISIL eller ISIS). Tidligere har personer fra sunnimuslimske terrorgrupper angrepet jernbanestasjoner, togvogner i Madrid i 2004, t-banen i London i 2005, busser og andre offentlige steder.

 

Søndag ettermiddag meldte PST at terrortrusselen var redusert, men at situasjonen fortsatt var uavklart og alvorlig. Årsaken til at trusselen ble tatt ned, skyldtes at en eller flere enkeltopplysninger i de opprinnelige etterretningsmeldingene viste seg å ikke stemme. Store personellressurser i både PST og Etterretningstjenesten har de siste dagene arbeidet intenst med å ettergå opplysningene. Dette arbeidet pågår fortsatt.

 

Etter hva undertegnede har fått opplyst fra kilder som kjenner saken godt, har det skapt problemer for PST at tjenesten ikke har fått tilgang til den eller de som er primærkildene for informasjonen i etterretningsmeldingene som dannet grunnlag for terroralarmen torsdag. Det har derfor vært eksepsjonelt krevende å sjekke holdbarheten av opplysningene. 

 

Det skal ikke ha vært innledet noe politisk initiativ på regjeringsnivå fra Norge overfor regjeringene i de aktuelle landene som sendte de opprinnelige bekymringsmeldingene for å forsøke å presse fram tilgang til den eller de aktuelle kildene.

 

PST mottok også i november 2012 opplysninger om et mulig, nært forestående terrorangrep mot Norge. Den gang ble det antydet en mulig bombeaksjon mot en internasjonal flyplass på Østlandsområdet. Omfattende sikkerhetstiltak ble derfor iverksatt på Sandefjord lufthavn Torp, Moss lufthavn Rygge og Oslo lufthavn Gardermoen. Samtidig ble primærkilden, en kvinne, utsatt for stadig sterkere press i oppfølgende samtaler, forteller kilder med kjennskap til håndteringen. Bare få timer før norske myndigheter hadde planlagt å gå ut med en advarsel i offentligheten, ble troverdigheten til kilden ødelagt av nye opplysninger. 

Dermed ble terroralarmen fullstendig avblåst.

 

Men i herværende sak er PST avskåret fra å stille kontrollspørsmål til og selv vurdere kildenes troverdighet. PST skal heller ikke være sikker på om det er en eller flere kilder, ei heller hva slags metoder som de samarbeidende tjenestene har benyttet ved sitt innhentningsarbeid. Det er derfor det i denne saken har vært krevende å avklare situasjonen, sier kilder, og understreker at dette er medvirkende til at Norge trolig vil måtte leve med en uavklart terrortrussel i tiden som kommer. 


Men skal vi tro informerte kilder, vil det trolig være klokt dersom Norge beholder en god del av sikkerhetstiltakene som ble iverksatt torsdag. Trusselnivået mot Norge er i ferd med å eskalere betydelig, i kjølvannet av flere store enkeltsaker og utviklingen i Syria og andre deler av Midtøsten.

 

Nyhetstips: kjetil.stormark(at)gmail.com

Twitter.com/kjetilstormark